Selvskading i nord: Hvordan Norges politikk truer Svalbardtraktatens balanse.
Norge strammer grepet på Svalbard – men risikerer å tape det som teller mest: internasjonal legitimitet. Under dekke av miljøvern og sikkerhet risikerer vi å bryte Svalbardtraktatens ånd – og åpne for stormaktskrav vi ikke kan kontrollere.
Norges forvaltning av Svalbard har beveget seg fra strategisk klokskap til et farlig geopolitisk risikospill. Selv om Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge «full og uinnskrenket suverenitet», er denne suvereniteten ikke ubetinget – den hviler på klare internasjonale forpliktelser, først og fremst prinsippet om ikke-diskriminering og like rettigheter for alle traktatland. Når Norge nå avvikler sin siste kullgruve, strammer inn på helikopterbruk og næringsvirksomhet, og blokkerer strategiske eiendomstransaksjoner – alt under miljøvernets fane – risikerer vi å fremstå som en stat som utøver skjult proteksjonisme. Samtidig trapper Russland og Kina opp sin tilstedeværelse. Summen av dette kan i ytterste konsekvens føre til et svekket folkerettslig grunnlag for norsk suverenitetsutøvelse – og åpne døren for diplomatiske eller juridiske krav om internasjonalisering.
Traktatens rammer: suverenitet med forpliktelser
Svalbardtraktaten er ikke en blankofullmakt. Den gir Norge suverenitet, men under klare vilkår. Det mest fundamentale er prinsippet om ikke-diskriminering (artikkel 3), lik rett til ressursutnyttelse (artikkel 8), og full demilitarisering (artikkel 9). Norges suverenitet er derfor betinget av at den praktiseres rettferdig, transparent og i tråd med traktatens juridiske og politiske rammer. Traktaten er krystallklar: Ingen nasjon skal favoriseres. Hver traktatpart har rett til å utøve industriell, kommersiell og bergverksvirksomhet “på fullstendig like fot” med norske borgere – så lenge de følger norsk lov. Her ligger kjernen i Norges utfordring: Hvor går grensen mellom legitim regulering – og skjult forskjellsbehandling?
De mest sentrale bestemmelsene er:
- Artikkel 1: Norges suverenitet anerkjennes, men eksplisitt “under de vilkår som er fastsatt” i traktaten. Suvereniteten er altså kontraktfestet og betinget.
- Artikkel 3: Borgere fra alle signatarland har rett til adkomst og opphold på Svalbard, og kan “uhindret [drive] allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot”, gitt at de respekterer lokal lovgivning. Monopoler og særfordeler er forbudt. Ingen nasjonalitet skal gis fortrinn.
Les også: Et norsk geopolitisk selvmål i Arktis
- Artikkel 8: Norge er forpliktet til å etablere en bergverkslovgivning som utelukker privilegier for staten eller noen enkelt nasjonalitet – inkludert nordmenn – når det gjelder skattelegging, avgifter og arbeidsvilkår. Avgifter og skatter skal kun benyttes i den grad Svalbards behov tilsier det, og inntektene skal utelukkende komme øygruppen til gode. Dette har resultert i et generelt lavt skattenivå, som har stimulert lokal samfunnsutvikling.
- Artikkel 9: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et selvstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen “i krigsøiemed”. Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt, og Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.
Disse paragrafene utgjør et skjebnefellesskap: Norge ble gitt suvereniteten, men med det tydelige ansvaret å sikre at alle traktatland kan drive fredelig virksomhet under norske lover. Traktaten forbyr all favorisering av egne borgere. Samtidig fastslår den at utenlandske aktører må innrette seg etter norsk regelverk. Dette gir Norge handlingsrom til å regulere av hensyn til miljø, sikkerhet og infrastruktur – men kun dersom reglene praktiseres likt for alle parter. Det er nettopp denne balansen som er blitt omstridt: Hvor går skillet mellom lovmessig regulering og traktatbrudd?
