Norsk sikkerhetspolitikk har lenge vært preget av ambisiøs retorikk og svak gjennomføring. Nå advarer fagmiljøene om at tidsvinduet for å handle er i ferd med å lukkes.
Regjeringen beskriver sikkerhetssituasjonen som «den største trusselen siden andre verdenskrig». Samtidig slår deres eget budsjett fast at Forsvarets utholdenhet vurderes som ikke tilfredsstillende og nasjonal beredskap som mindre tilfredsstillende. Dette er ikke bare et faglig paradoks; det er et strategisk varsel om at Norge forveksler politisk kommunikasjon med reell kapasitet. Robert Moods kritikk av regjeringen på hans egen FB side «mye prat og lite handling» står derfor ikke alene som et moralsk opprop, men som en empirisk og strategisk diagnose av norsk sikkerhetspolitikk.
Geopolitisk ramme: Norge i stormaktenes triangel
Norge befinner seg i et geopolitisk triangel mellom Washington, Brussel og Moskva. I et slikt landskap avgjøres sikkerhet ikke bare av antall brigader, men av vår evne til å koble geografi, energi, industri og logistikk til troverdig avskrekking. Dette har vært selve kjernen i klassisk geopolitikk siden Halford Mackinders «pivot»-teser: nordområdene danner et sikkerhetspolitisk tyngdepunkt for Europa, og hvem som kontrollerer denne aksen påvirker den videre maktbalansen.
Samtidig er den operative tidslinjen blitt kortere. Uavhengige vurderinger peker på at Russland, etter en våpenindustriell oppskalering, søker å holde en langsiktig kapasitet som over tid kan true NATO. Slike vurderinger må ikke forveksles med spådommer om «i morgen», men de tilsier at avskrekking og utholdenhet nå er like viktige som mobiliseringshastighet.
Politisk kommunikasjon vs. operativ evne
Les også: Mackinders geopolitiske visjon: Eurasia som verdens maktsentrum 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Nordisk militært samarbeid: Mange hærer, felles utfordringer, samme mål – og én ny usikkerhet 🔒
