En liten region som både Albania og Serbia gjør krav på, Kosovo opplevde en intens krig på 1990-tallet. Likevel er problemet fortsatt ikke løst. Som en del av en politisk mytologi fungerer Kosovo også som et eksempel på de tragiske hendelsene i krigen i Ukraina.
Hele Kosovos historie, med store slag, skjulte kamper og provokasjoner, er resultatet av en sammensatt prosess, preget av utviklingen av serbisk og albansk nasjonalisme og dannelsen av hver sin nasjonalstat.
Fremveksten av Kosovo-spørsmålet og utviklingen i første halvdel av 1900-tallet.
Opp gjennom tidene har innholdet i Kosovo-spørsmålet endret seg. Det oppsto i kjølvannet av den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878. Fra da av og fram til 1913 handlet det for serberne om å innlemme Kosovo i Serbia. Men disse planene støtte straks på albansk nasjonalisme. Denne kollisjonen er nøkkelen til hele utviklingen av Kosovo-spørsmålet. Første fase av motstanden endte i 1913, da Kosovo, med støtte fra Russland – som alene blant stormaktene tok Serbias parti – ble lagt under Serbia.
Mellom Serbia og Albania
Fra det tidspunktet og fram til 1941 lå Kosovo-spørsmålet for Serbia og senere det første Jugoslavia (1918–1941) i nødvendigheten av å gjøre denne regionen til en del av staten. Det innebar å integrere kosovoalbanerne (albanerne i Kosmet) i den slaviske staten og å endre befolkningssammensetningen til fordel for slaver, spesielt serbere. Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, som ble opprettet 1. desember 1918, innlemmet da Kosovo i Serbia og Metohija i Montenegro. Dermed ble Kosovo-spørsmålet fra da av i realiteten et spørsmål om Kosmet (Kosovo–Metohija).
Samtidig, fra 1913, besto spørsmålet for den albanske nasjonalistbevegelsen i å knytte regionen til Albania. Dette viste seg gjennom kačak-bevegelsen (satt en stopper for av Beograd omkring midten av 1920-årene) og gjennom petisjoner sendt til Folkeforbundet om menneskerettsbrudd mot kosovoalbanerne. Det var også i denne andre fasen at utenforstående aktører (Albania og Italia) for første gang brukte Kosovo-spørsmålet til sine egne formål.
Les også: Implikasjoner av Trumps tilbakekomst for EU og Balkan
I årene 1941–1944, under andre verdenskrig og fram til frigjøringen av Kosmet, besto spørsmålet om Kosovo for lederne av de to kommunistpartiene i Jugoslavia og Albania først og fremst i å få kosovoalbanerne med i kampen mot fascistene. For den albanske nasjonalistbevegelsen dreide det seg om å beholde Kosmet innenfor det etniske Albania, med tanke på senere å etablere et Stor-Albania.
Kosovo-spørsmålet i det sosialistiske Jugoslavia.
Etter andre verdenskrig og fram til midten av 1950-årene handlet Kosovo-spørsmålet for det andre Jugoslavia (1945–1992) om å reintegrere Kosmet i den jugoslaviske staten, inkludert kosovoalbanernes deltakelse i statsapparatet og i det jugoslaviske kommunistpartiet. Denne perioden var også preget av forsøk på å bruke Kosovo-spørsmålet politisk fra Kremls side.
Fra slutten av 1960-årene ble spørsmålet for de serbiske og jugoslaviske myndighetene et anliggende om indre separatisme, med kosovoalbanernes kamp for å få utvidet Kosmets rettigheter i Jugoslavia. På 1980-tallet utviklet dette seg til en bevegelse for kosovoalbansk uavhengighet fra republikken Serbia innenfor Jugoslavia, og dermed kom Kosovo-spørsmålet for første gang inn på den internasjonale arenaen og ble kjent for hele verdenssamfunnet.
Gjennom hele det sosialistiske Jugoslavias historie hadde Kosovo-spørsmålet også en serbisk side, nemlig spørsmålet om kosovci (serbere i Kosmet). Myndighetene i Jugoslavia og Serbia prøvde å tilsløre dette ved å framholde at det nasjonale spørsmålet allerede var løst. Men denne tilsløringen bidro sterkt til veksten i serbisk nasjonalisme og til fremveksten av Slobodan Milošević på slutten av 1980-tallet.
