NGO-er: Den internasjonale moralens fabrikk 🔒

Organisasjoner uten statlig tilknytning (heretter NGO-er) har klart å overbevise oss om at de arbeider for det gode. De kjemper mot fattigdom, motarbeider krig og fremstår som voktere av moralen på internasjonalt nivå. Likevel inneholder dette budskapet enkelte uklarheter, formet gjennom 150 års erfaring, og som gradvis er blitt politisert.

NGO-er er juridiske privatpersoner med ideelle formål, opprettet av private aktører underlagt nasjonal lovgivning, med sikte på å tjene menneskeheten. De må også drive virksomhet i minst to forskjellige land. Dermed er disse private aktørenes handlinger i prinsippet uavhengige av statene. Selv om uttrykket «ikke-statlig organisasjon» først dukket opp i 1945, er det historisk sett ikke nytt at slike sammenslutninger finnes. Den kristne plikten til nestekjærlighet oppmuntret til fremveksten av hospitalordener i både Vesten og Orienten. Var ikke jesuittordenen, med sine misjoner og politiske forbindelser til kongehoffene, en slags svært mektig NGO?

Kildene mener at en av de første moderne NGO-ene var British and Foreign Anti-Slavery Society, grunnlagt i 1839 av engelske aktivister som ville avskaffe slaveriet i de britiske koloniene. Røde Kors, i dag en viktig organisasjon på feltet, ble til i 1864, drevet fram av den fransk-sveitsiske forretningsmannen Henry Dunant etter en reise i Italia. Rystet av synet av de ødeleggende konsekvensene etter slaget ved Solferino (1859) og over den skremmende mangelen på leger, organiserte han hjelp til sårede og lokalbefolkning. Det var altså først og fremst ønsket om å lindre menneskelig lidelse som motiverte opprettelsen av disse organisasjonene.

Miljøet – først en kunstnerisk, deretter en vitenskapelig tilnærming

Miljøspørsmålet dukker opp i andre halvdel av 1800-tallet, mens industrialisering, byvekst og nye jordbruksmetoder forandrer landsbygda. Kunsten gir et nytt blikk på landsbygda, som nå ses som et landskap. Nasjonen speiler seg i landskapet, som dermed blir ansett som kulturarv. Denne tenkningen står særlig sterkt i Tyskland, romantikkens hjemland, etter Wilhelm Heinrich Riehls verk Det tyske folkets naturhistorie (1851–1869). Han hevder at landskapet, formet av samspillet mellom mennesker og omgivelser, er selve grunnlaget for den tyske identiteten. Senere tar nazismen denne ideen videre, og den preger fortsatt tysk miljøtenkning. Miljøorganisasjoner vokser fram i denne perioden på et kulturelt grunnlag. Den store britiske organisasjonen Common Preservation Society (i dag Open Spaces Society) stiftes i 1865 for å beskytte naturens skjønnhet og folks ferdselsrett. I Frankrike oppstår Société pour la protection des paysages de France (Foreningen for beskyttelse av Frankrikes landskap) i 1901, og i Tyskland blir Bund Deutscher Heimatschutz (Forbundet for tysk hjemstavnsvern) dannet i 1904.

Fram mot 1900 blir økologien mer vitenskapelig. To syn kolliderer: Bør naturen bevares i sin opprinnelige tilstand, eller bør den forvaltes slik at man unngår å utarme den? Denne diskusjonen blir veldig tydelig i 1906 i USA, i en konflikt mellom naturverneren John Muir (tilhenger av uberørt natur) og skogforvalteren Gifford Pinchot om å bygge et reservoar i en dal i det vernete området Yosemite i fjellkjeden Sierra Nevada i California. På samme tid oppstår en lignende diskusjon i Storbritannia om Epping-skogen, der enkelte var imot skogpleie av frykt for at den skulle bli «kunstig». Over hundre år senere handler fortsatt mange konflikter om såkalte «megabassenger» eller skogforvaltning om disse to grunnsynene.

