Hvordan kan Norge være en god NATO-partner når vi systematisk svekker vår egen geoøkonomiske suverenitet? Dette spørsmålet bør stå øverst på dagsordenen i 2025.
Vi profilerer oss internasjonalt som en lojal alliert, strategisk plassert i nordområdene med kontroll over energiressurser, transportruter og maritim infrastruktur som er avgjørende for NATO. Samtidig undergraver vi vår egen robusthet. Vi er det eneste NATO-landet med formuesskatt. Vi legger ned industriell aktivitet på Svalbard i miljøets navn. Vi selger ambulansebåter og ferger – livsnerven langs kysten – til utenlandske aktører. Og norske skipsverft, avgjørende for maritim industri og totalforsvar, presses ut av nasjonalt eierskap på grunn av særnorske skatteregler.
Dette er ikke lenger kun økonomisk politikk. Det er et sikkerhetspolitisk spørsmål. Når økonomi og sikkerhet veves sammen i en geoøkonomisk tidsalder, står Norge i fare for å fremstå som et svakt ledd i alliansen.
Geoøkonomi: Når økonomi blir makt
Geoøkonomi handler om hvordan økonomiske virkemidler brukes for å styrke nasjonal makt og sikkerhet. David A. Baldwin beskrev dette allerede i Economic Statecraft (1985) som «bruk av økonomiske midler for å oppnå politiske mål» (Baldwin, 1985).
I dag ser vi hvordan stormakter anvender økonomiske virkemidler som våpen. Henry Farrell og Abraham Newman introduserte begrepet weaponized interdependence for å forklare hvordan stater som kontrollerer sentrale noder i økonomiske nettverk kan bruke dette til tvang og overvåking (Farrell & Newman, 2019).
Les også: Fra geopolitikk til geoøkonomi🔒
For Norge betyr dette at vi ikke kan redusere eierskap og kontroll til rene markedsbeslutninger. Når vi mister kritiske noder – skipsverft, ferger, energiinfrastruktur – gjør vi oss selv avhengige, og dermed sårbare.
NATO: Motstandskraft og kritisk infrastruktur
NATO har de siste årene lagt stadig mer vekt på motstandskraft (resilience) – samfunnets evne til å motstå og håndtere sjokk. Dette omfatter ikke bare militær kapasitet, men også energi, telekommunikasjon, transport og matsikkerhet. I NATO Strategic Concept 2022 understrekes at beskyttelse av kritisk infrastruktur er en del av alliansens kollektive sikkerhet (NATO, 2022).
Eksplosjonene på Nord Stream-rørledningene og sabotasjer i Østersjøen har vist at infrastruktur er blitt mål i moderne hybridkrigføring (CSIS, 2023). Når NATO ber medlemsland styrke sin geoøkonomiske motstandskraft, velger Norge en motsatt kurs: Vi svekker vår kontroll og gjør oss mer avhengige av andre.
Formuesskatt som sikkerhetsrisiko
Skipsverftene: Strategisk industriell base under press
Norske skipsverft er avgjørende for vedlikehold og bygging av både sivile og militære fartøy. De er en integrert del av totalforsvaret. Men familieeide verft presses i dag hardt av formuesskatten. Når eierne må betale skatt på urealiserte papirverdier, må de enten tappe selskapene for kapital eller selge eierandeler.
Konsekvensen er at utenlandske investorer gradvis overtar. Dermed mister Norge kontroll over en strategisk industriell base. Dette er ikke bare en økonomisk utfordring, men en geoøkonomisk sikkerhetsrisiko.
En skjult subsidiering av utenlandske oppkjøpere
Formuesskatten fungerer i praksis som en subsidiering av utenlandske kjøpere. Norske eiere tappes, mens kapitalsterke utenlandske aktører kan kjøpe seg inn i strategiske virksomheter.
Svalbard: Redusert suverenitet i Arktis
Svalbard er et geopolitisk kjerneområde. Suverenitet der handler ikke bare om traktater, men om faktisk tilstedeværelse. Nedleggelsen av gruvedrift kan være miljøpolitisk velbegrunnet, men geopolitisk betyr det at Norge reduserer sitt sivile og industrielle nærvær.’