Fra 1960- til 1980-tallet tok Kosovo-spørsmålet gradvis form av en krise som kan deles inn i fire hovedfaser. Den første var selve krisens oppstart. Den begynte etter Brioni-plenumet i 1966, som blant annet førte til en merkbar endring i føderalpolitikken overfor Kosmet, noe som åpnet for en viss liberalisering. Denne liberaliseringen gjorde det igjen mulig for grunnlovsreformen (1967–1971) og den nye jugoslaviske grunnloven å omgjøre den autonome provinsen Kosovo og Metohija til en delstatlig enhet i Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia med omfattende fullmakter, spesielt retten til å vedta lover. Men disse vide fullmaktene sto i strid med Kosmets status som fortsatt bare en provins, ikke en republikk.
Denne motsetningen forverret situasjonen i Kosmet, der økonomisk underutvikling og rask befolkningsvekst blant kosovoalbanerne skapte en ung, utdannet gruppe uten sysselsetting. Mot slutten av denne fasen (1981–1989) økte uroen og kravene fra kosovciene, som ble stadig mer nasjonalistiske. Slobodan Milošević – fra 1986 leder av Serbias kommunistliga og fra 1991 Serbias president – gjorde disse kravene til sin politiske hovedsak.
Den vedvarende forverringen av Kosovo-krisen på 1990-tallet
Overgangen fra den første til den andre fasen var i 1989, da Serbias grunnlov ble endret for å redusere Kosmets fullmakter, og Den demokratiske ligaen i Kosovo (LDK) ble dannet. Dette store partiet for kosovoalbanerne, ledet av Ibrahim Rugova, var tilhenger av ikkevold. I den andre fasen utviklet krisen seg videre, der kosovoalbanerne forsøkte å etablere en egen stat i Kosmet, mens serbiske myndigheter ville underlegge seg provinsen og knytte den tettere til Serbia.
Oppløsningen av den jugoslaviske føderasjonen, som Slovenia og Kroatia satte i gang i 1991, ble på sett og vis et startsignal for Kosovo-krisen, men i realiteten bidro den bare til å forsterke en allerede pågående utvikling. Det var i denne perioden at UÇK[1] (Kosovos frigjøringshær) kom til som en militær fløy av kosovoalbanernes uavhengighetsbevegelse, mens Milošević-regimet ble svekket ved å forsøke å utnytte Kosovo-spørsmålet for å holde på makten.
Les også: Økonomi i fokus: Montenegro
UÇKs framvekst og stadig mer aktive rolle kom tydelig fram i den tredje fasen, krisens høydepunkt. Denne fasen startet med sluttfasen av krigen i Bosnia i desember 1995, da det internasjonale samfunnet begynte å reagere på brudd på kosovoalbanernes rettigheter. Samtidig forverret situasjonen i området seg med bombinger og drap, noe som viste at serbiske myndigheter ikke maktet å roe ned forholdene i Kosmet og hadde mistet oversikten over utviklingen.
Til slutt fulgte den fjerde fasen: den militære perioden, altså Kosovo-konflikten, som var forsøk på å løse krisen med makt. Denne fasen var kjennetegnet av stadig mer innblanding utenfra, som oppmuntret kosovoalbanerne og svekket serberne. Den delte seg i to perioder: først konflikten mellom UÇK og serbiske styrker (mars 1998 – mars 1999), deretter NATOs inntog og den militære internasjonaliseringen av konflikten (24. mars – 10. juni 1999).
Politisk utnyttelse som drivkraft
Kosovo-krisen er et resultat av motstridende interesser mellom albansk nasjonalisme og den serbiske staten. Det er albansk og serbisk nasjonalisme som har drevet fram både selve Kosovo-spørsmålet og dets mest alvorlige former (fra krise til konflikt). Likevel var det flere faktorer i spill: indre politisk utnyttelse, utført av både jugoslaviske og serbiske ledere og av albanske ledere i Kosmet, og ytre politisk utnyttelse av Albania og vestlige stormakter. Gjennom hele 1900-tallet ble Kosovo-spørsmålet brukt på ulike måter, fra den kosoviske myten til tragedien i Račak (januar 1999). Denne formen for utnyttelse av et sammensatt problem til politiske formål gjorde det hele enda verre, siden det hindret en reell løsning eller til og med en mer nøytral oppfatning av spørsmålet.