Bergverksordningen: lik rett til ressurser
For å etterleve artikkel 8 vedtok Norge i 1925 en særskilt bergverksordning som regulerer hvordan selskaper – både norske og utenlandske – kan søke om og drive ressursutnyttelse på Svalbard. Denne ordningen er ment å operasjonalisere traktatens krav om likebehandling. Likevel viser dagens praksis en tydelig tendens til diskriminering i praksis – ikke i ordlyd, men i virkemiddelbruk. Indirekte tiltak som pålagte høye miljøkrav, begrenset helikoptertrafikk og selektive inngrep i eiendomssalg fungerer i realiteten som usynlige sperrer. Når russiske eller kinesiske investorer møter hindringer som norske selskaper i praksis slipper unna, oppstår det berettigede spørsmål: Underminerer Norge traktatens intensjon – selv om vi holder oss innenfor traktatens bokstav?
Administrasjonen av ordningen er tillagt Direktoratet for mineralforvaltning, med Bergmesteren for Svalbard som ansvarlig. Likebehandlingsprinsippet skal være selve grunnpilaren: Norske myndigheter har ikke anledning til å gi hjemlige aktører forrang eller forskjellsbehandle gjennom selektiv håndheving. Historisk har selskaper som russiske Trust Arktikugol, amerikanske og svenske selskaper hatt parallelle gruvedriftskonsesjoner ved siden av norske aktører. Traktatlandenes rett til næringsvirksomhet gjelder også fiske og fangst (art. 2), samt annen industri og handel (art. 3). Norge har adgang til å regulere av almene hensyn – men det tilligger oss ikke å bruke disse som dekke for å holde uønskede aktører ute.
Her ligger et sårbart punkt: De siste tiårene har Norge etablert strenge miljøvernsoner som legger store deler av Svalbard under strengt juridisk vern. Russiske myndigheter har gjentatte ganger anklaget Norge for at disse verneområdene er utformet slik at de hemmer russisk næringsaktivitet – og dermed reelt hindrer bruk av rettighetene traktaten garanterer. Oslo har på sin side vært tydelig: Miljøregelverket gjelder alle, uavhengig av nasjonalitet – og er dermed ikke diskriminerende. Likevel demonstrerer dette hvordan tiltak som fremstår som tekniske og saklige, kan oppfattes som selektive eksklusjonsgrep. Et ferskt eksempel er innstramninger i helikopterbruk og ferdsel, som særlig har påvirket russisk logistikk – da bosetningene i Barentsburg og Pyramiden er avhengige av helikoptertransport. Dersom Norge tolker sin rett til å “regulere og eventuelt forby” virksomhet for vidt, risikerer vi å trå over grensen til traktatbrudd – selv uten eksplisitt intensjon om det.
Norsk tilbaketrekning: Gruve 7 stenges – hva nå?
Stengningen av Gruve 7 i juni 2025 markerer ikke bare slutten på et kapittel – den signaliserer et strategisk linjeskifte i norsk Svalbard-politikk. Gruven har vært et symbol på norsk nærvær, suverenitetsutøvelse og økonomisk aktivitet. Med den borte forsvinner også arbeidsplasser, familier og den økonomiske infrastrukturen som har holdt Longyearbyen levende. Regjeringen har varslet satsing på forskning, utdanning og turisme – men uten en konkret næringspolitisk plattform er dette lite mer enn symbolpolitikk. Det finnes ingen geopolitiske tomrom: Dersom Norge ikke fyller vakuumet, vil andre gjøre det. Russiske og kinesiske aktører har allerede meldt sin interesse, gjennom forskningssamarbeid, eiendomsoppkjøp og markering av nærvær. En norsk tilbaketrekning uten en strategisk motvekt er ikke bare uansvarlig – den er direkte selvskadelig.
Konsekvensene er umiddelbare: Arbeidsplasser forsvinner. Norske familier flytter. Lokale politikere har slått alarm, og etterlyser tiltak som gjør det rimeligere å bo i Longyearbyen – og ber om nye jobber som kan erstatte den tapte gruvedriften. Svalbardsamfunnet er i endring – fra en klassisk “company town” med kull i sentrum, forsøker man nå å utvikle en modell basert på forskning, utdanning, reiseliv og alternativ næring. Spørsmålet er: Er denne transformasjonen realistisk – og tilstrekkelig? Klarer Norge å opprettholde et livskraftig, stabilt og norskdominert samfunn?