Les også: Europa må våkne: Når økonomi er krig 🔒
Russland har økt sin aktivitet i Arktis, og Kina omtaler seg selv som en «nær-arktisk stat». I denne konteksten fremstår norsk tilbaketrekning som naiv. Geoøkonomisk sett er industri på Svalbard ikke bare et økonomisk spørsmål, men et sikkerhetsmessig fundament for suverenitet.
Ambulansebåter og ferger: Infrastruktur på anbud
Ferger og ambulansebåter er ikke bare transportmidler, men kritisk infrastruktur og en del av beredskapen i kystsamfunn. Når disse tjenestene i økende grad drives av utenlandske selskaper, mister vi kontroll over en ressurs som er avgjørende i krisesituasjoner.
I etterkant av Ukraina-krigen har EU og USA klassifisert transport, energi og telekom som security assets (Financial Times, 2024). Norge, som er NATOs port mot Arktis, burde gjort det samme. I stedet overlates livsnødvendige funksjoner til markedet.
Distriktene: Sikkerhetspilarer, ikke periferi
Distriktene er selve fundamentet for Norges geoøkonomiske sikkerhet. Her finner vi havner, skipsverft, kraftverk, mineralressurser og fiskeri – alt som NATO og Norge er avhengig av. Når lokalt eierskap forsvinner, mister vi mer enn arbeidsplasser. Vi mister kontroll over ressurser som er kritiske i en sikkerhetspolitisk krise.
Investeringer i distriktene må derfor sees som en del av totalforsvaret. Dette handler om strategisk autonomi, ikke distriktspolitikk.
En geoøkonomisk vei fremover
For å sikre vår fremtid og være en troverdig partner i NATO må Norge ta tre strategiske grep:
- Avvikle formuesskatten på arbeidende kapital. Dette vil beskytte norsk industri og hindre at strategisk eierskap presses over til utenlandske aktører.
- Definere kritisk infrastruktur som sikkerhetsressurser. Energi, transport, telekom og helseberedskap må være under norsk kontroll gjennom statlig eierskap, regulering eller strategiske partnerskap.
- Investere i distriktene som del av totalforsvaret. Robust lokal industri og infrastruktur er avgjørende for nasjonal beredskap og NATO-samarbeid.
Avslutning: Et geopolitisk valg
Norge liker å se seg selv som en sterk NATO-alliert. Men hva slags signal sender vi når vi legger ned industri på Svalbard, selger ambulansebåter og ferger til utenlandske aktører, og presser skipsverft ut av norsk eierskap gjennom en særskatt ingen andre NATO-land har?
Dette er mer enn økonomisk politikk – det er en trussel mot vår geoøkonomiske motstandskraft og vår strategiske autonomi. Et land som ikke beskytter sine egne vitale interesser, risikerer å bli oppfattet som et svakt ledd i alliansen.
Hvis vi fortsetter på dagens kurs, kan Norge ende opp som Europas Venezuela: et ressursrikt land som mister kontrollen over egen økonomi og infrastruktur. Men vi kan velge en annen vei: å styrke nasjonalt eierskap, investere i distriktene, og definere kritisk infrastruktur som sikkerhetsressurser.
Bare da kan Norge fremstå som både en suveren stat og en robust NATO-partner i en stadig mer urolig verden.
Referanser
- Baldwin, D. A. (1985). Economic Statecraft. Princeton University Press. Economic statecraft : Baldwin, David A. (David Allen), 1936- : Free Download, Borrow, and Streaming : Internet Archive
- Farrell, H., & Newman, A. (2019). Weaponized interdependence: How global economic networks shape state coercion. International Security, 44(1), 42–79. Weaponized Interdependence: How Global Economic Networks Shape State Coercion | International Security | MIT Press
- NATO. (2022). NATO 2022 Strategic Concept. 290622-strategic-concept.pdf
- CSIS. (2023). NATO’s role in protecting critical undersea infrastructure. NATO’s Role in Protecting Critical Undersea Infrastructure
- Financial Times. (2024). Europe’s vulnerability to infrastructure sabotage. Europe’s critical infrastructure is becoming dangerously vulnerable