Les også: NGO-en i spissen for fremme interessene til det nye Tyrkia 🔒

På denne måten deler miljøengasjementet seg i to retninger: Reformistene, som vil regulere industrien og byutviklingen, og utopistene, som mener at et samliv mellom industrisamfunn og natur er umulig. Utopistene regnes som grunnpilarene for «dypøkologien». Allerede på 1800-tallet er det kunstnere som taler miljøets sak. William Morris og den sosialistiske forfatteren Edward Carpenter er eksempler på utopister i Storbritannia. I Frankrike er Sully Prudhomme, Jean Lahor og Frédéric Mistral med på å grunnlegge Société pour la protection des paysages de France (1901).

Fra starten av 1900-tallet begynner foreningene å legge opp mer målrettede strategier. Underskriftsaksjoner, avisinnlegg, konferanser, og politisk støtte er ment å få staten til å involvere seg i idéene deres. De forstår at både lokal handling og lobbyvirksomhet på høyt nivå er virkningsfullt. De oppdager også hvor viktig rettsvesenet kan være. I 1902 gir lagmannsretten i Besançon medhold til kommunen Nans-sous-Sainte-Anne, som protesterer mot industrimannen Prosts planlagte utnytting av kilden Lizon, med den begrunnelse at det vil ødelegge stedets naturskjønnhet. I Storbritannia går Common Preservation Society (CPS) til sak mot urimelige inngjerdinger (Enclosure Acts omgjorde fellesarealer fra middelalderen til privateiendommer, ofte til ulempe for småbønder). CPS støtter søksmålene sine med svært effektive direkte aksjoner. For eksempel bestemmer lord Brownlow i Berkhamsted, nordvest for London, seg for å gjerde inn fellesarealet for å legge det til sitt private gods. Natt til 6. mars 1866 lykkes et kommandolag med 120 CPS-tilhengere i å rive ned hele gjerdet med økser og redskaper. Denne aksjonen blir stående som et landemerke i organisasjonens historie. I tillegg sikrer CPS seg politiske forbindelser, ettersom en tredjedel av styret er folkevalgte.

1919: økt innflytelse og internasjonalisering

Nå som de har fått fotfeste i politikken, får organisasjonene mulighet til å bli globale i 1919. Under fredskonferansen i Paris sender flere pasifistiske foreninger og såkalte «undertrykte» grupper delegater. Fra Kina sender Den internasjonale foreningen mot opium et telegram med krav om forbud mot opium. Amerikanske og britiske myndigheter er enige og legger til en bestemmelse i Versailles-traktaten om at signering av traktaten også betyr tilslutning til Haag-konvensjonen om opium.

Foreningene deltar spesielt i diskusjonene om arbeidsliv, og en egen kommisjon blir opprettet. Den setter av en hel sesjon til krav fra feministgrupper og lar seg inspirere av dem. Et av hovedprinsippene i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som blir grunnlagt i tilknytning til Folkeforbundet, lyder at «menn og kvinner skal ha lik lønn for likt arbeid».

Fram til 1930-tallet får foreningene stadig større innflytelse i Folkeforbundet og ILO, gjennom hyppig deltakelse i høringer og kommisjoner. Først som eksterne bidragsytere, senere som direkte involverte i arbeidet.

Selv om Røde Kors allerede finnes i over femti land, er 1920-årene også tiden for at mange andre organisasjoner etablerer seg internasjonalt. Den internasjonale kvinneliga for fred og frihet (Ligue internationale des femmes pour la paix et la liberté) flytter til Genève og påvirker Folkeforbundet ved å delta på politiske konferanser. Det internasjonale handelskammeret, med hovedkontor i Paris, jobber innenfor Folkeforbundet og bidrar med ekspertise takket være støttespillere i finanseliten.

1930-årene: tilbakegang

Med framveksten av nasjonalisme på 1930-tallet og utsiktene til en ny verdenskrig, begrenser de nye makthaverne NGO-enes rom. Ideene de brakte fram, dukker imidlertid opp i de politiske bevegelsene, som nazismen, som bruker miljøtanken til å underlegge naturen «rasen».

