Alliansen av Sahel-stater skulle markere et historisk brudd med fortiden. I praksis har den vist at militærmakt ikke kan løse dype politiske kriser.
Mer enn fem år har gått siden 18. august 2020 da oberst Assimi Goïta styrtet Ibrahim Boubacar Keïta i Bamako. Det innledende kuppet åpnet for en kjede av hendelser som senere rammet Burkina Faso og Niger, og førte til etableringen av Alliansen av Sahel-statene. Bruddet med Paris, en tydelig tilknytning til Russland og en dramatisk utmelding av ECOWAS – den geopolitiske omveltningen er slående. Men hva har dette betydd for befolkningen?
Djibo, Burkina Faso, januar 2025. Byen har levd under blokade i månedsvis. Humanitære konvoier slipper bare sporadisk fram hvis og når helikoptre i det hele tatt kan lette. En anonym NGO-ansatt forteller via satellittelefon: «Informasjonen vi får tilsier at situasjonen er katastrofal.» Noen hundre kilometer unna, i Ouagadougou, fortsetter kaptein Ibrahim Traoré å hamre løs med sitt budskap om gjenerobret suverenitet. Mellom den offisielle retorikken og virkeligheten på bakken har det åpnet seg en avgrunn.
La oss først erkjenne en selvfølgelighet som ofte overses i vestlige analyser: De militære endringene i Sahel oppsto ikke i et vakuum. De var svar på et bredt og legitimt samfunnskrav. I 2020 mente 73 prosent av malierne, ifølge Afrobarometer, at sikkerheten var «svært dårlig» eller «ganske dårlig». I Burkina Faso levde hele byer – Djibo, Titao, Sebba – under jihadistenes beleiring, mens den sivile regjeringen fremsto som handlingslammet. Alger-avtalene fra 2015 var en åpenbar fiasko. De europeiske treningsoppdragene var utilstrekkelige. Operasjon Barkhane? Etter ni år på bakken, økte likevel antallet voldshendelser i Mali fra 167 i 2012 til over 2 000 i året i 2020. Det folkelige sinnet mot den tidligere kolonimakten var ikke grunnløst.
Tre kupp, tre hendelsesforløp
I Bamako gikk Goïta metodisk til verks. En høytstående malisk offiser oppsummerte situasjonen slik i mars 2024: «Vi måtte ta tilbake kontrollen over forsvarsapparatet, og det krevde at vi måtte avklare hvor lojaliteten lå.» Med andre ord: En gradvis utrenskning av offiserer som ble ansett for å være for tett knyttet til Vesten. I Ouagadougou var forløpet mer kaotisk. Løytnantoberst Damiba, som ble styrtet etter bare åtte måneder – jihadistenes angrep hadde økt med 23 prosent under hans styre – ble erstattet av kaptein Traoré. En 34 år gammel mann fra kampavdelingen iført kamuflasjeuniform og med et antiimperialistisk språk; en annen generasjon, en annen legitimitet. Selv om man kan klandre ham for en nærmest automatisk å etterligne Sankara. I Niamey handlet general Tchiani mer ut fra korpsinteresser enn som svar på et folkelig krav – det forklarer den spesielt sterke internasjonale reaksjonen på kuppet.
Les også: Jihadistenes fremmarsj i Mali – russisk svikt og etniske bruddlinjer 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
