I sin tradisjonelle trontale 29. juli rettet den marokkanske kongen et budskap til Algerie med disse ordene: «Det algeriske folk er et brorfolk som har menneskelige og historiske bånd til det marokkanske folk, særlig gjennom språk, religion, geografi og en felles skjebne.» En utstrakt hånd som Alger ikke har tatt imot.
Kong Hassan II sa i et intervju med Anne Sinclair i 1993 at de diplomatiske kranglene mellom Marokko og Algerie var som «ektefellekrangler, høylytte og lidenskapelige». 32 år senere har striden fått en langt mer alvorlig karakter, ettersom forholdet mellom Rabat og Alger har forverret seg betydelig.
Sahara – kjernen i spenningene
De diplomatiske forbindelsene mellom Rabat og Alger ble offisielt brutt i august 2021 på initiativ fra Den algeriske republikken. Men de begynte å forvitre for alvor for 50 år siden, etter Madrid-avtalene, som markerte slutten på den spanske tilstedeværelsen i Sahara. Avtalen førte til at administrasjonen av området ble delt mellom Marokko og Mauritania. I praksis ble kontrollen som Madrid hadde hatt som kolonimakt, overført til det unge Mauritania og tilbakeført til det marokkanske kongedømmet gjennom denne trepartsløsningen.
Et første stridspunkt var Polisario-fronten, en væpnet separatistbevegelse grunnlagt i 1973 mot den spanske tilstedeværelsen og støttet av Algerie siden starten. Den ble ikke nevnt i avtalen. Eksistensen av en selvstendig sahrawi-stat, som Polisario ønsker, ble dermed ikke anerkjent.
Som reaksjon gikk bevegelsen til krig mot Mauritania og Marokko for kontroll over området, og i 1976 proklamerte den Den saharawiske arabiske demokratiske republikk – en enhet som fremdeles ikke er anerkjent av FN eller mange land.
Les også: Infrastruktur og økonomisk utvikling: Eksemplet fra Marokko
Den væpnede konflikten startet i 1975. Krigen mellom Polisario og Nouakchott ble kortvarig, ettersom Mauritania i 1979 oppga alle territoriale krav i Sahara. Våpnene ble lagt ned fire år etter krigsstarten. Men med Marokko fortsatte kampene i 26 år. Først med en våpenhvile under FN i 1991 tok den åpne krigen slutt, uten at man fant en varig løsning på det territoriale spørsmålet.
16 år senere, i 2007, la Marokko frem en plan om autonomi for Sahara. Planen har vunnet økt støtte de siste årene. I 2020 anerkjente USA under Trump-administrasjonen [1] Marokkos suverenitet over Sahara som del av Abraham-avtalene og normaliseringen av forholdet mellom Marokko og Israel. I juli 2024 fulgte Paris opp med å formelt støtte 2007-planen. Etter dette har flere land, som Storbritannia, Nederland og Portugal, gitt sin støtte. Til sammen støtter nå over 116 land Marokkos krav på Sahara.
For Alger er en løsning på Marokkos premisser – autonomi for de sørlige provinsene under marokkansk suverenitet – uakseptabel. Algeriske diplomater angriper aktivt denne linjen i FN. «Vi algeriere har valgt rettferdighetens, avkoloniseringens, frihetens, selvbestemmelsens og menneskerettighetenes side. Dette engasjementet gjelder den saharawiske sak, som i snart et halvt århundre har ventet på at FN skal gi folket rettferdighet», sa Algeries FN-ambassadør Amar Bendjama 26. september 2023 under en generalforsamling.
To ulike diplomatiske linjer
Fellen for Algerie er at deres holdning til Sahara-saken blir en byrde i seg selv. Forholdet til Frankrike er et tydelig eksempel. Etter at Paris i juli 2024 anerkjente Marokkos krav på Sahara, svarte Algerie med kraftig kritikk og hjemkalte sin ambassadør i protest. Forholdet har siden blitt enda mer anstrengt, særlig innen sikkerhetssamarbeidet.
Frankrike anklager Abdelmadjid Tebboune-regjeringen for å svekke samarbeidet ved stadig å nekte retur av algeriske borgere med utvisningsvedtak fra Frankrike. Boualem Sansal-saken – han ble dømt til fem års fengsel i Algerie etter å ha sagt i et intervju at deler av østlige marokkanske områder ble gitt til Algerie av Frankrike ved uavhengigheten – forverret forholdet ytterligere. I august 2025 kunngjorde Frankrike at visumfritaket for algeriske diplomater og tjenestemenn fra 2013-avtalen ble suspendert – et dramatisk linjeskifte i fransk politikk overfor Alger. Samtidig har forholdet mellom Frankrike og Marokko tatt en helt annen vending.
Les også: Fjellene og makten i Maghrib 🔒
Da Marokko valgte å gjenopplive forbindelsene til Frankrike, ble det i oktober 2024 signert 22 avtaler til en verdi av 10 milliarder euro under Emmanuel Macrons statsbesøk. Like etter kunngjorde Det franske utviklingsbyrået at det planlegger å mobilisere investeringer på 150 millioner euro i Sahara, særlig i regionen Dakhla-Oued Eddahab.
Storkoalisjonen Maghrib
Midt i disse ulike diplomatiske kursene fortsetter Marokko likevel å oppfordre til dialog med Algerie, til beste for hele regionen. «Jeg oppfordrer marokkanerne til å bevare ånden av brorskap, solidaritet og godt naboskap overfor våre brødre i Algerie. Vi forsikrer dem om at Marokko og marokkanerne alltid vil stå ved deres side,» sa kong Mohammed VI under tronefesten i 2022. Han la til: «Vårt ønske er at grensene kan bli broer som gjør det mulig for Marokko og Algerie å bygge en bedre fremtid og gi et godt eksempel på enighet til de andre folkene i Maghrib.»
Den tidligere marokkanske statsministeren Abdallah Ibrahim, som døde i 2005, skrev at Maghrib alltid har vært «et rikt land med fattige folk». Han siktet til regionens enorme økonomiske potensial, fra Mauritania til Libya: fiskeressurser, gassfelt, sjeldne mineraler, jordbruksmuligheter. Men også til problemene som fortsatt preger området: massiv utvandring, høy arbeidsledighet, knapphet på naturressurser.
Maghrib eksisterer geografisk, som Abdallah Ibrahim påpekte, men diplomatisk og økonomisk har det bare vært svake sporadiske forsøk på samarbeid. En større innsats ble likevel gjort i 1989, da Union du Maghreb Arabe (UMA) ble etablert av de fem statsoverhodene i regionen under et toppmøte i Marrakech. En av organisasjonens største prestasjoner var å undertegne en frihandelsavtale i 1996 for å lette handelen mellom medlemslandene. Men på grunn av de vedvarende spenningene mellom Marokko og Algerie, har gjennomføringen vært svært begrenset, nesten ikke-eksisterende. UMA eksisterer fortsatt, men uten nye viktige oppdrag.
En bedring i forholdet mellom Marokko og Algerie ville åpne for ny økonomisk, landbruksmessig og sikkerhetspolitisk samarbeid – noe Maghrib trenger for å vokse. Det er dette som ligger bak Rabats nok en gang utstrakte hånd til Algeries ledelse. Et initiativ som også støttes av Maghrib-forumet for dialog, som oppfordrer Algerie til å ta imot Marokkos forsoningsinitiativ.
Slaget ved Oued al-Makhazin (4. august 1578): Kongenes nederlag 🔒
