Den globale jakten på journalister styrker totalitarismen.
Å være journalist i mange deler av verden har blitt langt mer enn et krevende yrke – det har blitt et høyrisikoyrke som angripes av statsmakt, væpnet konflikt, økonomisk press og svekkede institusjonelle vern.
Ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ) satt 361 journalister fengslet og 124 ble drept globalt ved utgangen av 2024, et av de høyeste tallene siden organisasjonen begynte å registrere slike data.
I sin World Press Freedom Index for 2025 peker Reportere uten grenser (RSF) samtidig på 34 land hvor massenedleggelser av medier, eksil blant journalister og systematisk undertrykking er på vei opp.
Forfølgelsen av journalister er ikke bare et angrep på enkeltpersoner – det er et angrep på demokrati, åpenhet, rettferdighet og allmennhetens rett til å vite. Fri og uavhengig journalistikk har sentrale oppgaver: å avdekke korrupsjon, holde makten ansvarlig, rapportere om krigsforbrytelser og gi en stemme til de stemmeløse og sårbare.
Uten dette forblir overgrep fra myndigheter og private og offentlige aktører ustraffet, løgner brer seg, og autoritære krefter vokser.
Journalisters skjebne i autokratier
I autokratier er uavhengige medier ofte blant de første institusjonene som bryter sammen; i demokratier utsettes de i økende grad for økonomiske vansker, digital feilinformasjon og stadig trangere rom for motstemmer.
Konsekvensen er en global kuldeeffekt, der selvsensur og frykt blir normalen. Verktøyene autoritære myndigheter bruker for å undertrykke pressen er både grove og subtile. RSFs liste over «Press Freedom Predators 2025» omfatter flere land hvor journalister er blitt fengslet, torturert, tvunget i eksil eller drept.
I Belarus er uavhengige medier stemplet som «ekstremistiske», og journalister er arrestert, torturert eller presset i eksil; mellom 500 og 600 skal ha flyktet siden 2020. Mediene i Belarus må følge myndighetenes linje eller risikere straff og nedleggelse.
I Aserbajdsjan ble den siste uavhengige mediekanalen stengt i februar 2025, etter en gradvis eliminering av kritiske medier. Landet er kjent for å gi ekstremt strenge fengselsstraffer til journalister på fullstendig fabrikerte eller politisk motiverte anklager.
Les også: Journalister i skuddlinjen i Kambodsja
I Tyrkia, som regnes som et demokrati, må journalister som ikke støtter regjeringens politikk i sine reportasjer regne med å bli fengslet. Siden det påståtte kuppforsøket i 2016 har det vært en omfattende innstramming. Over 100 journalister er fengslet, flere har faktisk blitt drept, og titalls medier er stengt.
I Iran er det i praksis forbudt å rapportere noe som går imot myndighetenes linje, og de som gjør det, risikerer harde straffer. De siste fem årene har Iran arrestert over 100 journalister, mange av dem sitter fortsatt fengslet.
CPJ har omtalt situasjonen i Gaza som den dødeligste i verden. I 2024 ble 85 av de 124 journalistene som ble drept globalt, drept av israelske styrker i Gaza. Palestinske journalister rapporterer ikke lenger bare om krigen – de er blitt dens ofre. Deres pressevester gir ingen garanti for sikkerhet; i mange tilfeller gjør de dem til mål.
Saudi-Arabia har rundt 20 journalister i fengsel, Russland holder nærmere 60, og Kina – som er kjent for å være hard mot pressen – har fengslet nesten 200 journalister siden 2019.
Ikke-dødelig undertrykking av journalister
I tillegg til arrestasjoner og drap finnes det en omfattende ikke-dødelig forfølgelse av journalister som likevel er dypt ødeleggende. Ifølge Center for News, Technology and Innovation oppga nesten halvparten av journalistene i en undersøkelse i 2025 at deres regjeringer søker «for mye kontroll» over deres rapportering.
Den økonomiske bærekraften til uavhengig journalistikk er også under press: RSF påpeker at økonomisk sårbarhet nå utgjør en betydelig trussel mot en fri presse, på linje med direkte politisk undertrykking.
Digital trakassering er et annet aspekt. Kvinnelige journalister, journalister med minoritetsbakgrunn, LHBTQ+-reportere og journalister fra sårbare grupper utsettes for uforholdsmessig mye netthat, overvåking og koordinerte hatkampanjer. Nettutfall og misbruk av KI-generert feilinformasjon svekker ytterligere trygge rom for journalister.
