Få bevegelser har endret karakter så dramatisk som Hamas. Det som startet som sosialt arbeid i Gazas moskeer, har utviklet seg til en stat i staten – med våpenmakt, propaganda og geopolitisk støtte.
Denne artikkelen er basert på den omfattende analysen “Inside Hamas: How It Thinks, Fights, and Governs” skrevet av terrorekspert Magnus Ranstorp for CTC Sentinel. Ranstorps arbeid, som bygger på førstehåndsintervjuer med Hamas-ledelsen, gir et unikt innblikk i organisasjonens utvikling, strategi og indre liv.
Hamas har gjennomgått en dramatisk transformasjon: fra en sosial-religiøs bevegelse med røtter i Det muslimske brorskapet til en hybrid aktør som utøver statlig styring, sosial kontroll og fører organisert krig. Terrorangrepet 7. oktober 2023 markerte et vannskille. For å forstå dagens situasjon og fremtidige scenarioer, er det avgjørende å analysere hvordan Hamas tenker, kjemper og styrer.
Ideologisk Fundament og Sosial Forankring
Hamas’ grunnlegger, Sheikh Ahmed Yassin, definerte bevegelsens kjerneideologi. Med henvisning til Hamas-charteret fra 1988, fastslo han at vold mot “den sionistiske fienden” var en religiøs plikt. Hele det historiske Palestina ble ansett som en islamsk waqf – hellig land som aldri kunne forhandles bort. Dette plasserte Hamas i direkte opposisjon til PLO, som hadde akseptert en forhandlingslinje basert på FNs resolusjoner.
Les også: Islamonasjonalisme før global jihad: IS og al‑Qaida avviser Hamas 🔒
Før den militære armen ble formalisert, bygget Hamas sin maktbase gjennom et omfattende sosialt velferdsnettverk (dawa). På 1970-tallet etablerte Yassin Mujama al-Islamiya, et nettverk av klinikker, skoler, barnehager og veldedige organisasjoner. Sentrert rundt moskeene, fylte dette nettverket et vakuum etterlatt av ineffektive myndigheter og bygget en dyp lojalitet i befolkningen. Det islamske universitetet i Gaza, grunnlagt i 1978, ble en rekrutteringsarena og en ideologisk bastion.
En strategisk bommert: Deportasjonen som militærakademi
Israels deportasjon av 415 Hamas- og Islamsk jihad-medlemmer til Marj al-Zuhur i Sør-Libanon i 1992 var ment som et knusende slag. Ifølge Ranstorps analyse ble det i stedet en strategisk gavepakke. I eksil fikk Hamas’ ledere fra Gaza og Vestbredden mulighet til å koordinere og bygge tettere bånd.
Enda viktigere var alliansen som ble smidd med Hezbollah og Iran. Hezbollah overførte uvurderlig ekspertise i geriljakrigføring, mens Den iranske revolusjonsgardes Quds-styrke ga tilgang til avansert militær trening. Hamas kom tilbake fra eksil ikke som en svekket bevegelse, men som en mer profesjonell, sammensveiset og internasjonalt tilknyttet organisasjon med en årlig finansiering på 30 millioner dollar fra Teheran.
Fra Oslo-sabotør til Gaza-hersker
Hamas så på Oslo-avtalen fra 1993 som et forræderi. For å avspore fredsprosessen, intensiverte de selvmordsbombinger mot israelske sivile. Den andre intifadaen (2000-2005) ble et vendepunkt. Hamas fremstilte Israels ensidige tilbaketrekning fra Gaza i 2005 som en direkte seier for væpnet motstand, i motsetning til Fatahs mislykkede forhandlingsstrategi.
Les også: Den arabiske liga oppfordrer Hamas til å legge ned våpnene
Dette momentet ble omsatt i politisk kapital. I valget i 2006 vant Hamas en knusende seier. Da det internasjonale samfunnet svarte med sanksjoner, og Fatah nektet å gi fra seg kontroll over sikkerhetsstyrkene, kulminerte spenningene. I juni 2007 tok Hamas full kontroll over Gaza gjennom en kort, men brutal borgerkrig, og fullførte transformasjonen fra opprørsbevegelse til en de facto statsmakt.
Sinwars Fremvekst og veien mot 7. oktober
Frigivelsen av Yahya Sinwar i fangeutvekslingen for Gilad Shalit i 2011, var avgjørende for Hamas’ militære utvikling. Sinwar, en kompromissløs hardliner fra den militære fløyen, ble den drivende kraften bak profesjonaliseringen av Izz al-Din al-Qassam-brigadene. Han etablerte eliteenheten al-Nukhba for grenseoverskridende raid og styrket de strategiske båndene til Iran.
Ranstorp viser hvordan israelsk etterretning i over et år kjente til Hamas’ detaljerte angrepsplan, kalt “Jerikos mur”, men avfeide den som urealistisk. Dette vitner om en fundamental undervurdering av Hamas’ strategiske planlegging og innovative kapasitet. Angrepet 7. oktober var ikke en impulsiv handling, men kulminasjonen av flere års militær oppbygging og strategisk planlegging under Sinwars ledelse.
Fremtidsutsikter: Svekket, men ikke utslettet
Israels massive militære respons har desimert Hamas’ kommandostruktur og drept ledere som Yahya Sinwar og Ismail Haniyeh. Organisasjonen er militært svekket og har gått over til en mer fragmentert geriljastrategi.
Likevel er Hamas’ sosiale og ideologiske fundament intakt. Som Ranstorp påpeker, er bevegelsen internt splittet mellom en pragmatisk fløy rundt Khaled Mashal, som ser for seg en politisk fremtid integrert i PLO, og en hard linje som vil tviholde på væpnet kamp og kontroll over Gaza.
Hamas’ fremtid avhenger av denne interne maktkampen og evnen til å utnytte sitt gjenværende pressmiddel – gislene – og sin støtte fra eksterne aktører som Iran, Qatar og Tyrkia. Organisasjonen vil neppe kunne styre Gaza som før, men vil sannsynligvis fortsette å eksistere som en hybrid bevegelse: en undergrunnsmilits med en politisk front og dyp sosial forankring, klar til å utnytte ethvert maktvakuum. Deres endelige mål, slik Sheikh Yassin formulerte det, forblir uendret: full frigjøring av Palestina gjennom “motstand”.
Hovedkilde:
Ranstorp, M. (2025, Oktober). Inside Hamas: How It Thinks, Fights, and Governs. CTC Sentinel.