Når det gjelder ytre utnyttelse, søkte Albania i andre halvdel av 1940-årene Stalins støtte for å innlemme Kosmet, støttet kosovoalbanernes protester på 1980-tallet og ble første stat til å anerkjenne den selverklærte Republikken Kosovo i oktober 1992. Albania var dermed en viktig aktør i Kosovo-krisen. Dets geografiske nærhet og felles grense med Jugoslavia hindret en varig løsning på Kosovo-problemet, ved at det både næret kosovoalbanernes nasjonalistiske håp og ga UÇKs uavhengighetsbevegelse materielle ressurser.
Vestmaktene overfor Kosovo-krisen
Vestmaktene, særlig de europeiske, engasjerte seg ikke ordentlig i å løse Kosovo-krisen før mot slutten av 1997, da det var sent, men kanskje fremdeles mulig, å drive forebyggende diplomati. Likevel gikk europeisk diplomati mest ut på å øke presset mot Slobodan Milošević, først gjennom sanksjoner og deretter militær intervensjon fra NATO, uten å søke å stagge fremveksten av UÇK. I denne situasjonen begynte amerikansk diplomati gradvis å ta initiativ fra mai 1998, blant annet ved å forhandle med uavhengighetsforkjemperne, foreslå framtidige selvstyreordninger i Kosmet og til slutt få FNs sikkerhetsråd til å vedta resolusjonene 1199 og 1203. Det førte også til at Milošević undertegnet tre avtaler om Kosmet i oktober 1998.
Internasjonaliseringen av Kosovo-krisen i september–oktober 1998 trakk fram den militære faktoren. På bakgrunn av USAs økende militære styrke, både på Balkan og i NATO, gikk de europeiske landene med på en militær inngripen i Kosmet.
Les også: Balkanpolitikk ødela fotball-EM – UEFA må ta grep
24. mars 1999 begynte NATO å bombe serbisk territorium. Denne NATO-operasjonen våren 1999 blir vurdert svært ulikt. Vestlige eksperter kaller den berettiget fordi den, etter deres syn, var basert på FNs resolusjoner 1199 og 1203, mens russiske og serbiske historikere mener den var ulovlig og et brudd på folkeretten siden den ikke bygget på en egen FN-resolusjon. Bombingen varte i 78 dager og ble avbrutt 10. juni 1999, da Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1244. Dermed fikk man grunnlaget for å utplassere den flernasjonale styrken KFOR, under NATO, i Kosmet. KFOR kom inn 12. juni 1999 og er fremdeles til stede i dag.
Likevel klarte ikke KFOR å hindre nye sammenstøt mellom folkegrupper i Kosmet. Det mest alvorlige, ofte kalt «krystallnatten», fant sted i mars 2004. Ifølge Human Rights Watch ble 19 serbere drept på to dager (17. og 18. mars), minst 550 serbiske bolighus og 27 ortodokse kirker og klostre brent, og 4100 serbere ble jaget på flukt. Organisasjonen konkluderte derfor med at NATO og FN ikke var i stand til å beskytte minoriteter i Kosmet. I 2006 satte UNESCO de middelalderske monumentene i Kosovo og Metohija – ortodokse kirker og klostre – på listen over truet verdensarv.
Helt siden 1999 har Kosmet vært under KFORs beskyttelse, og siden 2008 har området vært anerkjent som en uavhengig stat – Republikken Kosovo (Republika e Kosovës) – av over hundre land, inkludert de viktigste vestmaktene (USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia). Likevel regnes det fremdeles som en del av Republikken Serbia (Republika Srbija) av 35 andre land, blant dem Russland, Kina, Spania og naturligvis Serbia selv. Ettersom Kosovo-spørsmålet fortsatt er et av de mest betente temaene i verden, fortsetter det å komplisere situasjonen i Balkan-regionen, mens Republika e Kosovës fungerer som et eksempel for separatistbevegelser i hele verden.
[1] Ushtria Çlirimtare e Kosovës (Kosovos frigjøringshær)
Nedleggelsen av Kosovos parallelle institusjoner og dens konsekvenser
