Kalt «Nordens løve», selv av sine fiender, kjempet Gustav II Adolf bare noen få slag – men vant nesten alltid. Selv i det slaget som ble hans siste, ved den saksiske byen Lützen, gikk han seirende ut.
Da Gustav Adolf kom på Sveriges trone som 17-åring, ble han utfordret av sin fetter Sigismund, Polens konge, som var utelukket fra den svenske arverekken fordi han var katolikk. Gustav Adolf gjorde landet sitt til Østersjøens dominerende makt. Deretter ble han protestantenes forkjemper mot den katolske gjenerobringen. Han kastet seg inn i den konflikten som rev Europa i stykker på begynnelsen av 1600-tallet: Tredveårskrigen (1618–1648), der slaget ved Lützen ble et vendepunkt.
En militær revolusjon?
Gustav Adolf arvet fra sine forgjengere den første «nasjonale» hæren, basert på allmenn verneplikt. Alle svensker og finner mellom 15 og 18 år ble registrert, og én av ti ble utvalgt til tretti års tjeneste i infanteriet. Adelen var forpliktet til tjeneste i kavaleriet mot skattefritak. Mellom 1626 og 1630 stilte militsene med nær 50 000 infanterister, organisert i regionale regimenter. Bare livgarden besto fortsatt av leiesoldater – først tyskere, senere svensker.
Kongen reformerte systemet slik at det ble bedre akseptert, samtidig som han styrket disiplinen – særlig for å begrense overgrep mot sivile – og samholdet, gjennom tett religiøs oppfølging og et nasjonalistisk budskap knyttet til «gotisismen»: troen på at dagens svensker stammet fra de gamle og middelalderske goterne. Sverige innførte også uniformer, og hver enhet fikk tydelige farger på flagg eller klær.
Kongen-krigeren forbindes fremfor alt med taktiske nyskapninger typiske for den såkalte «militære revolusjon». Han var kanskje ikke opphavsmannen, men han forente ideene på en særlig effektiv måte. Han gjenopprettet kavaleriets offensive rolle, støttet av musketerer[1], til et sjokkvåpen. Han økte andelen geværførere (arkebuserer[2], musketerer) i infanteriet og reduserte antallet pikerer[3], med en forkjærlighet for tynnere, lineære formasjoner som maksimerte skyteeffekten. Soldatene ble drillet til å avfyre salver så sent som mulig.
For å øke mobiliteten og ildkraften fjernet han rustningene fra pikerene og innførte ferdigladde patroner for musketerene. Han utstyrte infanteribataljonene med lette firepunds feltkanoner, svært manøvrerbare, som samtidig stimulerte svensk industri.
Les også: Slaget om Wien (12. september 1683): Begynnelsen på slutten 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