1946: gjenetablering og institusjonalisering

Etter katastrofen i andre verdenskrig forsøker organisasjonene å gjenreise seg i De forente nasjoner. De er til stede i San Francisco og hjelper til med å forme artikkel 71 i FN-pakten, som klart slår fast at de kan delta i FN-aktiviteter: «Det økonomiske og sosiale rådet kan ta alle nødvendige skritt for å få råd fra ikke-statlige organisasjoner som arbeider med saker under rådets ansvarsområde.» Det er på denne bakgrunnen at FNs økonomiske og sosiale råd (Ecosoc) blir opprettet, med ansvar for forholdet til NGO-er. FNs barnefond (Unicef) opprettes i 1946.

Les også: Godhetsindustrien 🔒

På 1950-tallet øker antall NGO-er, men arbeidet deres får begrenset gjennomslag på grunn av den kalde krigen. De skaper dessuten usikkerhet, slik en kommentator påpeker: «FN var mer opptatt av NGO-enes evne til å forstyrre enn av de positive sidene ved dem[1].»

Det store vendepunktet rundt 1960: politisering

1960- og 1970-tallet markerer et vendepunkt for NGO-ene. For det første endres tenkemåtene, blant annet med strukturalismen i Frankrike og teorier som den kjemikeren James Lovelock lanserte. Han hevdet at planeten er en levende, selvregulerende enhet, kalt Gaia. Selv om teorien ble avvist på 1990-tallet, hadde den likevel stor innflytelse på miljøbevegelser der enkelte desillusjonerte marxister fant nytt fotfeste etter Berlinmurens fall[2].

Den framvoksende reaksjonære venstresiden glir gradvis inn i kjernen til de humanitære og miljørettede NGO-ene. Etter å ha samarbeidet med statene i over hundre år, velger NGO-ene en mer konfronterende og politisk retning. De mest politiserte oppstår nettopp nå: Amnesty International i 1961, Leger Uten Grenser og Greenpeace i 1971. Endringene blir tydelige om vi ser på bakgrunnen til grunnleggerne. Inntil dette vendepunktet var de fleste store organisasjoner grunnlagt av forretningsfolk, poeter, forfattere eller musikere. Fra 1960-tallet får stifterne en langt mer politisk profil: Peter Benenson (Amnesty International) er advokat og aktivist, Bernard Kouchner (Médecins sans Frontières) er lege og var engasjert i den kommunistiske avisen Clarté, mens Dorothy og Irving Stowe (Greenpeace) er miljøaktivister, og Irving også advokat. Action contre la Faim, opprettet i 1971, er ikke spesielt konfronterende, men en av grunnleggerne, Bernard-Henri Lévy, er filosof og var samtidig rådgiver for François Mitterrand.

Les også: Illusjonistene: Løgner om økologi 🔒

Disse organisasjonene tar tydelig stilling mot globaliseringen, men vokser selv gjennom den. De økonomiske forbindelse­ne som strekker seg over hele verden, øker den globale bevisstheten om folks lidelse og gir en plattform for NGO-ene. Uten globalisering ville ikke verden vært et «lite samfunn». Samtidig som de øker antallet direkte aksjoner, spiller NGO-ene også på skyldfølelse i kampanjene sine: Den som ikke handler eller støtter saken deres, blir framstilt som medskyldig i problemene de peker på. Denne sterke retorikken er et produkt av 1960- og 1970-tallet.

Samtidig blir det humanitære oppfattet som et symbol på fellesskap mellom folk. Den dobbelte veldedighetskonserten Live Aid i Wembley og Philadelphia i 1985, med tidens største musikkstjerner, sprer nettopp denne forestillingen. Pengene som skulle avhjelpe sulten i Etiopia, ble dessverre underslått av diktatoren som sto bak den humanitære krisen.

Infiltrasjon i staten og radikalisering

NGO-ene begynner å fylle nøkkelposisjoner i statsapparatet. I Frankrike ble Groupe d’information et de soutien des immigrés (Informasjons- og støttegruppen for innvandrere) dannet av sosionomer (ofte trotskister), aktivister, jurister og fire tidligere studenter ved École nationale d’administration. Disse fire, som var i opposisjon til Giscard- og Chirac-fløyen (red. anm. franske presidenter) på 1970-tallet, fikk innpass i regjeringskontorene fra 1981 og støttet NGO-er med et åpent syn på innvandring. Groupe d’information et de soutien des immigrés har siden spredd seg i ulike deler av statsapparatet og forhindret restriktive endringer i innvandringspolitikken, men snarere bidratt til å utvide kriteriene for opphold[3].

