Italia vil gjøre havbunnen til en strategisk prioritet. Landets marine satser tungt på teknologi, samarbeid og lovregulering for å beskytte nasjonale interesser under vann.
Etter slutten på den såkalte «unipolare perioden» der USA sto igjen som den eneste supermakten, og etter den tidligere bipolare verdensordenen som preget den kalde krigen, har en ny og mer dynamisk fase oppstått. Denne er et resultat av den gradvise svekkelsen av den maktbalansen som tidligere gjorde det mulig for USA å være til stede overalt. USA har derfor gradvis flyttet tyngdepunktet i sin utenrikspolitikk mot Indo-Stillehavsregionen, og velger nøye hvor de skal engasjere seg for å unngå det som kalles «imperialt overstrekk».
Det vakuumet som har oppstått som følge av USAs mindre tilstedeværelse – særlig i Mare Nostrum (Middelhavet) – har gitt enkelte stater rom til å opptre stadig mer selvsikkert i forsøk på å øke sin geopolitiske tyngde. Samtidig har de viktigste internasjonale organisasjonene, først og fremst FN, mistet effektivitet når det gjelder fredelig løsning av konflikter.
Denne utviklingen har ført til skjerpet konkurranse mellom stormakter som i ulike regioner og med forskjellige virkemidler forsøker å fremme sine strategiske interesser – ofte uten koordinering og med motstridende mål. Globaliseringen og de tette forbindelsene mellom stater har samtidig bidratt til mer komplekse geopolitiske situasjoner, der også eksterne aktører blir trukket inn gjennom økonomiske, sikkerhetsmessige, sosiale og politiske konsekvenser av kriser.
Mange av disse forbindelsene går over havet – gjennom sjøtransportlinjer (såkalte Sea Lines of Communication – SLOC), undersjøiske energirørledninger og internettkabler. Omtrent 90 % av verdens varehandel foregår til sjøs, med et samlet volum på rundt 11 milliarder tonn – en eksplosiv økning sammenlignet med for tretti år siden [1]. Samtidig vokser handelsflåtene og de maritime infrastrukturene som skal støtte og fremme denne veksten.
Selv om vi sjelden legger merke til det, avhenger vår livsstil og hverdag i høy grad av sikker og fri ferdsel på de maritime handelsrutene. Dette krever kontinuerlig innsats for å overvåke og beskytte de mest trafikkerte farvannene, slik at varer kan fraktes trygt, bærekraftig og uten hindringer. Samtidig gjør den økende strategiske betydningen av undervannsdimensjonen at den krever like mye – om ikke mer – oppmerksomhet.
Les også: Beskyttelsen av undersjøiske kabler intensiveres 🔒
Kritiske infrastrukturer som strekker seg over titusenvis av kilometer på havbunnen brukes til transport av gass og internettdata. Likevel er undervannsverdenen fortsatt et område vi vet lite om, og forskningen der er vanskelig. Samtidig rommer den et stort potensial: fra matressurser og sjeldne mineraler til nye og ennå uutforskede energikilder.
Havet er en «flytende arv» som bærer de sosiale, kulturelle og økonomiske fundamentene i et land. Det er grunnlaget for sikkerhet, velstand, bærekraft – og ikke minst for nasjonal strategisk innflytelse og internasjonal posisjonering. Gjennom havet kan både statlige og ikke-statlige aktører utøve politisk, militær, diplomatisk og økonomisk makt for å oppnå sine mål. Dette har ført til fenomener som territorialisering av havområder, som truer det historiske prinsippet om fri ferdsel til sjøs, samt til piratvirksomhet og terrorisme – også rettet mot kritisk infrastruktur både under og over vann.
Hybride strategier i undervannsdomenet
Hybrid krigføring kan i sin enkleste form beskrives som koordinert bruk av tradisjonelle og utradisjonelle virkemidler, der sistnevnte ligger under terskelen for væpnet konflikt.
Havmiljøet, som gir enorme muligheter for vekst og velstand, er samtidig svært sårbart for hybride operasjoner. Det skyldes både utfordringer knyttet til overvåking og beskyttelse av kritisk infrastruktur, og det faktum at havet lett kan utnyttes gjennom hybride metoder som spiller på juridiske gråsoner og mangel på situasjonsforståelse.
