Nykonservatismen er den høyreorienterte intellektuelle retningen i USA som vakte størst oppmerksomhet i Europa på 2000-tallet. Den ble holdt ansvarlig for intervensjonene i Irak og Afghanistan og deres katastrofale utfall, og ble et symbol på imperialismen – men er likevel lite kjent for allmennheten. Tyve år senere: hva er igjen av denne bevegelsen?
Bevegelsen ble født i 1965 gjennom tidsskriftet The Public Interest, og fikk politisk innflytelse under Reagans første administrasjon fra 1980. Den kom særlig til uttrykk i tenketanker som American Enterprise Institute og Hudson Institute. Fremveksten av trumpismen og dens slagord America First markerte etter alt å dømme begynnelsen på deres tilbakegang.
Fra Reagan-perioden ble nykonservatismen etter hvert nært forbundet med den klassiske konservatismen gjennom den såkalte «fusjonistiske» syntesen – et sammensmeltet tankesett fra 1955 mellom libertarianere og verdikonservative. Den nåværende dreiningen av amerikansk høyreside mot en illiberal, opplysningskritisk, nasjonalistisk og innvandringsfiendtlig retning synes å bryte definitivt med nykonservatismen. Men stemmer det? Hvem var egentlig de nykonservative?
En idé fra New York
Denne tankeretningen oppsto i 1965 rundt to intellektuelle tidsskrifter i New York: The Public Interest og det jødiske månedsbladet Commentary. Det var en bevegelse av intellektuelle, aldri en massebevegelse eller et aktivistmiljø. Selv om den i dag først og fremst forbindes med aggressiv demokratieksport, begynte historien deres med innenrikspolitikk. Den er velkjent: tidligere venstreorienterte intellektuelle, ofte eks-trotskister, beveget seg gradvis mot høyre gjennom sin kritikk av «New Left»-bevegelsen på universitetene, av statens handlekraft, av ytringsfriheten i akademia, og av det de så som en «autoritetskrise» i Amerika.
Den mest fremtredende skikkelsen var Irving Kristol, sammen med blant andre Norman Podhoretz og Daniel Patrick Moynihan, kjent for sin rapport fra 1965 som hevdet at afroamerikanske familier hadde strukturelle problemer som bidro til økonomisk ulikhet. De møttes ved City College of New York (CCNY) – et av de få universitetene som ikke diskriminerte jøder.
Hovedarven fra denne CCNY-gruppen var et sterkt antikommunistisk engasjement og en forakt for liberale som sympatiserte med kommunismen uten å innse dens skadeverk. Mange i CCNY-miljøet hadde vært trotskister, men nettopp for å fordømme stalinismens brutalitet og kynisme. Som Francis Fukuyama forklarer i sitt korte essay Hvor kommer nykonservatismen fra?, var advarselen mot «gode intensjoner ført for langt» et gjennomgående tema i deres arbeid.
Ved slutten av andre verdenskrig hadde nesten hele CCNY-gruppen brutt med marxismen. Overgangen til høyre skyldtes ikke bare avsløringene om stalinismens terror, men også det faktum at det kapitalistiske USA hadde kjempet mot Nazi-Tyskland. Den amerikanske maktens avgjørende rolle i krigen ble for dem et moralsk bevis på rettferdig bruk av styrke – en idé de bar med seg resten av livet.
Les også: – Der Reagan ville trukket seg tilbake, nøler ikke Trump🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
