Masseoppsigelser rammer erfarne og høyt kvalifiserte arbeidstakere over hele Europa. Spørsmålet er ikke hvem som kuttes, men hvorfor så mange roller har mistet sin funksjon.
De siste årene har alle blitt stemplet som «disruptive», og etter hvert har ordet mistet sin kraft. Men 2026 oppleves annerledes – ikke fordi omveltningene tiltar, men fordi virkningene har bygget seg opp over tid. Det vi ser nå, er ikke sjokk, men konsekvenser.
Mot slutten av 2025 var signalene allerede umiskjennelige. Over hele Europa og i Storbritannia skjøt masseoppsigelser fart – ikke i randsonene, men i selve kjernen av økonomien. Bare i Storbritannia meldte arbeidsgivere inn planer som berørte mer enn 260 000 stillinger gjennom masseoppsigelsesprogrammer. I Tyskland viste undersøkelser at én av tre bedrifter planla nedbemanning, og industrisektorer alene mistet godt over 100 000 arbeidsplasser i løpet av ett år. Polen, ofte omtalt som Europas vekstmotor, gikk inn i 2025 med prognoser om opptil 80 000 overtallige. Lignende mønstre gjorde seg gjeldende i Frankrike, særlig innen industri og halvledere.
Det avgjørende er ikke bare omfanget, men forklaringen. Dette var ikke oppsigelser utløst av et plutselig kompetansefall. De som ble rammet, var i mange tilfeller høyt kvalifiserte, erfarne og fullt ansettbare. Stillinger forsvant ikke fordi enkeltpersoner ikke holdt tritt, men fordi organisasjoner ikke lenger visste hvordan de kunne forbli relevante.
Et avgjørende skille
Det er her samtalen fortsatt sporer av. Omstilling er blitt noe velkjent. Vi snakker uanstrengt om den. Vi modellerer den, lager scenarier og forsikrer oss mot den. Særlig motstandskraft er blitt løftet frem som en slags strategisk dyd. Hold stand. Ta imot støt. Hold ut. Men motstandskraft er ikke det samme som relevans. Motstandskraft hjelper deg å overleve det som treffer deg. Relevans avgjør om du fortsatt trengs når støvet har lagt seg. I 2026 blir dette skillet avgjørende.
Jeg ble nylig minnet om dette da jeg ledet verksteder om nyorientering og endringsledelse for team i et globalt selskap innen medisinsk utstyr, midt i en omfattende omlegging av forretningsmodellen. Organisasjonen gjør det mange gjør: revurderer porteføljer, strukturer og kostnadsnivå. Oppsigelser er varslet.
Les også: Europa: Fra krisehåndtering til transformasjon
Det som slo meg, var ikke motstand eller fornektelse. Det var en nærmest total fiksering. Nesten hver samtale vendte tilbake til det samme spørsmålet: Hvem blir rammet? Hvem kan stå for tur? Fremtiden ble nesten utelukkende forstått gjennom nedbemanning. De ansatte jeg snakket med, gjentok at den globale ledelsen – samtidig som den presenterte omleggingen av den globale forretningsmodellen – brukte betydelig tid på å omtale de planlagte oppsigelsene og understreket at de «ikke var noe å bekymre seg for».
Fortelling fremfor virkelighet
Svært lite oppmerksomhet ble viet et vanskeligere og langt viktigere spørsmål: Hvordan forbereder vi oss – individuelt og kollektivt – på å forbli relevante, uavhengig av utfallet? Dette mønsteret går igjen overalt akkurat nå.
Ledergrupper klamrer seg til fortellinger fremfor virkelighet. Organisasjoner snakker om motstandskraft som om utholdenhet var det endelige målet. Merkevarer relanseres, mens måten beslutninger faktisk tas på, makt fordeles og verdi skapes, forblir uendret. Det er derfor så mange forsøk på nyorientering mislykkes. Ikke fordi de mangler ambisjon, men fordi de sikter mot feil mål.
Nyorientering handler ikke om typen aktør – selskap, stat, institusjon eller individ. Det handler heller ikke om digitale, organisatoriske eller personlige endringer. Slike inndelinger gjør konsulenter komfortable. Nyorientering handler om relevans. Og relevans er nådeløs. Den bryr seg ikke om hvor vellykket du har vært. Den belønner ikke innsats eller gode hensikter. Den oppnås – og må gjenoppnås – gjennom valg som ofte er ubehagelige: hva du slutter å forsvare, hva du slutter å finansiere, og hva du slutter å ta for gitt vil ha betydning.
I 2026 er den reelle risikoen ikke omstilling, men foreldelse. Foreldelse kommer ikke med overskrifter. Den sniker seg inn mens organisasjoner er opptatt av å «håndtere endring» i stedet for å definere sin rolle i verden på nytt. Den rammer mennesker som gjorde alt riktig – bare for en versjon av fremtiden som aldri kom.
For dem som merker skiftet, men ennå ikke har satt ord på det, er dette øyeblikket for ærlighet. Uroen er ikke frykt for endring. Den er erkjennelsen av at gårsdagens logikk ikke lenger garanterer morgendagens relevans. Å vente er fristende. Å se hvordan ting faller på plass, kan føles klokt. Det er det ikke.
Dette året vil ikke belønne de høylytte, de mest travle eller engang de mest motstandsdyktige. Det vil belønne dem som tidlig bestemmer hva de må bli – og handler deretter. Nyorientering handler ikke lenger om å forberede seg på fremtiden. Det handler om å bevise, hver dag, at du fortsatt hører hjemme i den.