Undervannsområdet er spesielt utsatt fordi det eksisterer mange uregulerte soner og store utfordringer knyttet til å oppfatte hva som faktisk skjer der. Sabotasjeaksjonene mot gassrørledningen Nord Stream 2 mellom Russland og Tyskland, ødeleggelsen av Balticconnector mellom Finland og Estland i oktober 2023, samt de nylige skadene på internettkabler i Rødehavet, viser hvor lett undervannsinfrastruktur kan bli mål for sabotasje eller uhell.
Slike handlinger faller inn under kategorien ikke-konvensjonelle operasjoner, utført med undervannsutstyr, eksplosiver eller ubemannede undervannsfarkoster (UUV), ofte ledsaget av desinformasjonskampanjer som har til hensikt å villede etterforskninger og påvirke opinionen.
Les også: To kinesiske skip, tre skader: Beijing peker nese til Europa
Også Middelhavet er utsatt for risiko. Regionen preges av harde rivaliseringer mellom stormakter, noe som skaper ustabilitet og kriser der undervannsdimensjonen spiller en sentral rolle. Infrastrukturen på havbunnen (såkalt seabed) er særlig sårbar fordi det er vanskelig å oppnå situasjonsforståelse, utøve kontroll og gjennomføre effektive undervannsoperasjoner.
Samtidig får undervannsområdet økende strategisk betydning i mange lands nasjonale strategier. Investeringene i undervannssektoren har økt kraftig de siste årene og ventes å stige ytterligere. Ifølge ferske tall fra OSSE [2] vil havrelatert økonomi fordobles innen 2030 og nå 3000 milliarder dollar. Av 163 kyststater besitter hele 43 minst én ubåt – et tall som fortsetter å vokse.
Undervanns hybride trusler
Undervannsdomenet er strategisk avgjørende for ethvert land. På den ene siden er det en livskilde gjennom sine enorme ressurser og sin infrastruktur; på den andre siden kan de samme elementene utgjøre bærere av alvorlige trusler.
Undervannsområdet er fortsatt delvis «uutforsket» – og den teknologiske utviklingen gjør at flere aktiviteter nå må reguleres. I mellomtiden kan juridiske tomrom utnyttes til hybrid krigføring, inkludert metoder som lawfare [3].
For Italia er energiinfrastrukturer som gassrør, oljerør, kraftledninger, brønnplattformer, offshore-installasjoner og LNG-terminaler av avgjørende betydning for landets energibehov. I tillegg kommer de digitale kablene som binder sammen land og kontinenter og sikrer nesten all global datatilkobling. Disse kritiske anleggene er kontinuerlig truet av relativt enkle og billige systemer, mens ny teknologi og lavere tilgangsterskel til avanserte verktøy øker kapasiteten til fiendtlige aktører.
De fleste sikkerhetspolitiske tiltak fokuserer på beskyttelse av havner og transportsystemer for energi – som gass, olje og andre hydrokarboner. Samtidig har den voksende betydningen av det digitale domenet, som påvirker alle fysiske domener (land, sjø, luft og rom), fått det internasjonale samfunnet til å styrke beskyttelsen av internettkabler. Disse muliggjør global kommunikasjon og er en uvurderlig ressurs for forsvars- og etterretningstjenester, blant annet i innhenting og analyse av såkalt big data [4].
Til slutt utgjør undervannsmiljøet en nesten uutforsket kilde til ressurser – fra energi og polymetalliske forekomster til mat, fornybar energi og turisme. Den økende interessen for disse ressursene antyder at konkurransen også vil spre seg til undervannsområdet. Dette kan skje gjennom utvikling og utbredelse av ubemannede systemer, ny kritisk infrastruktur – og dermed et økende antall hybride trusler.
Det er ingen tilfeldighet at NATOs nye strategiske konsept inkluderer hybride angrep mot alliansen blant faktorene som kan utløse artikkel 5 om kollektivt forsvar.
Les også: Havbunnens skjulte skatter: Stormaktenes kamp om kritiske mineraler
Hybride trusler bekymrer i økende grad statene som forsøker å beskytte sine interesser under vann. Vanlige hybride taktikker omfatter bruk av fiskefartøy, handelsskip, små uregistrerte båter og undervannsdrone-systemer for å skade kabler og rørledninger – enten med lett tilgjengelige konvensjonelle våpen eller mekaniske handlinger som bruk av ankre og slepekabler. Sabotasjen mot Nord Stream 2 er sannsynligvis det ferskeste eksempelet på en slik hybrid operasjon.
