Uansett, får man ikke lov å kjøpe blomster, wienerbrød eller gå på dans, sparer man penger og tid; for, slik onkel Skrue prøvde å lære Donald, Tid er lik Penger.
John Hajnal (1924 –2008) var en ungarsk-britisk demograf og statistiker. Han er kjent for sine bidrag til historisk demografi og matematisk statistikk. Kan hende er hans mest kjente arbeid et essay han som ble publisert i verket Population in History (D.V. Glass & D.E.C. Eversley) i 1965 der han identifiserte ekteskapsmønsteret og demografien i Vest-Europa. Ifølge ham fulgte den en linje som strakk seg fra St. Petersburg i Russland til Trieste i Italia. Denne linjen er oppkalt etter ham, den såkalte Hajnal-linjen [1].
Hajnals funn
Hajnal påviste at ekteskapsmønsteret i Vest-Europa skiller seg fra andre områder, og heller ikke er påvist andre steder. Det vil si Vest-Europa slik det fremkommer ut fra linjen Hajnal trakk mellom St. Petersburg til Trieste. Vest for linjen var fertiliteten relativt lav; før man arbeidet før man giftet seg, og man giftet seg sent, og aldersforskjellen mellom ektefellene var liten; i tillegg var regelen at de nygifte bosatte seg i sitt eget hjem og ikke sammen med hans eller hennes familie i en storfamilie.
Øst for linjen var forholdene motsatt; man giftet seg tidlig, fikk mange barn, aldersforskjellen mellom ektefellene var stor, og man bosatte seg sammen med den ene ektefellens familie i en storfamilie.
I det 20. århundre, etter at jernteppet falt og man fikk kunnskap om ekteskap og demografi i Øst-Europa, har flere kritisert Hajnals tese. Uansett, blir det stadig henvist til den for å forklare den demografiske utviklingen, ekteskapsinngåelser og generelle samfunnsutviklingen i Vest-Europa.
Godt etablert i løpet av det 15. århundre
Begynnelsen på dette ekteskapsmønsteret kan gå helt tilbake til Romerriket og Julius Caesar. Uansett, var utviklingen gradvis, men det er godt dokumentert at systemet med sen ekteskapsinngåelse, relativt voksne ektefeller, lav aldersforskjell og eget hjem var etablert mot slutten av det 15. århundre i landene rundt Nordsjøen.
Gjennom hele middelalderen og fremover var kirken var en viktig pådriver for å styre og kontrollere ekteskapet, kjærligheten og seksualiteten. Fra kirkens side mente man at ekteskap var et bedre alternativ enn “fri sex” og barn utenfor ekteskap. På 1100- og 1200-tallet presset kirken også på for at både kvinner og menn skulle samtykke til giftermålet.
Men også sosiale normer og oppfatninger knyttet til helse spilte en stadig viktigere rolle de neste århundrene. Blant annet i England der man på Shakespeares tid mente at 18 år var den lavest anbefalte alderen kvinner burde gifte seg. Bakgrunnen for den sosiale “aldersgrensen” var hensynet til ektefellenes helse, mange barn og stort ansvar som tærte på dem begge.
Les også: Mellom kollisjon og sameksistens: Kampen om fremtidens styringsmodeller
I Nederland kom det dekreter som forbød “kidnapping” av kvinner, det vil si kvinner som giftet seg uten foreldrene samtykke, og i 1540 bestemte keiser Karl V at alle menn under 25 og alle kvinner under 20 som giftet seg uten foreldrenes samtykke, skulle miste de fordelene som normalt tilfaller den gjenlevende ektefellen.
Generelt var gjennomsnittlig alder for ekteskapsinngåelse i midten av tyveårene for menn og noe lavere for kvinner. I tiden frem til de giftet seg, arbeidet de, opparbeidet seg kunnskap og ferdigheter og penger til sitt fremtidige liv som ektefolk og foreldre.
Enker, peppermøer, og nonner …
Vest for linjen var halvparten av kvinnene mellom 15 og 55 år til enhver tid gift, de andre var enker eller peppermøer. Det vil si at 50 prosent av kvinne var gift, den andre halvparten fordelte seg mellom enker og ugifte. Øst for linjen var 70 prosent av alle kvinner i samme alderssegment til enhver tid gift, de andre, altså ca. 30 prosent, var enker eller nonner. I løpet av 1400-tallet ble dokumentasjonen på giftermål bedre; det var også en periode da flere giftet seg.
