Den «spesielle militæroperasjonen» som Vladimir Putin igangsatte 24. februar 2022, har virkninger som langt overskrider det ukrainske territoriet hvor kampene pågår og byene som utsettes for bombinger. I et forsøk på å svekke Kyivs viktigste støttespillere har Kreml iverksatt en hybrid krig som skal undergrave både evnen og viljen – politisk så vel som sosialt – til å hjelpe Volodymyr Zelenskyjs styrker.
Metodene de russiske tjenestene benytter, er velkjente: innblanding, desinformasjon, historisk og geografisk revisjonisme … Hver av teknikkene bygger på diskresjon, noe som gjør virkningene deres vanskelige å oppdage. Likevel må det konstateres at disse indirekte destabiliseringsformene gir konkrete resultater som, selv om de noen ganger er marginale, har en symbolsk verdi man ikke bør overse.
Ved å utnytte Vestens kulturelle avsporinger og de nasjonale politiske splittelsene som ofte følger av dem, satser Kreml på å bruke disse svakhetene til å redusere Vestens evne til å støtte Ukraina.
Russland – nytt Eldorado for ultrakonservative?
I en artikkel 2. november 2024 møtte det britiske ukebladet The Spectator vestlige borgere som har valgt å bosette seg i Russland [1]. Reportasjen tar for seg disse innflytterne – hovedsakelig amerikanere, tyskere, franskmenn og italienere – og belyser motivene deres. Selv om enkelte økonomiske faktorer, som gunstige boligkjøp eller russisk etterspørsel etter kvalifisert arbeidskraft, kan forklare flyttingen, fremstår ideologiske hensyn som den viktigste drivkraften. De aller fleste virker mottakelige for budskapet om Russland som siste skanse for konservatisme.
I motsetning til vestlige samfunn er det russiske samfunnet ugjennomtrengelig for LHBT-bevegelsen og nekter å la strømninger som wokisme eller kanselleringskultur slå rot. Disse ideologiske og samfunnsmessige standpunktene speiler budskapet fra Russlands president, som stadig fremstiller landet sitt som garantist for familie- og religiøse tradisjoner. En del utlendinger som ser på wokismen som en trussel mot selve kjernen i samfunnene de kommer fra, lar seg tiltrekke av Kreml-doktrinen. Selv om tallet på dem som faktisk har flyttet til Russland er relativt beskjedent – reportasjen registrerte 3 500 fra 2021 til november 2024 – er motivasjonen deres av symbolsk betydning.
I mange vestlige demokratier ser man en tilbakegang for kristen arv både i offentlig og privat liv. Dette illustreres av sekularismen som, fortolket vidt, får deler av den kristne befolkningen til å frykte at landets religiøse røtter skal forsvinne. Kontrasten er slående til Russland, hvor lederen ofte opptrer som forsvarer av kristendommen. I tillegg ser man på den andre siden av Atlanteren tilfeller der katolikker og protestanter konverterer til ortodoks kristendom.
Les også: Skyggene bak skjermene: Avsløring av russisk desinformasjon 🔒
Et annet tegn på denne ideologiske dragningen er tilstedeværelsen av vestlige statsborgere som kjemper sammen med russiske soldater. I slutten av april uttalte Putin at «noen franske statsborgere kjemper ved Russlands side» og fremhevet et verdifellesskap med Russland [2].
Historisk revisjonist og ivrig etter å gjenopplive russisk imperialisme fremstiller Putin disse franske soldatene som et ekko av fransk-russisk samarbeid mot fascismen under annen verdenskrig – med den forskjell at han i dag mener fascismen er inkarnert av Ukraina.
En reportasje i Le Figaro undersøker de franske krigernes motivasjon i detalj og konkluderer med at den er ideologisk. Soldatene, som har gitt enheten navnet «Normandie-Niemen» til minne om de franske flygerne som kjempet med Russland under annen verdenskrig, uttrykker overbevisninger som ligner på dem hos vestlige som bosetter seg i landet. En av soldatene forklarte: «Den pågående krigen står mellom to blokker og to ideologier: globalismen på den ene siden og Russland, som forsvarer tradisjonelle verdier, på den andre» [3]. Engasjementets betydning må vurderes opp mot en sak som verken er territoriell eller nasjonal, men rent ideologisk.