Selv om bruk av eksplosiver for å ødelegge kritisk infrastruktur krever teknisk kompetanse typisk for statlige aktører, kan mekanisk skade lettere utføres av ikke-statlige aktører. Et eksempel kan være å skade en kritisk installasjon ved å trekke et anker fra et tilfeldig fartøy, eller gjennom «feilankring» – slik man antar skjedde ved skaden på Balticconnector – handlinger som lett kan fremstilles som uhell. Internettkabler, som er lettere og tynnere enn gassrør, er særlig sårbare for slike angrep, selv om også tyngre fartøy kan skade mer robuste rørledninger.
Det trengs derfor et grunnleggende skifte i tilnærming: en vilje til å oppnå full situasjonsforståelse rundt kritisk infrastruktur. Forskningen må rettes mot å utvikle effektive og gjerne alternative løsninger. En lovende idé er å bruke eksisterende undervannskabler ikke bare som objekter som skal beskyttes, men også som sensorer som passivt kan bidra til å overvåke hva som skjer på havbunnen.
Juridiske aspekter
Som tidligere nevnt må analysen av hybrid krigføring i undervannsdomenet også ta hensyn til de juridiske spørsmålene. Når det gjelder kritisk undervannsinfrastruktur, er et av hovedspørsmålene hvorvidt et angrep på en undersjøisk kabel – utenfor et lands jurisdiksjon – kan klassifiseres som et «væpnet angrep» i henhold til artikkel 51 i FN-pakten, og dermed gi et land rett til å bruke makt i selvforsvar [1].
Det er derfor nødvendig å klargjøre det internasjonale rettslige rammeverket for bruk av mottiltak som kan innebære maktanvendelse som svar på et angrep. Et annet viktig spørsmål gjelder jurisdiksjon for håndhevelse (jurisdiction to enforce) i tilfeller av ødeleggelse eller skade på kabler og rørledninger [2].
I tillegg inkluderer ikke FNs havrettskonvensjon (UNCLOS) situasjoner der et fartøy med hensikt skader kabler eller rørledninger, blant de forhold som gir rett til inspeksjon av skip (right of visit).
Når det gjelder forebyggende tiltak, er det i dag fortsatt uklart hvordan kabler og rørledninger skal klassifiseres. Havretten fastsetter et spesielt juridisk regime for kunstige øyer, installasjoner og konstruksjoner i et lands eksklusive økonomiske sone. Disse er underlagt kyststatens eksklusive jurisdiksjon, som kan etablere rimelige sikkerhetssoner rundt dem – vanligvis opptil 500 meter. Per i dag er det imidlertid ikke enighet om at undersjøiske kabler og rørledninger omfattes av begrepet «installasjoner og konstruksjoner». For å sikre bedre beskyttelse kunne det derfor være hensiktsmessig å gi dem samme juridiske status, slik at man kan etablere sikkerhetssoner der undervannsnavigasjon er forbudt.
Les også: Økte trusler mot undervannskabler krever transatlantisk samarbeid
Til slutt har undervannsmiljøet alle forutsetninger for å bli den foretrukne arenaen for såkalte false flag-operasjoner – trolig den mest innovative formen for konflikt som har oppstått under krigen mellom Russland og Ukraina. Slike operasjoner, der målet er å få handlingene til å fremstå som utført av motstanderen, er ikke noe nytt fenomen. Men undervannsdomenet, som i stor grad unndrar seg full situasjonsforståelse, egner seg spesielt godt til å iscenesette hendelser som kan skape internasjonale spenninger – både mellom tredjepartsland og mellom allierte. Det som skjer under havoverflaten, kan dermed brukes til å bygge alternative fortellinger, konspirasjonsteorier, internasjonale anklager og diplomatiske kriser.
Italia og kampen mot hybride trusler: kapasitet og nettverk
For å møte hybride trusler må man handle på to fronter: Den første handler om å utvikle kapasitet gjennom investeringer som sikrer effektive verktøy for fysisk å kunne motvirke truslene. Den andre handler om å oppnå strategiske fordeler i dette nesten uutforskede domenet, ved å bygge et sterkt samarbeid og utvikle en helhetlig, integrert og koordinert tilnærming blant alle relevante aktører – både nasjonalt og internasjonalt.