Regjeringens Svalbard-meldinger har eksplisitt pekt på nødvendigheten av å bevare et norsk familiesamfunn på øygruppen – nettopp som en støtte for suverenitetshevdelsen. Hvis den norske befolkningen krymper dramatisk, mens utenlandske grupper – thailendere, russere, filippinere – øker, skapes et ubalansert bilde. Selv om suvereniteten ikke er juridisk knyttet til majoritetsbefolkning, er tilstedeværelse og forankring en avgjørende legitimitetsfaktor. Et svakt norsk samfunn på Svalbard åpner for spørsmål om hvem som egentlig “er til stede” og hvem som dermed har reell tilknytning – noe traktatmotstandere kan utnytte.
Les også: Fra Stockholm til Nord-Finland og Finnmark: Et svensk blikk på nordisk forsvarssamarbeid 🔒
Samtidig som Norge trapper ned, trer Russland og Kina frem. I Barentsburg videreføres russisk kullgruvedrift i mindre skala, samtidig som man satser på reiseliv og forskningsbasert aktivitet. Om lag 400 russiske og ukrainske innbyggere er bosatt der, og viser tydelig sin tilstedeværelse – senest gjennom en paramilitær-lignende Seiersdagsparade 9. mai 2023, med 50 kjøretøy og helikopter over Barentsburg. Russiske myndigheter har i tillegg lansert planer om en internasjonal forskningsstasjon i samarbeid med Kina – innenfor BRICS-formatet.
Kina, som har vært traktatpart siden 1925, har etablert sitt “Yellow River”-forskningslaboratorium i Ny-Ålesund. I tillegg har kinesiske investorer uttrykt konkret interesse for strategisk plassert eiendom – særlig da Enoksentomten ved Søre Fagerfjord ble lagt ut for salg. Norske myndigheter grep resolutt inn og blokkerte transaksjonen med hjemmel i sikkerhetsloven, under henvisning til risikoen for strategisk kinesisk eierskap på øygruppen. For å hindre gjennomføring ble det gjeninnført et gammelt forbehold i grunnboken, som krever statlig samtykke for eiendomssalg – noe som i praksis gjorde eiendommen uselgelig. Tiltaket ble ansett som kontroversielt. I en normal markedsøkonomi ville et slikt statlig inngrep blitt karakterisert som et betydelig overtramp. Her ble det likevel forsvart ut fra nasjonale sikkerhetshensyn.
Denne episoden illustrerer hvordan Norge nå ser seg nødt til å håndtere Kinas lange arm i Arktis. Men samtidig åpner det for et annet narrativ: At Norge tøyer eget lovverk for å begrense adgang for traktatparter – og dermed bryter med selve ånden i Svalbardtraktaten.
For restriktiv praksis = brudd?
På papiret har Norge klart definert juridisk handlingsrom: Svalbardtraktaten gir oss rett til å forvalte øygruppen som en del av Kongeriket, forutsatt at diskriminering ikke finner sted. Norske myndigheter hevder at traktaten ikke gir “ubetinget frihet” for andre traktatlands borgere – alle må følge norsk lovgivning, også når denne er streng av saklige grunner. Men der norske myndigheter ser saklighet, ser andre stater, særlig Russland, diskriminerende intensjoner.
Allerede før invasjonen av Ukraina var tonen skjerpet. I februar 2020 sendte utenriksminister Sergej Lavrov et oppsiktsvekkende brev til Oslo der han hevdet at “de siste årene har Oslo faktisk brutt betingelsene i Svalbardtraktaten”. Kritikken gjaldt blant annet restriksjoner på russisk helikopterbruk og utvidelser av naturreservater som – ifølge Moskva – effektivt hindret russisk næringsvirksomhet. I tillegg anførte Russland at den norske fiskerisonen rundt Svalbard ikke var i tråd med traktaten. Lavrov krevde bilaterale konsultasjoner – i praksis en omgåelse av traktatens multilaterale karakter. Norge avslo kategorisk. “Vi forhandler ikke med én stat om hvordan vi forvalter norsk territorium”, fastslo daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Signalverdien var krystallklar: Norges suverenitet på Svalbard står fast, og enhver diskusjon må skje i traktatens flernasjonale kontekst – ikke under bilateralt press.