På denne måten bruker Kreml konservatisme som lokkemiddel for å vinne sympati hos vestlige som føler seg forbigått av liberalismen. Ved å spille på en patriotisme som vestlige demokratier tidvis har vanskelig for å fremkalle, og ved å rette seg mot den mest konservative delen av deres opinion, ønsker det russiske regimet å forsterke sosiale motsetninger i Vesten og dermed svekke den folkelige støtten til hjelpen til Ukraina. Strategien videreføres gjennom russisk politisk innblanding.
Politiske splittelser som gagner Kreml
På samme måte som Kreml prøver å utnytte sosiale motsetninger i Vesten, forsøker det også å dra nytte av den resulterende polariseringen på den politiske arenaen. Målet er å hindre disse landenes evne til å støtte Ukraina. Metodene kan være enkeltstående eller ha mer langsiktige ambisjoner om å lamme institusjoner.
Mistanken om russisk innblanding i valgprosesser er ikke ny, men ser ut til å øke og få mer konkrete konsekvenser enn før. Under det amerikanske presidentvalget i 2024 beskyldte Washington enkelte russiske statlige medier for å forsøke å påvirke utfallet. Den statlige tv-kanalen RT ble blant annet anklaget for å ha betalt ti millioner dollar til et amerikansk selskap for å «skape og distribuere innhold til det amerikanske publikum som inneholder skjulte budskap fra den russiske staten». Kanalens reaksjon illustrerer den tonen Moskva gjerne bruker som svar på slike anklager: «Tre ting er sikre i livet: døden, skatter – og at RT blander seg inn i amerikanske valg» [4]. Den lett ironiske uttalelsen har til hensikt å skape mistro rundt vestlige valg for å så tvil om gjennomføringen og resultatene. I stedet for å avvise alle anklager hardt og konsekvent, lar Kreml dem blomstre, noe som hemmer det politiske livet i de berørte landene.
Les også: Fra Vilnius til verden: En lekse i motstand mot kinesisk desinformasjon🔒
Friske eksempler finnes i flere europeiske demokratier, til dels med betydelige følger. Det gjaldt eksempelvis det rumenske presidentvalget som opprinnelig ble avholdt i november 2024. Etter første valgomgang lå Calin Georgescu – anklaget for prorussiske holdninger – på topp, men kandidaturet ble avvist av den rumenske forfatningsdomstolen på grunn av mistanke om russisk innblanding i en kampanje som nesten utelukkende var ført i sosiale medier. Enten mistankene var begrunnet eller ei, kan en slik avgjørelse styrke den delen av opinionen som tviler på institusjonenes nøytralitet. Mistilliten forsterkes av uttalelser fra personer som Elon Musk eller USAs visepresident J. D. Vance, som beskylder europeiske ledere for å annullere valg de misliker utfallet av.
Alt dette fører til at det demokratiske systemet som rammes, bremses opp, samtidig som det oppstår tvil om dets legitimitet. De sporadiske hindringene kompletteres av en finstemt metode som skjerper den politiske polariseringen, noe som gjør tverrpolitiske samarbeid nær umulig.
Det er blitt vanlig at politiske partier anklager hverandre for en påstått sympati for det russiske regimet for å isolere motstanderen. Anklagen har fått en etsende virkning som gjør den mistenkte nesten umulig å samarbeide med politisk. Et parti beskyldt for prorussiske sympatier vil konsekvent bli holdt utenfor enhver koalisjon. Velgerne til partiet blir stigmatisert, og stemmene deres blir tolket som et uttrykk for støtte til Russland. Dermed forsterkes de politiske skillelinjene ytterligere, og det parlamentariske arbeidet blir enda mer komplisert.
Et samfunn som må forholde seg til et system med omstridt legitimitet, og til politiske og sosiale motsetninger som gjør kompromisser vanskelig, mister både reaksjonsevne og handlefrihet. Dermed påvirkes også evnen til å fatte følsomme beslutninger – som tiltak for å støtte Ukraina – samt beslutningenes popularitet og varighet.
Sluttnoter
[1] https://www.spectator.co.uk/article/meet-the-western-conservatives-moving-to-russia/
[4] https://www.bbc.com/afrique/articles/ckg13x0v6m4o
Hybridkrigføring: Russlands skyggespill mot europeisk stabilitet 🔒