På kapasitetsnivå har investeringene i forsvars- og sikkerhetssektoren økt, med mål om å utvikle ny teknologi som muliggjør kontinuerlig overvåking av havet, både på overflaten og på havbunnen. I dette perspektivet spiller ubåtene en nøkkelrolle. Etter den kalde krigen har de fått en ny funksjon: tidligere ble de hovedsakelig brukt til antiubåtkrigføring, sjøkontroll og kjernefysisk avskrekking, men i dag har de langt større fleksibilitet. I tillegg til avskrekking utfører de viktige oppgaver innen overvåking og kontroll av det maritime domenet, sikrer fri navigasjon, beskytter energiforsyningslinjer og bidrar til kampen mot internasjonal terrorisme og piratvirksomhet. De utgjør kort sagt et strategisk redskap av høyeste verdi, som kan utføre langvarig informasjonsinnhenting og overvåking, og som i fremtiden også vil kunne projisere makt gjennom missiloppskyting og utsendelse av spesialstyrker.
For å møte disse utfordringene investerer den italienske marinen tungt i teknologisk utvikling i nært samarbeid med privat sektor og ledende universitetsmiljøer i landet. Prosjektet Near Future Submarine (NFS) har som mål å levere fire høyst avanserte ubåter som skal overvåke både undervanns- og overflateområder, og fungere som noder i et stort nettverk av mobile og faste sensorer for havovervåking. Disse ubåtene vil bli integrert med ubemannede systemer, slik at NFS-prosjektet blir et «system av systemer» som kan styre, lansere og hente inn undervannsdrone-enheter – fullt integrert i Italias militære kontrollsystemer for nasjonale maritime interesser.
Andre moderniseringsprogrammer inkluderer Cacciamine di Nuova Generazione (CNG) (nyere generasjons minesveipere), som styrker landets evne til minemottiltak, og Unità Polivalenti per la Sorveglianza della Dimensione Subacquea (UPSDS) (flerbruksfartøyer for overvåking av den undersjøiske dimensjonen), fartøyer med avansert kapasitet for havbunnsovervåking.
Den italienske marinen prioriterer også utviklingen av Multi Capability Carrier-prosjektet – marinefartøy som fungerer som «moderskip» for et bredt spekter av ubemannede enheter – og Future Combat Naval System 2035, som utvikler konsepter for integrering av ubemannede systemer og avanserte teknologier (Emerging & Disruptive Technologies – EDT), i en helhetlig tilnærming til multi-domain operations (operasjoner som virker på land, sjø, luft, rom og cyber). Disse programmene, samlet sett, styrker Italias evne til avskrekking, informasjonsinnhenting og maktprojeksjon, og sikrer kontinuerlig overvåking og forsvar av landets maritime rom.
På operativt nivå har Italia, etter sabotasjen mot Nord Stream 2 i september 2022, lansert operasjonen Fondali Sicuri (sikre havbunner), der marinen utfører oppgaver knyttet til energisikkerhet og overvåking av havbunnen og kritisk infrastruktur. Operasjonen er del av det bredere rammeverket Vigilanza Marittima (maritim overvåking), og er et tydelig uttrykk for marinens ansvar i beskyttelsen av nasjonale interesser.
Når det gjelder helhetlig tilnærming, spiller marinen også en nøkkelrolle i samarbeid med sivile partnere innenfor kommunikasjon, energi og forskning – som ENI, TI Sparkle og ISPRA. Målet er å styrke felles kunnskap, dele informasjon, utvikle standardprosedyrer og forbedre situasjonsforståelsen under vann. For dette formålet er Critical Underwater Infrastructure Surveillance Centre opprettet, integrert i marinens flerdomenes operasjonssenter, for å overvåke, beskytte og reagere effektivt på trusler mot nasjonale interesser i undervannsdomenet.
Videre har Italia etablert Polo Nazionale della Dimensione Subacquea (Det nasjonale senteret for den undersjøiske dimensjonen), et nasjonalt senter som samler industri, akademia og militære aktører for å fremme og koordinere forskning, teknologisk utvikling og kompetanse innen undervannsteknologi. Senteret har en flertrinns styringsstruktur bestående av representanter fra relevante departementer (forsvar, næringsliv, forskning, sivilbeskyttelse og havpolitikk), samt representanter for Forsvaret og akademiske institusjoner som Conferenza dei Rettori delle Università Italiane – CRUI (Sammenslutningen av rektorene ved italienske universiteter) og Consiglio dei Presidenti degli Enti di Ricerca – CoPER (Rådet av lederne for italienske forskningsinstitutter).