Det ser ut til at økonomi var en avgjørende faktor: I usikre tider var tendensen at man giftet seg tidligere. 1400-tallet var også en urolig tid preget, bl.a., av Hundreårskrigen – en rekke kriger mellom England og Frankrike – fra 1354 til 1453. Andelen enkemenn, enslige og ugifte var neppe like høy som blant kvinnene i og med at mennene dro i krig, og falt i krig. Derimot kan mennenes krigføring og død i felten generelt forklare andelen enker og peppermøer/ enker eller nonner på begge sider av Hajnallinjen.
Hajnals ekteskapsmønster bekreftes videre på begynnelsen av det 20. århundre, da var 25 prosent av kvinnene mellom 20 og 24 år gift vest for linjen, i øst var 75 prosent av kvinnene gift – bare 5 prosent var ugift.
Et usedvanlig ekteskapsmønster
Ekteskapsmønsteret varierte avhengig av sosial klasse, tid og sted. Men den relativt høye alderen for kvinner før de giftet seg og den lave aldersforskjellen var og er ganske uvanlig. Utenfor Europa var og er det fortsatt vanlig at kvinner gifter seg i ung alder – ofte er de rene jentunger, mens ektemannen er mye eldre; i Korea var praktisk talt alle kvinner på 50 år gift, peppermøer fantes så å si ikke, mens i Europa vest for Hajnallinjen hadde mellom 20 og 30 % av kvinner på samme alder aldri vært gift[2].
Høyere alder ga lavere fertilitet
Mønsteret med sen ekteskapsinngåelse påvirket fertiliteten i stor grad, ikke minst fordi færre barn ble født utenfor ekteskap, og at det gikk lang tid fra kvinnen ble fertil til hun fødte – opp imot ti år; det var forhold som hadde en større begrensende effekt på kontrollen av barnefødsler enn å kontrollere selve seksualititetsdriften. Det er stor forskjell i modenhet mellom en 14- eller 16-åring jentunge som giftes bort, og en voksen kvinnen som samtykker i å inngå ekteskap og få barn.
Betydningen av Vest-Europas ekteskapsmønster og demografi i dag
Arbeidserfaring, relativt voksne ektefeller, færre barn og eget hjem har samvirket med andre endringer i samfunnet, for eksempel den industrielle revolusjonen, og ført til konsekvenser på mange områder, og gjør det fortsatt.
Les også: FN – illusjonenes maskineri 🔒
Noen eksempler:
Sterk individualisme
Selvstendige, frigjorte kvinner som deltar i samfunnslivet
Fragmentering av familien
Institusjonalisering av barndom og alderdom for at begge foreldre skal jobbe
Enkelte historikere mener dette ekteskapsmønsteret var en pådriver for utviklingen av kapitalismen. I og med at antall barnefødsel falt på grunn av sen ekteskapsinngåelse, kunne foreldre bruke mer “kvalitetstid” (det begrepet var fryktelig moderne for ca. 30 år siden) på barna istedenfor “kvantitetstid”. Det skal ha ført til en dyktigere, mer mobil og produktiv arbeidsstyrke og bidratt til en høyere og langsiktig produksjon i Vesten.[3]
Max Weber
Hva Max Weber ville ment om et slikt argument er usikkert. Weber mente, som kjent, at pietismen, denne gledesløse versjonen av protestantismen der alt i grunnen er forbudt, og som har preget norsk hverdagsliv og nordmenn i mange hundre år – Agnar Mykle beskrev det norske gladlynnet slik: Nordmannen har det bare godt når han sitter vondt – er kapitalismens kilde. Men som ofte ellers skal det mer enn én faktor til for å forklare utviklingstrekk.
Uansett, får man ikke lov å kjøpe blomster, wienerbrød eller gå på dans, sparer man penger og tid; for, slik onkel Skrue prøvde å lære Donald: Tid er lik Penger. Penger kan spares og investeres. Det blir det enda mer penger av, de yngler, og kan akkumuleres, investeres – såkalt KAPITAL…
Sluttnoter
[1] Viktig kilde til denne artikkelen er Wikipedias artikkel om Hajnallinjen: https://en.wikipedia.org/wiki/Western_European_marriage_pattern
[2] Hajnal, John (1965). “European marriage pattern in historical perspective”. In D.V. Glass and D.E.C. Eversley (ed.). Population in History. Arnold, Londres. s. 101–143.
[3] Se for eksempel Jan Luiten van Zanden, Tine De Moor, & Sarah Carmichael: De mente at “jentekraft” som var forbundet med WEMP—unge kvinner som arbeidet før de giftet seg og bygget rede – var en innsprøytning i human kapital and gjorde overgangen til markedsøkonomi lettere. Kilde: KI.
Den tredje kroppen: hvordan kunstig intelligens endrer maktens symboler
