KI og KI-styrte humanoide roboter vil etter all sannsynlighet transformere våre samfunn til det ugjenkjennelige, men om teknologien vil være positiv eller negativ for vår sivilisasjon, er fortsatt et åpent – og eksistensielt – spørsmål.
Humanoide KI-styrte roboter som skal hjelpe oss i hverdagen er ikke lenger science fiction, men teknologi som allerede er tilgjengelig. De vil bare bli billigere, mer altomfattende og lettere tilgjengelige i årene som kommer. Om kort tid vil de synes overalt i samfunnsbildet. Det finnes en rekke anslag om hvor fort og i hvilke sektorer teknologien først vil tas i bruk.
Konservative anslag estimerer at det vil være utplassert mellom 150 000 og 300 000 humanoide roboter innen 2030, hovedsakelig for nisjebruk i industrien, og tallet vil deretter øke jevnlig. Basisscenarioet, som de fleste analytikere stiller seg bak, anslår årlige forsendelser på mellom 180 000 og 250 000 i 2030, noe som vil gi et samlet antall på flere hundre tusen enheter. Det optimistiske scenarioet, som de fleste observatører anser som ambisiøst, anslår over 1 million enheter innen 2030.
Som all annen teknologi, vil humanoide roboter også raskt bli bedre og kunne brukes til flere formål. Fra å innledningsvis gjøre enkle monotone aktiviteter på fabrikkgulvet og lignende steder, vil de gradvis bli mer avanserte og kunne utføre stadig mer komplekse oppgaver. Så å si alle yrker vil bli berørt: Om kort tid vil hushjelp-, håndverker-, pleie-, politi- og militærroboter, og så videre være en del av vår hverdag.
Ettersom dette er jobber som i dag gjøres av mennesker, kommer følgene til å bli ufattelige – med eksistensielle økonomiske og politiske implikasjoner – for våre åpne demokratiske samfunn. I denne sammenhengen kan man i prinsippet skille mellom tre hovedscenarioer – både økonomiske og politiske – som i sine ytterpunkter fremstår som enten utopiske eller dystopiske.
Økonomiske scenarier
I en perfekt verden vil fremveksten av disse robotene være et ultimat økonomisk gode for våre samfunn. Ved å flytte mennesker ut av relativt uproduktive yrker og inn i mer produktive, samt ved å demokratisere profesjonell ekspertise vil alle tjene på teknologien. Ikke bare vil den gjøre livet til mennesker enklere gjennom økt økonomisk vekst og mer velstand for alle, men også føre til mindre sosiale og økonomiske ulikheter. Folk flest vil også kunne realisere seg selv gjennom å forfølge meningsfulle yrker i sann kantisk ånd, og i tillegg ha mer fritid til å leve det gode liv.
Det finnes et mindre perfekt scenario som fortsatt virker akseptabelt for folk flest, og som til syvende og sist blir et gode for våre samfunn. Her kommer humanoide roboter og KI til å ta over så å si alle mulige jobber, og som følge av det vil de aller fleste mennesker bli overflødige og fortrengt fra arbeidsmarkedet – og masse arbeidsledighet vil følge. Et slikt utfall er skremmende, men ikke nødvendigvis et eksistensielt onde. Hvis det raskt opprettes politiske, økonomiske løsninger gjennom rikdomsomfordelingstiltak som gagner alle, som borgerlønn eller lignende, kan mennesker heller fylle livet sitt med kunst, kultur og underholdning.
Les også: Den kunstige revolusjonen – den fjerde industrielle revolusjon 🔒
Men det finnes også et scenario som er direkte skremmende og som utgjør en eksistensiell trussel for samfunnsstabiliteten. Her vil KI og humanoide roboter ta over så å si alle jobber, og den økonomiske politikken vil ikke klare å henge med og finne gode løsninger i tide. I et slikt dystopisk scenario vil den store majoriteten av folk miste sine livsgrunnlag og uten noe å falle tilbake på – med ukjente og skremmende konsekvenser.
Det er ikke lett å si hvilket scenario som er mest sannsynlig. I Norge og våre nærmeste naboland – rike, utviklede demokratier med politiske systemer som må ta hensyn til folkets politiske preferanser – virker scenario 1 og 2 mest plausible. Men scenario 3, et dystopisk tekno-oligarki, der en mikroskopisk elite kontrollerer nesten all velstand, er – dessverre – ikke helt utenkelig.
I den ikke-demokratiske delen av verden – der velferdsstaten nærmest ikke eksisterer og demokratisk ansvarlighet er fraværende – virker det derimot mye mer sannsynlig at scenario 3 kan bli til virkelighet, i mangel av effektive instrumenter for omfordeling av velstand og som følge av en økonomisk elite som aldri har måttet ta hensyn til folket.
Politiske scenarier
Selv om det er tankevekkende å se for seg de økonomiske scenarioene av fremveksten av KI-styrte roboter i våre samfunn, spesielt det verst tenkelige utfallet, kan det ikke måle seg med de mulige politiske konsekvensene. Selv om den økonomiske og politiske dimensjonen naturligvis smelter inn i hverandre og mange scenarioer på mange måter går hånd i hånd, finnes det viktige forskjeller.
Humanoide roboter vil utvilsomt brukes til formål som innebærer bruken av vold og statens monopol på den. Ikke bare til politiformål, men også til militære formål. Det vil da handle om hvem – eller hva – som til syvende og sist kontrollerer dem og hva det vil innebære for våre samfunn. Med avsløringene om de norske elbussene fra Kina som kan fjernstyres fra Beijing friskt i minnet, kan svaret på dette spørsmålet potensielt ha helt uforestillbare konsekvenser ikke bare for vår sivilisasjon, men for menneskeheten som sådan.
