Washingtons besynderlige aksept av et sentralt krav fra Kreml er basert på urealistiske forventninger.
Blant de mange merkelige trekkene ved USAs nye tilnærming til den russisk-ukrainske krigen er antakelsen om at et tidlig valg i Ukraina kan være nyttig eller til og med avgjørende for å få slutt på kampene. Ikke bare i Moskva, men også i Washington, hevdes det nå at fred kan oppnås ved en rask utskiftning av det ukrainske lederskapet – særlig president Volodymyr Zelenskyj. Disse aktørene fremstiller et slikt scenario som plausibelt, til tross for at politiske endringer i Ukraina er usannsynlige i nær fremtid, gitt både landets politikk og realitetene på bakken.
Det er urealistisk å forvente at det vil bli avholdt meningsfylte president- og parlamentsvalg i Ukraina i krigstid, eller til og med kort tid etter en eventuell våpenhvile. Ikke bare forbyr ukrainsk lovgivning, i likhet med lovgivningen i mange andre land, valg i perioder med unntakstilstand. Den fullskala russiske invasjonen som har pågått siden 2022, gjør det logistisk og sikkerhetsmessig umulig å avholde valg i hele landet.
Dessuten vil valget kreve en lengre periode med forberedelser etter at kamphandlingene er over. Krigen har hatt en så ødeleggende innvirkning på det ukrainske samfunnet og infrastrukturen at det nå er enighet i landet om at en ny lov for etterkrigsvalg må vedtas og implementeres for å ta hensyn til de nye omstendighetene. Det vil ta minst et halvt år å forberede valgene etter krigen, og det kan ta opptil ett år. Ikke noe av dette er uvanlig i et postkonfliktscenario.
De siste oppfordringene til politisk fornyelse i Ukraina er derfor i beste fall premature og naive – og i verste fall manipulative og undergravende. Russlands kontroll over store deler av Øst- og Sør-Ukraina, de fortsatte kamphandlingene og de pågående russiske luftangrepene over hele landet har gjort det umulig å avholde ordnede valg. I en offentlig appell fra ukrainske sivilsamfunnsgrupper – organisert av Opora, landets ledende valgovervåkingsgruppe – het det 20. februar: «Den ustabile sikkerhetssituasjonen, risikoen for beskytning, terrorangrep og sabotasje, samt den omfattende mineringen av områder, utgjør betydelige hindringer i alle faser av valgprosessen.»
Les også: Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒
Moskvas offisielle begrunnelse for kravet om ukrainske valg er en påstått bekymring for det ukrainske lederskapets legitimitet. Det er en merkelig påstand, tatt i betraktning at Ukrainas valg er allment anerkjent av internasjonale observatører som frie, mens Russlands valg ikke er det. Russlands mål er ikke å beskytte folkestyret i Ukraina, men snarere å bruke landets økte sårbarhet under en nasjonal valgkamp og stemmegivning til statsundergravende virksomhet.
Motivet bak den russiske kampanjen for et tidlig nasjonalt valg i Ukraina er ikke en stabil fred mellom de to landene, men en innenrikspolitisk destabilisering og påfølgende vasallisering av Ukraina.
Noen kommentatorer er kanskje ikke klar over, eller avviser som uviktige, de skjulte motivene bak Moskvas angivelige interesse for ukrainsk demokrati. Men man bør ikke undervurdere hvor subversivt Moskvas krav om valg er. En indikasjon på at det er statsoppløsning – og ikke et ordnet maktskifte – som er målet bak Russlands uttalte interesse for demokratisk legitimitet i Ukraina, er at Moskva vet at selv et vellykket gjennomført valg sannsynligvis vil gjøre lite for å endre Ukrainas utenrikspolitikk. Et hypotetisk lederskifte i Ukraina i nær fremtid, inkludert en ny president, vil ikke føre til noen vesentlig russisk-ukrainsk tilnærming, i motsetning til hva enkelte eksterne observatører mener.