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) rapporterer at trakassering av journalister er en betydelig global tendens, og knytter dette til en bredere agenda for å hindre ytringsfrihet.
USA er ikke et unntak. I midten av oktober sendte Trumps forsvarsdepartement ut nye regler som slo fast at pressen i Pentagon risikerte å miste tilgang dersom de publiserte materiale – selv om opplysningene ikke var graderte – som ikke var direkte godkjent av departementets leder.
Journalistene fordømte situasjonen de ble satt i: enten godta sensur, eller miste tilgangen som gjorde det mulig å rapportere om militære handlinger. De burde roses for å ha levert inn pressekortene sine nesten enstemmig, i stedet for å godta slike autoritære regler.
Et sentralt problem er straffefrihet
I land hvor journalister blir drept eller fengslet, stilles få gjerningspersoner til ansvar. På grunn av mangel på effektive rettslige eller internasjonale mekanismer fører angrep på pressefriheten sjelden til rettferdighet. FNs markering av den internasjonale dagen for å få slutt på straffefrihet for forbrytelser mot journalister understreker hvordan stillhetens rom verden rundt gjør ytterligere overgrep mulig.
Når journalister blir drept i konfliktområder, er ikke kostnaden bare personlig, men også kollektiv. Redaksjoner skrumper inn, undersøkelser stopper opp, og lokalsamfunn forblir i mørke når de mister sine vaktbikkjer.
Det er et akutt behov for å håndtere forfølgelsen av journalister, noe som krever en effektiv og omfattende multilateral respons.
Globale institusjoner, pressefrihetsorganisasjoner og giverland må overvåke brudd, innføre sanksjoner og presse på for rettsforfølgelse. Gjerningspersonene bak målrettede drap, massearrestasjoner eller digital undertrykking kan ikke få handle straffritt.
Sikre kommunikasjonsverktøy, trygge tilfluktssteder og juridiske støttenettverk bør etableres. Stater som undertrykker journalister bør sanksjoneres og presses til å vedta og håndheve lover som beskytter journalister, arbeidsprosessene deres og sørger for at gjerningspersoner bak trusler, vold eller sensur holdes ansvarlige.
Internasjonale organisasjoner og demokratiske land bør tilby nødevakueringsvisa eller trygg passasje spesielt for truede journalister, slik at de kan unnslippe umiddelbar fare.
Les også: Hvordan sensasjonalistisk journalistikk undergraver demokratiet
I konfliktområder må journalister anerkjennes som sivile etter folkeretten. Humanitærretten må omsettes i praktiske beskyttelsestiltak, innsyn i angrep og fullstendige undersøkelser når pressefasiliteter rammes.
Digitale plattformer må bidra til å hindre koordinerte angrep, særlig mot sårbare journalister, og medieorganisasjoner bør trene ansatte i digital sikkerhet.
Målrettede sanksjoner bør rettes mot tjenestepersoner eller etater som står bak forfølging av pressen, i stedet for brede sanksjoner som rammer befolkningen.
Uavhengige medier trenger også bærekraftig finansiering, særlig i regioner hvor de er marginalisert eller truet. Slik støtte kan komme fra flere kilder, inkludert demokratiske land med øremerkede midler til pressefrihet. Private givere, NGO-er og filantropiske stiftelser – som Open Society Foundations – kan også bidra.
Forfølgelsen av journalister i verden er et mål på våre bredere friheter. Når det er trygt å stille spørsmål ved makten, rapportere urett og avsløre sannheten, beveger samfunn seg mot større åpenhet og rettferdighet. Når journalister blir brakt til taushet – om det er med kuler, med fengsel eller med fordommer – svekkes friheten til å vite, til å si imot og til å handle.
Sensur og angrep på pressen skaper et samfunn der folk mangler den informasjonen de trenger, og dermed styrkes autoritære tendenser, myndighetskontroll svekkes og befolkningen hindres i å stille spørsmål ved beslutninger og tiltak – noe som utfordrer demokratiet i selve kjernen.
Trusselen mot en fri presse er global. Når en journalist bringes til taushet, blir et helt samfunn blindt. Å beskytte journalister er ingen luksus; det er verdens siste forsvar mot tyranni. Å forsvare en fri presse er å forsvare og verne demokratiet selv.
