USA har tidligere gjennomført omfattende operasjoner mot sittende statsoverhoder. Her følger en gjennomgang av den historiske presedensen – og hva den sier om verdensordenen.
Den 3. januar 2026 tok USAs væpnede styrker Venezuelas president Nicolás Maduro til fange og evakuerte ham etter en omfattende militæroperasjon. Intervensjonen ble kunngjort uten omsvøp av Donald Trump. Den er i og for seg ikke så mye et brudd som et strategisk klargjørende øyeblikk: Nemlig en eksplisitt bekreftelse på at den imperiale logikken igjen er det strukturerende prinsippet i dagens internasjonale system. Det oppsiktsvekkende er hverken maktbruken – en konstant størrelse i historien – eller operasjonens omfang, men bevisst å la være å bruke normative mellomledd. Makten forsøker ikke lenger å skjule seg bak en eller annen rett; den utøves utilslørt, blottet for multilaterale begrunnelser eller juridiske forpostfektninger.
Når imperiet ikke skjuler seg lenger
Operasjonen 3. januar skiller seg fra tidligere amerikanske intervensjoner ved sin brutale åpenhet. Invasjonen av Panama i 1989 skulle beskytte amerikanske statsborgere, og Irak-krigen i 2003 gjemte seg bak koalisjoner og FN-resolusjoner, intervensjonen i Venezuela fremstår som en fullt ut ensidig handling. Her er ingen henvisning til FN-pakten, selvforsvar eller ansvar for å beskytte. Narkotikahandelen opphøyes til casus belli[1], og erstatter det internasjonale rettssystemets juridisk-politiske ramme med et strafferegister. Dette skiftet avslører en geopolitisk dreining: Det setter et effektivt punktum for det «unipolare øyeblikket»[2]. I tre tiår har den amerikanske supermakten hatt nok handlingsrom til å ikle sine intervensjoner folkerettslig språk. Fremveksten av andre makter gjør denne innpakningen ikke bare overflødig, men kostbar. Konkurransen om imperier har tvunget gjennom en strategisk og effektiv logikk som er uforenlig med multilateralismens tidsrammer og begrensninger. Dreiningen bekrefter skillet mellom «makt» og «autoritet» som ble formulert av Raymond Aron[3]. Det liberale etterkrigssystemet bygget på USAs evne til å omgjøre materiell makt til normativ autoritet. Denne tryllekunsten gjelder ikke lenger. Imperium utøves heretter ikke med rett, men likegyldighet til rettens bindende karakter.
Les også: USA-Venezuela: Alt for det svarte gullet? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Pågripelsen av Nicolás Maduro er et stort vendepunkt for Latin-Amerika