Les også: Humanitær hjelp: Umulig nøytralitet 🔒

Radikaliseringen av enkelte NGO-er fører til sammenstøt med myndighetene, slik som i saken med Rainbow Warrior (1984), som brått kjøler ned forholdet mellom Frankrike og New Zealand. Rainbow Warrior, skipet til Greenpeace, ligger til kai i Auckland (New Zealand), klart for å reise til Moruroa-atollene der Frankrike driver med atomprøvesprengninger, med mål om å stanse dem. De franske tjenestene anklager Greenpeace for å motta penger fra kilder tilknyttet det sovjetiske systemet. Regjeringen, med godkjenning fra François Mitterrand, som anser atomenergi som avgjørende, sender agenter fra DGSE (red. anm. fransk utenlandsk etterretning) for å uskadeliggjøre skipet. Sprengningen av det med eksplosiver fører til at en av fotografene i organisasjonen omkommer.

1990-tallet: Stor vekst og verdensomspennende borgerbevegelse

Slutten på den kalde krigen baner vei for globalisering og desentralisering, som NGO-ene drar nytte av. De blir mer avhengige av statlige midler[4], men samtidig mer reaksjonære. De slutter seg også til den såkalte «kampenes konvergens» i Vesten, som fører til en verdensomspennende borgerbevegelse. Denne bygger på to prinsipper: forsvar av arbeiderklassen og motstand mot kolonialisme[5], som nå har tatt form av «tredjeverdensisme». Under WTOs tredje ministerkonferanse i Seattle (1999) samles 40 000 demonstranter til to dagers protester preget av direkte aksjoner. Dette er de første store alter-globalistiske demonstrasjonene. Blant aktivistene finner vi mange NGO-er: Consumers International, Earthjustice, La Confédération paysanne, Friends of the Earth, Greenpeace, Humane Society of the United States, Oxfam International, Sierra Club osv. Disse organisasjonene vokser seg stadig sterkere gjennom 2000-tallet.

Ny geopolitisk tilbakegang: Nasjonalisering eller radikalisering?

I dag kan det se ut til at NGO-enes innflytelse vil avta i takt med nye geopolitiske innstramminger. Stater som ønsker å styrke sin suverenitet, tar tilbake oppgaver de tidligere hadde overlatt til NGO-er, eller overlater dem til egne nasjonale organisasjoner. Dette ser vi i India, der de største NGO-ene gjerne er nasjonalistiske og arbeider med skolegang, helse, utvikling på landsbygda, menneskerettigheter osv. De er underlagt strenge lover og kontroller, og utenlandske NGO-er har store vanskeligheter med å få fotfeste. I Frankrike vil mulige endringer i asylordningen trolig også sette en stopper for at NGO-er får støtte for å delta i hver eneste fase av prosessen.

NGO-enes historie går i sykluser; de trekker seg ofte tilbake i perioder med geopolitiske begrensninger. Politiseringen og radikaliseringen som har utviklet seg siden 1970-tallet, kan imidlertid endre dette mønsteret. NGO-er i tilbakegang kan bli skjøvet til side av enda mer radikale grupper, slik vi har sett med Soulèvements de la Terre, som vakte oppmerksomhet i Sainte-Soline i september 2023. Vi kan ikke utelukke at vold i større skala kan oppstå.

Fotnoter

[1] CHARNOVITZ Steve, « Les ONG : deux siècles et demi de mobilisation », L’Économie politique nr. 13, Alternatives économiques, januar 2002.
[2] GREGG Samuel, « De Marx à Gaïa », Conflits, 27. oktober 2019.
[3] FONTANA Philippe, La vérité sur le droit d’asile, Éditions de l’Observatoire, 2023.
[4] FARDEAU Jean-Marie, « D’où vient l’argent des ONG ? », Alternatives économiques, 1. januar 1998.
[5] MASSIAH Gustave, « Le mouvement citoyen mondial », L’Économie politique nr. 13, Alternatives économiques, januar 2002.

NGO-ene er sentrale i krigen om idéer 🔒