Protestene som nå sprer seg i Iran følger et kjent mønster fra tidligere kriser. Spørsmålet er om forutsetningene på bakken – og utenfor landets grenser – gjør denne bølgen fundamentalt annerledes.
Folkelig misnøye og masseprotester mot mullahregimet i Iran er ikke noe nytt. De har blitt blodig slått ned på hver gang, inkludert i 2019 og 2022, og Den islamske republikken har overlevd og dens repressive undertrykkelsesapparat bestått. Likevel påstår flere at denne nye bølger av protester kan være annerledes og at regimet nå synger på siste verset, inkludert en regimekritiker som Geopolitika har tatt kontakt med.
«Dadmehr Sepahsalar» er uavhengig iransk journalist basert i Norge, og samarbeider med både iranske og internasjonale medier. Som følge av regimets velkjente praksis med å true og straffe familiemedlemmer til kritikere, har hans familie i Iran blitt utsatt for alvorlig risiko. Dette tvinger han til å forbli anonym i dette intervjuet.
– Fra ditt perspektiv, hva driver den nåværende bølgen av protester i Iran?
– Jeg mener at dagens protester er et direkte resultat av regimets samlede politiske og strategiske sammenbrudd. År med sanksjoner, systematisk vanstyre og interne maktkamper har etterlatt befolkningen uten håp. Eskaleringen mot Israel og den tolv dager lange krigen har ikke styrket regimet, men tvert imot vist dets sårbarhet. Når regimet samtidig taper regional innflytelse gjennom Hamas og Hizbollah, og sentrale allierte faller, har frykten begynt å slippe taket – og protestene intensiveres.
– Skiller disse demonstrasjonene seg fra tidligere protestbevegelser de siste årene, som i 2019 eller 2022? I så fall, hvordan?
– Disse protestene skiller seg markant fra tidligere bølger. År med kamp har gitt befolkningen erfaring, utholdenhet og strategisk bevissthet. Samtidig har regimet mistet fotfeste internasjonalt, mens folk i Iran er langt mer rasende og utbrente enn tidligere. Med en tydeligere ledelse og et endret globalt maktklima står regimet overfor en langt mer alvorlig utfordring enn i 2019 og 2022.
– Hvor geografisk utbredte er demonstrasjonene, og hvilke samfunnsgrupper ser ut til å være mest aktivt involvert?
– Det er fortsatt en pågående prosess, og det ville være en feil å redusere disse protestene til et spørsmål om kjønn eller klasse. Dette er ikke en sektoriell bevegelse, men en bred samfunnsreaksjon der store deler av befolkningen deltar direkte. Et viktig nytt trekk er protestenes rytme og organisering: På dagtid finner demonstrasjonene sted i økonomiske sentre og markeder, mens de om kvelden fortsetter og sprer seg i boligområdene.
– En annen markant forskjell er intensiteten. Befolkningen i Iran er langt mer sint og konfronterende enn tidligere, samtidig som de undertrykkende styrkene viser tydelig svakere moral og mindre handlekraft. Dette har ført til at protestene i større grad preges av direkte og harde sammenstøt. Per nå har protestene blitt registrert i 26 av Irans provinser, noe som understreker deres nasjonale omfang.
Les også: Iran i krig 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
