Mette Fredriksen har på mange måter blitt en slags moderne dronning Margrete som samler Norden på høyeste diplomatisk og sikkerhetspolitisk nivå.
For våre mange danske lesere, er det viktig å presisere her at denne kommentaren er ment som analyse av deres statsminister som en analyse av henne som statsleder og ikke politiker og partileder.
Mette Fredriksen samler Norden og Baltikum i møte med stormaktene og de historiske stormaktene som har dominert Europa gjennom historien: med land som Spania, Italia, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Polen. Alle disse statene er historiske riker med mye makt på kontinentet.
Danmarks statsminister står seg som en handlekraftig og sterk leder, det er det ingen tvil om, da hun er på en uformell måte blitt akseptert som både Nordens og Baltikums fremste leder utad i sikkerhetspolitiske hastesaker. Hun har fått mye skryt og ros fra analytikere på både venstre- og høyresiden i Norge, fra både tenketanker som Agenda og Civita. Videre er hun også en statsminister som leder en bred koalisjon som er Rød-Blå, som bekrefter politisk dyktighet og evne til å samle ulike politiske krefter.
At ikke Norge har en langt mer fremtredende rolle nå, kan man spørre seg gitt Norges strategiske betydning som NATO-land og Europas viktigste energipartner. Men det er verdt å merke seg at Danmark har en lang historie som stormakt, som også forsøkte å etablerte seg som en stormakt i Baltikum.
Kalmarunionen og Margrete
Kalmarunionen var en personalunion mellom Danmark, Sverige (med deler av dagens Finland), Norge (med Island og Grønland) og senere også deler av Baltikum etter dronning Margretes tid.
Dronning Margrethe I opprettet Kalmarunionen som et geopolitisk svar på den sikkerhetspolitiske trusselen fra Hansaforbundet og Den Tyske Orden som på denne tiden var sterke aktører i Østersjøen og Baltikum. Hun forstod alvoret av deres betydning og at et samlet Norden ville kunne utfordre disse regionale kreftene som utfordret den nordiske maktbalansen.
Dansk kontroll over Øsel (på estisk: Saaremaa) mellom 1559 til 1645 var et forsøk på å sikre dansk innflytelse i Østersjøen og utfordre Sverige som stormakt.
Fra historien ser man at Sverige var en langt mer dominerende stormakt i Baltikum, spesielt under Den store nordiske krigen da kong Karl 12. kriget mot Russland og sikret svensk kontroll over dagens Estland og Latvia.
Les også: Samarbeidet mellom India og Norden blomstrer som aldri før 🔒
Danmark ble en mindre fremtreden makt som over tid fokuserte mer på maritim makt og økt diplomati fremfor strategisk militærkontroll i Baltikum og hadde en langt mindre omfattende rolle der. Men som likevel var en viktig geopolitisk aktør i regionen angående handelspolitiske anliggender.
Mette som moderne Margrete
Til tross for et langt mer uformelt representantskap, kan man på mange måter si at Mette har blitt en moderne Margrete i realpolitisk forstand. Danmark har blitt en viktig og sentral sikkerhetspolitisk aktør i møte med de tidligere stormaktene i Europa og anerkjent av hele Norden og de baltiske statene.
Danmark under Mette sitt lederskap, har tatt en tydelig linje mot Russland og har håndtert hybride trusler og sikkerhetsutfordringer i Østersjøen på alvor.
Både Margrethe og Mette har det til felles at balanse mellom sikkerhet og diplomati benyttes for å styrke nordisk samhold og nasjonale interesser i fellesskap.
Margrethe opprettet Nordens første store allianse (på bekostning av norsk suverenitet, vel å merke, journ.anm.) og Mette har bidratt til sterkere nordisk lederskap i NATO.
Danmark har revitalisert sin rolle som maritim aktør og gjennom sin energipolitikk og dets forsvarssamarbeid i Østersjøen gjennom NATO. Dette minner mye om Danmark handels- og maktbalanseaktør under Middelalderen og Renessansen som en motvekt til det aggressive Sverige på 1600- og 1700-tallet.
Norden markerer seg igjen
Hvorfor er dette relevant i dag? Fordi Danmark har igjen blitt Nordens fremste diplomatiske kort i en stadig mer geopolitisk urolig tid.
Danmark, under Mette Frederiksen har restaurert Danmark som en diplomatisk makt i Norden, slik historien viser til. En brobygger mellom Norden, Baltikum og EU med de historiske europeiske stormaktene.
Til tross for at det var Sverige som var en dominerende stormakt i Østersjøen og Baltikum, er det Danmark som igjen markerer seg som den samlende lederen i sikkerhetspolitiske saker. Dette gjør seg også gjeldene i hvordan Mette Frederiksen taklet USAs og president Donald Trump varslede ønske om å kjøpe Grønland.
Hvis man ser bort i fra hennes politikk og rolle som sosialdemokratisk politiker, men heller fokuserer på Mette som statsleder, er det ingen tvil om at hun har satt Danmark på kartet igjen som en regional maritim og sikkerhetspolitisk leder for Norden.