Men Russland lot seg ikke stanse. Etter Ukrainakrigen startet, er anklagene blitt flere – og hardere. I 2022 rettet det russiske parlamentet beskyldninger mot Norge for å ha brutt traktaten ved å stanse forsyninger til Barentsburg. Disse ble blokkert som følge av EUs sanksjoner, men Moskva hevdet Norge hadde nektet matleveranser til de om lag 400 russerne på øya – i strid med traktatens prinsipp om ikke-diskriminering. Regjeringen tilbakeviste anklagen og forklarte at dette var en konsekvens av EU-sanksjoner som rammet russiske transportselskaper generelt – ikke en målrettet handling mot Barentsburg. Daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt presiserte at “Norge bryter ikke Svalbardtraktaten”, og at Russland fortsatt kunne sende forsyninger via sjøveien eller fly. Hun la til at Svalbard ikke er underlagt havneforbud, og åpnet for unntak fra flyforbudet for humanitære leveranser.
Les også: Barentsregionen: Forsker tror ikke på gjenfødsel 🔒
Budskapet var tydelig: Norge ønsker ikke å fremprovosere russisk tilbaketrekning fra Svalbard, og har ingen ambisjon om å presse russiske borgere ut – så lenge de følger norsk lov. Etter internasjonalt press og diplomatiske samtaler fant man en løsning: Matvarer og nødvendige forsyninger ble transportert inn via alternative ruter, slik at befolkningen i Barentsburg ikke ble skadelidende. Men episoden avslørte samtidig hvor fort Svalbard kan bli et geopolitisk spenningsfelt – og hvor nøye norske myndigheter må balansere hver eneste beslutning for ikke å gi motstandere påskudd for å hevde traktatbrudd.
Våren 2025 kom et nytt russisk utspill: Moskva anklaget Norge og NATO for å “militarisere Svalbard” i strid med artikkel 9. Russisk UD hevdet at norsk infrastruktur, spesielt satellittstasjoner og radarer, kunne brukes til militære formål – og dermed hadde “dobbelt funksjon”. Påstandene ble fremmet i lys av Ukrainakrigen, og inngikk i et større narrativ om Vesten som truer russiske interesser i Arktis. Norske myndigheter tilbakeviste beskyldningene som grunnløse, og uavhengige eksperter bekreftet at Norge har vært svært forsiktig med å respektere demilitariseringen – ingen militærbaser er etablert, og selv Kystvaktens nærvær har i perioder vært gjenstand for diplomatiske protester fra Russland.
At slike anklager likevel fremsettes “nærmest rutinemessig”, vitner om en bevisst russisk strategi. Svalbard brukes aktivt som pressmiddel i en bredere sikkerhetspolitisk kampanje. Målet er å så tvil om Norges lojalitet til traktaten, svekke norsk legitimitet – og på sikt etablere tvil rundt suverenitetsgrunnlaget.
Risikoen ved en hard linje
Hvor bringer den norske linjen oss? Dersom Norge fastholder en rigid kurs – stengte gruver, utstrakt vern, eiendomsstans og streng kontroll med utenlandske investeringer – vil Russland (og trolig Kina) intensivere det diplomatiske presset. Signalene er allerede tydelige: gjentatte russiske krav om konsultasjoner, varslede traktatbrudd, og Kinas mer stille, men systematiske økonomiske tilstedeværelse. Skulle Norge faktisk bryte traktaten, bevisst eller uaktsomt, kan konsekvensene bli dramatiske. En kombinasjon av redusert norsk nærvær og anklager om manglende likebehandling kan utløse krav om reforhandling – eller i verste fall: internasjonalisering av hele Svalbard-regimet. Dette er et scenario Norge alltid har søkt å unngå – og som vi ikke har institusjonelle virkemidler til å håndtere.