De fleste meningsmålinger og det politiske landskapet for øvrig siden starten på Russlands fullskalainvasjon i 2022 tyder på nok en presidentvalgseier for Zelenskyj. Det er riktignok lite sannsynlig at han vil gjenta jordskredseieren fra 2019, da han fikk nesten 75 prosent av stemmene i andre runde av presidentvalget. Zelenskyjs oppslutning har svingt de siste tre årene, og utfallet av et valg er derfor vanskelig å forutsi. I 2024 gikk populariteten til general Valerij Zaluzjnyj, den tidligere øverstkommanderende for de ukrainske væpnede styrkene og nå Ukrainas ambassadør i Storbritannia, forbi Zelenskyj på flere meningsmålinger.
Zaluzhny – som Zelenskyj forfremmet til øverstkommanderende for de militære styrkene i 2021 – ville vært en potent politisk konkurrent i et presidentvalg. Så langt har Zaluzhny imidlertid verken gitt uttrykk for presidentambisjoner eller engasjert seg i partibygging eller andre forberedelser for å gå inn i politikken og drive valgkamp. Etter at han ble utplassert i London i 2024, har han blitt mindre til stede i ukrainsk offentlighet, selv om han fortsatt har større oppslutning i befolkningen enn noen annen hypotetisk rival til Zelenskyj.
Les også: Krim-tatarene og tsjetsjenerne som kjemper for Ukraina 🔒
Zelenskyj ligger fortsatt langt foran alle aktive ukrainske politikere i ulike politiske partier. Hans nærmeste rival med offisielle politiske ambisjoner er tidligere president Petro Porosjenko, som led et spektakulært nederlag mot Zelenskyj i 2019. Porosjenko får i dag mindre enn halvparten av Zelenskyjs oppslutning på meningsmålingene. Så lenge Zaluzjnyj ikke går inn i parti- og valgpolitikken, er Zelenskyj den absolutte favoritten ved neste presidentvalg.
Selv om en seriøs rival skulle dukke opp og vinne, vil det ikke endre krigens grunnlinjer. Den viktigste politiske opposisjonen mot og kritikken av Zelenskyj og hans parti Folkets tjener kommer fra det nasjonalistiske sentrum-høyre og det nasjonalt orienterte sivilsamfunnet. Det er bare noen få bemerkelsesverdige aktører i Ukraina som kan tenkes å presse på for en tilnærming til Russland, og de har et restpublikum. Siden 2022 har de enten mistet mye av sin appell hos velgerne – som i tilfellet Jurij Bojko og Dmytro Razumkov – eller de har forlatt eller blitt deportert fra landet, som den åpent Kreml-vennlige Viktor Medvedtsjuk og den tidligere mediemagnaten Jevhen Murajev. I dag kan ingen av dem regnes som seriøse kandidater til det ukrainske presidentvervet.
Zelenskyj blir, til tross for sin jødiske familiebakgrunn, ofte stemplet som «nazist» av Moskva. Blant dem i Vesten som presser på for en tilnærming til Russland, er det mange som ser på ham som en «hauk». Ukrainere flest har imidlertid oppfattet ham som en relativt moderat og duete politiker helt siden starten av hans politiske karriere. Siden han kom til makten i 2019, har Zelenskyj og hans team ofte blitt kritisert i Ukraina for å være overdrevent optimistiske, myke og ubesluttsomme i forhold til Russland. Zaluzhnys høye popularitet på meningsmålingene er delvis basert på håpet om at generalen vil være mer besluttsom og effektiv mot Russland.
Ukrainske politiske observatører forventer at veteraner vil spille en viktig rolle i landets etterkrigspolitikk. Nåværende og tidligere militært personell med erfaring fra fronten eller som kommandosoldater anses nå av mange ukrainere ikke bare som godt egnet til å beskytte landet mot den russiske trusselen, men også som mindre korrupte, mer patriotiske og bedre kvalifisert for lederstillinger enn tradisjonelle politikere.