Formålet er å fastsette felles retningslinjer, strategiske mål og teknologiske prioriteringer, styrke forskning og innovasjon, øke industriens konkurranseevne og beskytte intellektuelle rettigheter.
Les også: Italiensk analytiker: – Italia kan spille en nøkkelrolle i nytt europeisk forsvar 🔒
Et annet initiativ i samme ånd er den kommende XIV Trans-Regional Seapower Symposium, som arrangeres i Venezia 8.–10. oktober. Temaet blir “Spotlight on the depths: the underwater as new frontier for mankind”, og konferansen skal understreke den globale betydningen av undervannsmiljøet – fullt av nye muligheter og utfordringer som krever samarbeid på tvers av sektorer og land. Målet er å fremme en legitim, bærekraftig og sikker tilnærming til utforskningen av undervannsdomenet.
Konklusjoner
For å møte hybride trusler i undervannsområdet på en effektiv måte må Italia besitte høyteknologiske kapasiteter som kan brukes raskt og målrettet der det trengs, basert på forhåndsplanlagte manøvrer og en moderne maritim styrke som kan beskytte nasjonale interesser. Flåten må kontinuerlig støttes gjennom samordnede programmer for modernisering og innovasjon for å forbli effektiv mot et stadig mer komplekst trusselbilde.
Det andre fundamentet er et sterkt samarbeid – bygget på en helhetlig, flernasjonal og tverrsektoriell tilnærming der koordinering mellom offentlig og privat sektor er avgjørende. Denne strategien støttes av Piano del Mare og danner grunnlaget for Polo Nazionale della Dimensione Subacquea. Fremover vil det også være nødvendig å utvikle et tydeligere juridisk rammeverk for undervannsdomenet – nasjonalt, europeisk og internasjonalt.
Undervannsområdet er et av de mest krevende miljøene – både fysisk og juridisk. Det er en uutforsket front, rik på ressurser som er avgjørende for nasjonal velferd, og hjem for kritisk infrastruktur for kommunikasjon og energi. Dette gir både enorme muligheter og alvorlige trusler. Økt bevissthet om hva som skjer under havoverflaten, hvilke trusler som eksisterer, og de juridiske særtrekkene ved undervannsdomenet, vil gjøre det mulig å finne effektive løsninger på denne nye utfordringen innen maritim sikkerhet. Det er nødvendig å investere i avansert teknologi, styrke industrien og overvåkingskapasiteten, og fremme større åpenhet og samarbeid mellom alle involverte aktører – for å kunne bekjempe hybride undervannstrusler og sikre tryggheten til våre hav og havbunner.
Sluttnoter
- Imperial overstretch, også kjent som imperial overreach, beskriver en situasjon der et imperium utvider seg utover sine militære og økonomiske evner, og ofte kollapser som følge av dette. Begrepet ble gjort kjent av Yale-historikeren Paul Kennedy i boken The Rise and Fall of the Great Powers (1987).
- CONFITARMA (Confederazione Italiana Armatori, Italias rederiforbund), Årsrapport 2023; UNIONCAMERE (Unione Italiana delle Camere di Commercio, Italias forbund av handelskamre), XI Rapport om havøkonomien 2023.
- Fjernstyrte eller til og med autonome systemer.
- Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Økonomiske utsikter – Mellomrapport, september 2023.
- Strategisk bruk av rettslige prosesser for å skremme eller hindre en motstander (com).
- De klassifiseres vanligvis i fem kategorier: transport, energi, kommunikasjon, fiske og økosystemer.
Kilde: C. Bueger og T. Liebetrau, Critical Maritime Infrastructure Protection: What’s the Trouble?, Elsevier, Marine Policy, 2023.
https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0308597X23003056 - Big data betegner den enorme mengden informasjon som kan samles inn gjennom nye former for datainnsamling utviklet ved teknologiske fremskritt, som Signal Intelligence (SIGINT) og Open Source Intelligence (OSINT).
- En analogi kan trekkes til Tallinn Manual 2.0 om anvendelse av loven på cyberoperasjoner, som fastslår at virkningen av en cyberoperasjon må tilsvare den fra et kinetisk angrep.
- Paris-konvensjonen av 1884 gjelder kun for kabler, og omfatter ikke rørledninger.
- Kapasiteter som er under anskaffelse.