Det skal mye til før en traktat fra 1920 endres. Ingen traktatland har offisielt foreslått det – og de fleste er tilfredse med dagens ordning, som sikrer fri adgang uten å koste dem suverenitetsansvar. Men legitimitet er ferskvare. Dersom Norge oppfattes som en aktør som misbruker sin posisjon, utelukker andre og undergraver traktatens åpenhet, kan internasjonal støtte for vår suverenitet begynne å vakle.
Les også: Trump setter arktisk geopolitikk i søkelyset
Suverenitet handler ikke bare om formelle rettigheter – men om internasjonal tillit og oppslutning. Om Norge oppfattes som en stat som lukker seg, favoriserer egne aktører, og ekskluderer traktatparter med tvilsom argumentasjon, kan det gi stormakter som Russland eller Kina mulighet til å mobilisere støtte for alternative ordninger. Selv små regelbrudd kan forstørres gjennom mediespinning og diplomati. Over tid kan dette presse Norge til innrømmelser – eller til å åpne for særordninger for traktatparter vi helst vil holde på avstand.
Dersom tilliten mellom Norge og øvrige traktatparter svekkes vesentlig, står vi farlig nær en situasjon der selve Svalbardtraktaten settes under press. Og med det – også norsk suverenitet.
Norsk selvransakelse
Det er på høy tid med en grundig og ærlig gjennomgang av svakhetene i norsk Svalbard-politikk. Å stenge Gruve 7 uten et klart strategisk alternativ for sysselsetting og norsk tilstedeværelse kan vise seg å være en skjebnesvanger feilvurdering. Den mest effektive suverenitetshevdelsen er ikke formell – den er reell. Den handler om tilstedeværelse, verdiskaping, samfunnsbygging og dagligliv.
Samtidig må Norge unngå å gi stormakter skyts. Traktatens krav om likebehandling må ikke bare etterleves, men også fremstå som troverdig for alle observatører. Kanskje bør norske myndigheter vurdere en mer åpen og inkluderende linje: i større grad invitere traktatland til lovlig og fredelig aktivitet som styrker fellesskapet og samtidig gagner norske interesser. For eksempel ved å åpne for flere internasjonale forskningsprosjekter, bærekraftig turisme og kommersielle initiativer innenfor stramme, like regler. Norge bør ta ledelsen – heller enn rollen som portvokter. Den som definerer rammene, beholder initiativet.
Svalbardtraktaten er både Norges skjold og tvangstrøye. Den beskytter vår rett – men krever at vi styrer rettferdig og forutsigbart. Norske myndigheter må forstå at Svalbard ikke kan forvaltes utelukkende som norsk innlandspolitikk – det er et høygeopolitisk område med internasjonal oppmerksomhet. Å forvalte for restriktivt, i konflikt med den geopolitiske temperaturen, kan paradoksalt nok fremprovosere akkurat de konfliktene vi forsøker å unngå.
Konklusjonen er ubønnhørlig: Norge må finne en ny balanse i Svalbard-politikken. En strategi som kombinerer urokkelig prinsippfasthet med pragmatisk fleksibilitet. Fasthet i retten til norsk lov og kontroll – men fleksibilitet i møte med legitime interesser fra traktatland. Bare slik unngår vi at Svalbard igjen blir et ingenmannsland i stormaktenes spill. Svalbardtraktaten har vært robust i over hundre år. Men den tåler ikke at én part tøyer grensene for langt – heller ikke når den parten er Norge. Risikoen ved å spille for hardt er ikke bare høy – den er eksistensiell.
Les traktaten og regelverket selv:
- Svalbardtraktaten (PDF, UiO):
https://app.uio.no/ub/ujur/oversatte-lover/data/lov-19250717-011-eng.pdf - Bergverksordningen (PDF, Direktoratet for mineralforvaltning):
https://dirmin.no/sites/default/files/veileder_-_bergverksvirksomheten_pa_svalbard.pdf