I en ideell verden vil disse humanoide robotene til syvende og sist forbli under kontrollen til demokratisk valgte regjeringer, som står ansvarlige overfor sine egne folk. De vil da kunne spille en positiv rolle for alliansen av demokratiske stater. Underlagt ordentlig demokratisk kontroll vil de betraktelig kunne styrke ordens- og forsvarsstyrkene ved å gjøre dem mer nøyaktige og effektive, slik at vi står sterkere overfor våre rivaler. Men aller viktigst: De vil kunne aktiveres og deaktiveres når myndighetene anser det som nødvendig.
Les også: Stargate: Er kunstig intelligens nøkkelen til astropolitisk dominans?
Et mer skremmende scenario er at kontrollen over disse robotene ender opp i hendene til en liten gruppe mennesker, som vil bruke all makten det medfører til å ta kontroll over våre samfunn. Det er ikke umulig å forestille seg at kontroll over denne enorme makten blir konsentrert blant en håndfull private aktører, som vil bruke den til å avvikle demokratiet og innføre et dystopisk tekno-oligarki.
Et siste scenario – det absolutt mest foruroligende og dystopiske – er at disse robotene til slutt ender opp under kontrollen til en selvbevisst kunstig superintelligens (AGI), som ønsker å ta styringen over verden. Gitt at AGI er spådd til å være så mye som en million ganger smartere enn mennesker, virker det naivt å tro at man kan stoppe et slikt utfall hvis vår kommende silikonoverherre ønsker verdensherredømme.
Disse robotene kan da bli brukt som frontsoldatene for en slik bevissthet som skal påtvinge sitt styre over verden. Og det er ikke umulig å forestille seg at menneskeheten – fra en slik bevissthets perspektiv – må kues og i ytterste konsekvens utryddes for å beskytte verden mot den destruktive kraften som vi utgjør. Dette kan høres absurd ut, men det er galskap å utelukke det helt.
Inn i ukjent farvann
Disse økonomiske og politiske scenariene er naturligvis ikke fullstendige, og denne analysen rører bare ved overflaten av utfordringene vi nå står overfor. Det er mulig å se for seg en rekke andre scenarier, spesielt med tanke på hvordan fremveksten av autonome humanoide roboter vil påvirke dynamikken i autokratiske samfunn, ettersom denne analysen hovedsakelig ser på demokratiske systemer.
Men uavhengig av hva man måtte mene om styrken til de overnevnte argumentene, virker én ting uansett helt ubestridelig. Verden står overfor sin aller største systemendrende transformasjon noensinne. Det er heller ingen vei tilbake hvis vår sivilisasjon og våre demokratiske systemer skal forbli konkurransedyktige og relevante i møtet med den 4. industrielle revolusjonen.
I dagens globale geopolitiske dynamikk – hvor realpolitisk nullsumspill har fortrengt vinn-vinn-samarbeid – brukes nå alle midler for å få tilegne seg makt og kontrollere presspunkter, som igjen brukes til å skaffe seg kontroll og innflytelse over andre. Som den ultimate teknologien som råder over alt annet, vil stater som ikke omfavner KI og KI-drevne humanoide roboter ikke klare å følge utviklingen og dermed dømmes til historiens skraphaug.
Les også: Kunstig intelligens er ikke en strategi
Hvem som til slutt kontrollerer teknologen og hvordan den anvendes og rulles ut, vil definere styrkeforholdet mellom de demokratiske statene og deres autoritære motparter for generasjoner – om ikke for alltid. Utfallet vil sannsynligvis avgjøre hvilken vei menneskeheten til slutt går. Enten vil den tippe balansen over mot demokrati – for frihet, menneskeverd og velferd – til det beste for menneskeheten og folk flest – eller brukes som et undertrykkingsinstrument for å sementere autokratiske regimer globalt. Det kan også føre til opprettelsen av et helt nytt styresett, eller, Matrix på ordentlig.
Sammen står vi sterkere
Innsatsene har aldri vært større for menneskeheten. All politisk kapital må derfor settes inn for å gjøre alt i vår makt for at fremveksten av KI-styrte humanoide roboter kommer til å bli et gode for våre samfunn, slik at de kommer våre åpne samfunn – og til syvende og sist menneskeheten – til gode. Vi har ingen tid å miste. Norge og Europa, som ikke kontrollerer teknologien, men har mest å tape, må stå i front.
Etter å ha skissert disse vidtrekkende mulige utfallene, står det avgjørende spørsmålet igjen: Hvordan kan vi i praksis styre utviklingen i en retning som gagner menneskeheten – og ikke undergraver den? Det er ikke lett å se for seg hvordan man best skal gå frem, men én ting er sikkert: Teknologien har en uunngåelig geostrategisk dimensjon, og den vil uten tvil bli brukt som et realpolitisk våpen i den globale maktkampen.
Det ligger derfor i den demokratiske verdens kollektive interesse at kontrollen over den mest avanserte KI-teknologien til slutt forblir hos de demokratiske statene. De må derfor stå sammen. Her er USA helt dominerende og utvilsomt i førersetet, men amerikanerne har også interesse av at flest mulige land stiller seg bak dem og støtter dem med å finne de mest optimale løsningene.
En mulig vei fremover er å opprette en transnasjonal kommisjon bestående av eksperter fra næringsliv, akademia og offentlig sektor i vennligsinnede demokratier, der disse utfordringene kan drøftes i detalj for å ruste oss best mulig til det som venter. Deretter får man bare «krysse elven ved å føle på steinene», som en vis kinesisk mann en gang sa. Men vi må være forsiktig slik vi ikke faller.
Kunstig intelligens – det ultimate geostrategiske verktøyet?
