Gull og olje har i et halvt århundre vært nøkkelen til global økonomisk kontroll. Men den geopolitiske balansen som en gang hvilte på dollaren, er i ferd med å forskyves.
I flere tiår etter 1945 kunne USAs hegemoni sikre stabilitet i valutamarkedet og oljemarkedet. Den amerikanske dollaren var knyttet til gull med en fast pris ($35/unse). De fleste viktige valutaer hadde en fast kurs overfor dollar. Et kartell av oljeselskap kunne inntil 1973 sikre en stabil skatteavregningspris på omkring $2/fat. I ettertid fortoner etterkrigstiden seg som en epoke med usedvanlig stabile rammebetingelser for internasjonal økonomi.
Tidlig på 1970-tallet gjennomgikk de internasjonale markedene for gull og olje grunnleggende forandringer som påvirket makten til å fastsette tilbudet og prisingen av gull og olje. I både gull- og oljemarkedet hadde ubalanser bygget seg opp over lengre tid; politiske forhold utløste diskontinuiteter som forandret maktforholdene i begge markeder. Historiene fra 1970-årene kan ha en betydning for forståelsen av situasjonen i 2025.
Gull – lager for verdier
I mange tusen år har gull hatt en bytteverdi. Verdien har ikke vært stabil, men den har aldri vært null. Derfor har gull alltid hatt en spareverdi. Husholdninger, foretak og stater har anskaffet gull for å spare; å samle og sikre verdier. Den ustabile prisen har alltid forbundet kjøp av gull med risiko. Fare for tap har som motstykke mulig gevinst. Gjennom tusener av år har økonomisk uro og politisk oppstyr drevet gullprisen opp. Oppturen har ofte vært plutselig og brutal. Nedturen har vanligvis vært tregere, men den har inntruffet, riktignok ikke tilbake til utgangspunktet. Fra 1971 til 2025 har gullprisen steget fra $35 til $4000/unse.
Store verdier i gull i privat eie har gjennom historien vært en utfordring for statsmakten i mange land. Inntil 1930-årene håndhevet de fleste land, deriblant USA gullstandarden. Enkelt uttrykt var verdien av et lands valuta bestemt av landets gullreserver. I USA påla Federal Reserve Act av 1913 en gulldekning på 40 % for alle sedler utstedt. Fra 1929 svekket den økonomiske krisen tilliten til bankene. Publikum svarte med store uttak av gull fra Federal Reserve. Dette truet regjeringens evne til å oppretthold gullstandarden. I 1933 anså den påtroppende regjeringen Roosevelt statens kontroll med beholdningen av gull som nødvendig for å forhindre et sammenbrudd av pengesystemet.
I 1933 undertegnet USAs president Franklin D. Roosevelt Executive Order 6102, som påbød alle amerikanske borgere å overlate med få unntak alt gull i privat eie, gullstykker, gullmynter og gullsertifikater, til sentralbanken Federal Reserve. Privat eie av gull ble straffbart; straffen var fengsel i inntil 10 år og/eller en bot på $10.000, seks ganger datidens vanlige årslønn. Det virket; på under én måned fikk staten inn 3600 metriske tonn gull. Konfiskasjonen ble godtgjort med $20,67 per unse (28 gram). Noen måneder senere ble den offisielle gullprisen fastsatt til $35 per unse. Verdien av statens gullbeholdning økte med nesten sytti prosent. Den amerikanske staten styrket sin kredittverdighet.
Les også: Den skjulte makten bak dollarens globale posisjon 🔒
Etter den andre verdenskrig var den amerikanske dollar ankerfestet i internasjonal finans. Andre valutaer hadde verdi definert i forhold til dollar. US dollar ble ledende som internasjonalt betalingsmiddel og som reservevaluta. Gulldekningen var garanti. Verdensøkonomiens behov for likviditet forutsatte at USA tilførte penger til sin omverden, ved underskudd på betalingsbalansen. Stabiliteten forutsatte at underskuddene var begrenset. I 1960-årene drev sosiale program og krigføring i utlandet USAs føderale statsutgifter oppover og budsjettunderskuddet økte. Prisstigningen i USA svekket konkurranseevnen og handelsbalansen.
Allerede i 1965 erklærte Frankrike misnøye med dollarens internasjonale rolle. Hovedpunktet i Frankrikes kritikk var at dollarens særstatus som internasjonal reservevaluta ga USA urimelige fordeler. Ved å utstede penger, dollar, kunne USA betale for sine underskudd og i virkeligheten ta opp lån fra andre land som kunne tilbakebetales med nye egne penger. Som alternativ ville Frankrike ha en ny gullstandard. President de Gaulle hevdet at det var et «ublu privilegium» for USA å finansiere sine underskudd på betalingsbalansen ved å skape dollar som andre land måtte akseptere som erstatning for gull. Han tok til orde for et pengesystem basert på gull. Frykt for kursfall fikk Frankrike til å veksle om deler av sine dollarreserver i gull og til dels i løyndom ta hjem gullreserver fra USA. Andre land begynte å følge Frankrikes eksempel. USAs beholdning av gull avtok.
Begivenhetene i mai-juni 1968 satte en stopp for Frankrikes angrep på dollaren. Frankrikes politikk var likevel en viktig medvirkende årsak til at USA i 1971 avsluttet dollarens konvertibilitet til gull. Dollaren ble nå utsatt for markedskreftene, i likhet med andre lands valuta. Markedets svar var i løpet av et par år et kursfall på en tredjedel.