Ingenting av dette tyder på at det vil bli valgt en ledelse som er ivrig etter å imøtekomme Russland, enn si bøye seg for deres vilje. I fremtidige valg vil menn og kvinner med militær bakgrunn sannsynligvis øke sin tilstedeværelse i regjeringen, det nasjonale parlamentet, regionale administrasjoner og lokale råd; de kan stille på listene til eksisterende partier, som uavhengige kandidater eller som en del av nye politiske grupper med en militær profil. Det er svært sannsynlig at vi vil se en massiv innmarsj av tidligere soldater i ukrainsk politikk, noe som snarere vil forsterke enn mildne Kyivs holdning til Moskva.
Den siste tidens uoffisielle amerikanske kontakter med Porosjenko og tidligere statsminister Julia Timosjenko, som åpenbart var ment som en kontakt med mulige etterfølgere til Zelenskyj, tyder på en tredelt feilvurdering i Washington.
Les også: Tidligere Trump-presidentrådgiver: – USA vil ikke snu ryggen til Ukraina 🔒
For det første vil de fleste observatører med kjennskap til ukrainsk politikk avfeie et fremtidig Tymosjenko- eller Porosjenko-presidentskap som urealistisk. Selv om de fortsatt er til stede i det offentlige liv og har seter i parlamentet, representerer de for ukrainerne en svunnen tid og symboliserer den problematiske fortiden i det tidlige post-sovjetiske Ukraina. Partiene deres – Porosjenkos Europeisk solidaritet og Timosjenkos Fedreland – vil trolig fortsette å ha seter i det neste parlamentet, men de to veteranpolitikerne har små sjanser til å komme til makten igjen.
For det andre har både Porosjenko og Timosjenko gjort det klart for sine amerikanske motparter at de er motstandere av tidlige valg. I stedet deler de den utbredte ukrainske avvisningen av å gjennomføre valgkampanjer og valg i krigstid. De to politikerne vil trolig være like skeptiske til å avholde valg for tidlig etter at unntakstilstanden er opphevet, uten en lengre periode med forberedelser til en ordentlig og sikker valgprosess.
For det tredje overvurderer man i Washington de politiske konsekvensene av at Timosjenko, Porosjenko eller en hvilken som helst annen tenkelig presidentkandidat blir president. Et slikt skifte vil i liten grad endre Ukrainas utenrikspolitiske orientering generelt og landets holdning til Russland spesielt. Om noe er Timosjenkos og Porosjenkos partier mer nasjonalistiske enn Zelenskyjs. Begge politikerne har tidligere utmerket seg med krigerske uttalelser mot Russland og Russlands president Vladimir Putin.
Det er et åpenbart misforhold mellom utlysningen av valg i Ukraina og den ubetydelige eller snarere negative effekten dette har hatt på Kyivs vilje til å gi innrømmelser. Denne selvmotsigelsen henger sammen med det faktum at oppfordringen til valg i Ukraina, som angivelig skal bidra til å få slutt på krigen mellom Russland og Ukraina, har sitt utspring i Kreml og tjener destruktive formål. Verken krigstidens utsettelse av ukrainske president- og parlamentsvalg – slik landets førkrigslovgivning krevde – eller Zelenskyj selv er ansvarlige for mangelen på fremgang i forhandlingene mellom USA, Ukraina og Russland.
Den doble myten om at den sittende ukrainske regjeringen er illegitim og at det er nødvendig med raske valg for å få slutt på kampene, ble skapt i Moskva. Å måtte improvisere valg i et krigsherjet land ville gjøre det mulig for Kreml å slippe løs hele sitt politiske krigsmaskineri, inkludert desinformasjon, cyberangrep, trusler, sabotasje og korrupsjon. Å følge Russlands oppfordring om valg vil være et alvorlig feilgrep for andre involverte internasjonale aktører.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
