Tre ulike strategiske logikker former nå konflikten i Midtøsten. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner militært, men hvem som klarer å definere krigens politiske utfall.
Den 28. februar 2026 innledet USA og Israel fiendtligheter mot Iran etter flere uker med pseudo-forhandlinger. I dag står Midtøsten på randen av å eksplodere. Målrettede angrep med ballistiske missiler og droner er ikke lenger enkeltstående hendelser, men trekker opp konturene av en tredimensjonal konflikt der Washington, Tel Aviv og Teheran følger sin egen strategiske logikk. Å forstå disse tre strategiene på kort og mellomlang sikt – deres sammenfall og spenninger – er avgjørende for å kunne gripe konfliktens fremtid, selv om situasjonen er ytterst uklar og de amerikanske målene fremstår som utydelige. Tre makter, tre strategier, og et Midtøsten i maksimal spenning. Mellom amerikansk avskrekking, israelske angrep og iransk gjengjeldelse er den regionale balansen skjørere enn noen gang.
USA
For å forstå USAs utenrikspolitikk må man ta hensyn til tre sentrale parametere i analysen av Donald Trumps «strategi» overfor Iran.
- Betydningen av innenrikspolitikken:
Donald Trump kan ha behov for denne krisesituasjonen for å avlede oppmerksomheten i amerikansk opinion i forkant av mellomvalget i november, avsløringene i Epstein-saken og nedslående økonomiske resultater. - USAs vanskeligheter med å avslutte kriger de selv har innledet:
Eksemplene er mange – Vietnam, Afghanistan og Irak – konflikter som ofte har etterlatt et varig traume i den amerikanske befolkningen. Det er også verdt å merke seg at «veteraner» utgjør en ikke ubetydelig del av MAGA-velgerbasen. - Manglende evne til balansert etterkrigsforvaltning:
USA har ofte vist seg ute av stand til å håndtere situasjonen i land etter at de har blitt angrepet eller invadert. En viktig forklaring er at amerikansk politisk og strategisk kultur ofte har vanskeligheter med å tilpasse seg en annen kulturell kontekst, som til tider oppfattes som underlegen eller mindre i samsvar med landets egen sivilisatoriske oppgave. Samtidig kan amerikansk hybris svekke evnen til å forstå kompleksiteten i land som er mål for intervensjon. Irak – og særlig Afghanistan – er slående eksempler på dette. Okkupasjonen utviklet seg til en katastrofe, blant annet på grunn av manglende forståelse av landenes stammebaserte strukturer. En lignende kompleksitet finnes også i Iran, som er en mosaikk av etniske grupper – kurdere, balutsjer, azerier og arabere – selv om iranerne i hovedsak er persere.
Presidentens øyeblikk
De første åtte dagene av konflikten med Iran har vært dominert av militære operasjoner: luftangrep (volummessig nærmet det seg «teppebombing», men målrettede), cyberangrep og nøytralisering av ballistisk og kjernefysisk kapasitet. Etter denne demonstrasjonen av amerikansk militærmakt står imidlertid president Donald Trump ikke lenger bare overfor et militært problem. Nå må han balansere tre store risikoer: regional eskalering, global økonomisk lammelse og strategisk fastlåsing.
Dette markerer et politisk vendepunkt med tre mulige alternativer:
Alternativ 1: Erklære seier og trekke seg ut av konflikten
Siden sin første presidentperiode har Donald Trump foretrukket korte og spektakulære militære operasjoner etterfulgt av rask tilbaketrekning. Venezuela nevnes ofte som eksempel. I Iran er situasjonen imidlertid annerledes.
Selv om de iranske kjernefysiske installasjonene ifølge Donald Trump er «utslettet» («obliterated», som han selv uttrykte det), noe som ikke er helt korrekt, har Iranfortsatt evne til å skade: ballistiske missiler, droner og hurtigbåter.
Les også: Etter Iran-krigen: Tyrkia som leder for ny anti-israelsk blokk 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Sjahen av Iran: modernisatoren som gravde sin egen grav 🔒
