Hvordan ayatollah-regimet brøt med 2500 år iransk statskunst – og gjorde staten til sin egen fiende
Iran er ikke en tilfeldig stat i verdenshistorien. Det er ikke et ungt land, ikke et kunstig konstruert territorium og ikke et produkt av kolonial grensedragning. Iran er en sivilisert stat – en av de eldste sammenhengende politiske og kulturelle enhetene menneskeheten har frembrakt. Nettopp derfor er dagens situasjon i Iran ikke bare tragisk, men dypt avslørende. For det iranske regimet representerer ikke kontinuitet. Det representerer et historisk brudd.
For mer enn 2500 år siden utviklet Persia en styringsmodell som etter antikkens standard, var bemerkelsesverdig rasjonell, pragmatisk og rettet mot innbyggerne. I dag styres det samme territoriet av et teokratisk regime som opprettholder makten med frykt, ideologisk tvang og systematisk undertrykkelse av egen befolkning. Det er vanskelig å finne et klarere eksempel på sivilisatorisk regresjon.
Dette er ikke først og fremst en fortelling om Vesten mot Iran. Det er en fortelling om staten mot samfunnet. Og i den konflikten har dagens iranske regime plassert seg på gal side av sin egen historie.
Kyros den store: statsmakt med selvdisiplin
Da Kyros den store erobret Babylon i 539 f.Kr., gjorde han noe som også i dag fremstår som overlegen, strategisk styring. Han valgte å begrense sin egen makt. I stedet for å rive ned eksisterende institusjoner, lot han dem bestå. I stedet for religiøs ensretting, tillot han trosfrihet. I stedet for kollektiv straff, valgte han forsoning og administrativ orden.
Det ble nedfelt i det vi i dag kjenner som Kyros-sylinderen. Dokumentet er ofte feilaktig omtalt som verdens første menneskerettighetserklæring. Det var det ikke. Men det var noe minst like viktig: et uttrykk for statlig fornuft. Kyros forsto at makt uten legitimitet er kortvarig, og at stabilitet i et mangfoldig rike kun kan bygges gjennom forutsigbarhet og respekt.
Dette var ikke humanisme i moderne, normativ forstand. Det var realpolitikk. Det var erkjennelsen av at staten må fungere for dem som lever under den, ikke bare for dem som styrer.
Les også: Den islamske revolusjonsgarden – Irans sanne hersker 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
