Når man ikke kan overraske med tidspunktet, overrasker man med metoden. Det israelske angrepet tar derfor sikte på å kappe hodet av de iranske lederne og å hindre utplasseringen av atomvåpen.
Alea iacta est. Natt til 13. juni, omkring kl. 02.15 lokal tid, satte Israel i gang en operasjon uten sidestykke mot Den islamske republikken Iran. De første målene ser ut til å ha vært atom- og militærinstallasjoner, samt høytstående offiserer og ansvarlige for atomprogrammet. Angrepet, gjennomført med grønt lys fra USA, hadde som mål å lamme Irans evne til å produsere et atomvåpen i nær framtid og å slå ut kommandokjeden—den regulære hæren og Revolusjonsgarden. Ifølge de første opplysningene er anlegget for urananrikning i Natanz, flere missilfabrikker og Revolusjonsgardens hovedkvarter i Teheran blitt ødelagt.
Rammede mål
Angrepet har bokstavelig talt kappet hodet av det øverste maktapparatet i republikken ved å eliminere general Hossein Salami, øverstkommanderende for Revolusjonsgarden, og general Mohammad Bagheri, stabssjef for de iranske væpnede styrker. Ytterligere rundt tretti høytstående offiserer er også drept. Blant ofrene er dessuten Faridoon Abbasi og Mohammad Tehranchi, to ledende iranske atomforskere. Disse målrettede likvideringene er først og fremst ment å ramme regimet i kjernen av dets politiske og militære maktstruktur.
Denne «åpningssalven» kaster nytt lys over den merkverdige israelske kommunikasjonen de siste dagene. Israelske medier var fulle av hint om et nært forestående angrep, tilsynelatende som ledd i en planlagt kampanje hvis logikk ikke var åpenbar: Hvorfor varsle iranerne?
Hvorfor ikke gjenta de helt overraskende angrepene mot Iraks (1981) og Syrias (2007) atomprosjekter? Svaret er at dette ikke dreier seg om et enkelt luftangrep, men om starten på en krig—eller i det minste en langvarig operasjon. I tillegg kom det et sterkt signal fra USA: utenriksdepartementet beordret evakuering av ikke-essensielt personell ved flere ambassader i regionen. Israel kunne neppe overraske Washington og samtidig risikere å stå alene om eventuelle amerikanske tap ved iranske hevnaksjoner. Problemet—umuligheten av å overraske med tidspunktet—ble løst ved å overraske med valg av mål. Hvordan lage limonade av sitroner?
Å utnytte overraskelsen
Tanken var å utnytte at det iranske øverste kommandonivået, varslet om et nært forestående angrep, ville samle seg i hovedkvarterene i Teheran i påvente av fiendtligheter som nærmest var kunngjort på forhånd. Overraskelsen lå altså ikke i tidspunktet, men i at israelsk etterretning var i stand til å trenge så dypt inn i det iranske militærapparatet at den kunne lokalisere og slå til mot kommandosentrene nettopp da alle nøkkelpersonene befant seg der. Det er nærmest et gjentak av likvideringen av Hassan Nasrallah i hans hovedkvarter i Beirut i slutten av september i fjor.
Les også: Israel satt på prøve av America First-doktrinen 🔒
Overraskelsen lå også i fremgangsmåten: I likhet med ukrainerne mot Russland skal Israel ha opprettet fremskutte baser for droner helt inntil iranske strategiske mål. Dermed kan man bruke mindre droner med større sprenglast, siden kort flytid reduserer behovet for drivstoff eller batteri betraktelig. Resultatet er mer presise og kraftigere angrep som dessuten er vanskeligere å stanse, fordi fienden får svært kort reaksjonstid.
Hvorfor valgte Israel å slå til akkurat nå? Først og fremst fordi Iran nå er så nær ved å skaffe seg atomvåpen at det var siste mulighet til å stanse dem. Ifølge israelske myndigheter kan Teheran produsere flere bomber på bare et par uker.
Iran står på terskelen til å få atomvåpen
Denne vurderingen deles i stor grad Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). For første gang på to tiår har IAEA offisielt fordømt Iran for brudd på sine forpliktelser; uttalelsen kom mens forhandlingene mellom Washington og Teheran står bom fast. Det er derfor rimelig å anta at Iran befinner seg på oppløpssiden mot atomvåpen, beskyttet av et diplomatisk røykteppe.
Etter IAEAs resolusjon kunngjorde Teheran sine mottiltak, blant annet åpningen av et tredje anrikningssenter på et sikret område, beskyttet mot mulige angrep. Samtidig bekreftet Iran at de vil modernisere anlegget i Fordow for å øke anrikningsgraden til over 60 %, et urovekkende nivå uten troverdig sivilt formål. For å fjerne enhver tvil holdt general Hossein Salami, som ble drept i natt, nylig en svært krigersk tale.
Israels mål er altså tydelig: Hindre Iran i å få bomben. Men å bare ødelegge atominstallasjonene og rakettkapasiteten vil i beste fall utsette problemet noen år – omtrent som når en fotballspiller stopper ballen med hånden etter at keeperen er utspilt. Dersom Israel oppfatter en umiddelbar eksistensiell trussel, er noen års gevinst slett ikke ubetydelig. Likevel går denne operasjonen, som israelske myndigheter sier kan vare opptil femten dager, langt lenger: Målet er å slå sprekker i regimet, svekke det betydelig, eller til og med fremskynde dets fall – alternativt presse det over i en post-revolusjonær maktform av «termidoriansk» type. (red.anm. viser til perioden etter den franske revolusjonens radikale fase, da makten ble overtatt av mer moderate krefter).
Les også: Teheran-basert professor: En krig mellom USA og Iran vil bli global 🔒
Navnet Israel har gitt operasjonen, Am Kalavi—bokstavelig talt «et folk reiser seg som en løve»—sender en dobbel beskjed. Først til det israelske folket, som etter tiår med konfrontasjon med et regime viet til deres ødeleggelse endelig reiser seg for å forvandle angst til håp. Men også til et annet folk—det som ønsker å føre løven tilbake til midten av sitt flagg. Blikket peker mot dem som vil gjenreise løvens symbol.
I regionen kommer det offisielle fordømmelser fra diplomatiske hold, samtidig som mange – enten åpent eller i det stille – håper at Den islamske republikken skal svekkes eller kollapse. USA har gitt utvetydig støtte til operasjonen, bekreftet sin solidaritet med Israel og sagt seg villig til å bidra til å forsvare landet mot mulige iranske hevnaksjoner. I Washington håper man å kunne holde eskaleringen i sjakk gjennom et fortsatt diplomatisk spor og, når tiden er inne, å høste fordeler ved forhandlingsbordet av en eventuell israelsk suksess. Men det er et spill med høy risiko som nå er satt i gang, og når man har krysset Rubicon, kan alt skje—på godt og vondt.