Nyere historie siden 1970 viser ustabile priser på gull. I september 1973 ble gullmarkedet åpnet for private amerikanske investorer; i desember 1974 kulminerte gullprisen på $188/unse. Etter et lite tilbakefall kom en ny topp i oktober 1980 etter Iraks angrep på Iran, på $636/unse. Deretter falt gullprisen gradvis inntil den snudde i oktober 2000 på $270/unse, for senere å stige til $1800/unse i august 2011. Etter et nytt fall til $1100/unse i desember 2016 nådde gull en verdi på $4000/unse i oktober 2025. De største produsentene av gull var i 2024 Kina, Russland, Australia, Canada og USA.
Oljens inntog
I mellomtiden hadde olje vunnet betydning i internasjonal økonomi. Internasjonal oljehandel og prisingen var fra 1927 til slutten av 1960-årene i stort monn kontrollert av et kartell av amerikanske og europeiske oljeselskap. De var vertikalt integrerte. Kontrollen over hele verdikjeden, fra leting og utvinning til raffinering og markedsføring kunne sikre stabilitet. Inntil nærmere 1970 sto kartellet for anslagsvis 85 – 90 prosent av internasjonal oljehandel. Selv om store amerikanske oljeselskap utgjorde hovedvekten i kartellet, skjermet tollmurer og importløyver USA fra verdensmarkedet for å støtte landets egen oljeindustri mot fallende internasjonale priser. En skattereferansepris, «posted price», var holdepunktet for produsentlandenes inntekter. Deres kjøpekraft ble svekket av kursfallet på dollar i 1971.
Høsten 1973, under en krig mellom arabiske land og Israel, overtok oljeeksportører organisert i OPEC kontrollen av produksjonen og prisen, som steg fra $3 til $12 per fat. Verden var blitt forandret. Dollaren hadde vist sin sårbarhet. En gruppe utviklingsland hadde tatt kontroll over verdens viktigste råvaremarked. Olje hadde fått stor betydning i internasjonal økonomi og politikk. Noen oljeeksportører fikk store overskudd og makt i finansmarkedene.
Les også: Karbon-geopolitikk 🔒
OPECs maktovertakelse brøt opp den integrerte handelsstrukturen i oljemarkedet. Beslutninger om produksjon ble adskilt fra markedsføring. Olje blir fortsatt ikke omsatt i et «vanlig» frikonkurransemarked; strukturen er et oligopol, der noen få store aktører kan bestemme utfallet; de konkurrerer heller ikke alltid om markedsandel.
Allerede i 1977-1978 viste oljemarkedet tegn til svakhet og prisfall. Revolusjonen i Iran i 1979 og Iraks angrep på Iran i 1980 sendte imidlertid oljeprisen videte oppover til 36/fat. Markedet svarte med fall i etterspørselen. Kjernekraft og kull erstattet store volum råolje i kraftgenerering. De første årene besvarte OPEC svikten med nedsatt utvinning og salg, men i 1986 økte De forente arabiske emirater, Kuwait og Saudi-Arabia avsetningen av olje og prisen falt fra $28 til $14/fat. Oljeprisen holdt seg deretter lav fram til 1999. I år 2000 skjøt oljeprisen opp til $29/fat på grunn av krigen i Kuwait. I 2003 førte krigen i Irak til ytterligere prisvekst. Oljeprisen steg jevnt og trutt fram til den nådde over $100/fat i årene 2011 – 2014. Fra 2015 en nedtur. Pandemien i 2020 – 2022 bidro til ustabile oljepriser. I oktober 2025 var oljeprisen ca. $60/fat.
For forbrukere utenfor USA er dollarkursen av stor betydning. I Europa ble oppgangen i oljepriser i 1973 døyvet av en svakere dollar, men skjerpet etter 1981 av en sterkere dollar.
Et nytt spill om gull
Året 2025 vil kanskje fremstå som et tidsskille; politisk ved begynnelsen til Donald Trumps andre presidentperiode; økonomisk ved at USA ansporer mistillit og overgang fra dollar til gull. Regjeringen Trump II har trappet opp bruken av finansielle virkemidler, særlig tollsatser, som virkemidler i utenrikspolitikken, ofte på skiftende og uklart grunnlag. Virkningen er en ytterligere politisering av internasjonale økonomiske forhold. Transaksjoner over landegrenser blir i økende utstrekning vurdert også på grunnlag av politisk risiko. Dette rammer særlig transaksjoner som direkte eller indirekte har forbindelse med USA. Utfallet er en tiltakende usikkerhet i internasjonal økonomi. USA, inntil 1970-årene ankerfestet for stabile rammebetingelser verdensøkonomien, er blitt drivkraften for ustabilitet.
Den sterke oppgangen i gullpriser kan neppe forklares ut fra tradisjonelle økonomiske begrep som inflasjon og renter. En bedre forklaring kan være at kjøperne av gull betaler for å redusere risiko, forhåpentligvis. De største kjøperne av gull i 2025 har vært sentralbanker utenfor OECD-området, i tillegg til noen banker i OECD-land. Motivet er mistillit til USA og til dollar. USAs underskudd på budsjettet og i utenriksøkonomien har lenge gitt grunn til bekymring. President Trumps politisering av internasjonal handel har styrket jakten på alternativer til dollar. I kjølvannet av sentralbanker har private investorer fattet interesse for gull. Interessen har spredd seg til andre råvarer som sølv og sjeldne metaller. I 2025 har den viktigste drivkraften bak gullkjøpet vært ikke-vestlige sentralbanker, til dels i samspill, som har diversifisert seg bort fra dollar mot gull og andre edle metaller. Til dels blir store beholdninger av dollar vurdert som en risiko.
Kina har solgt seg videre ned i dollar til det laveste nivå siden 2008, mens landets valutareserver har vokst. Kinas nedtrapping av sine dollarreserver skjer gradvis; etter hvert som verdipapirene forfaller, blir de ikke fornyet. Landets strategi er å redusere avhengigheten av dollar i sine reserver, handel og investeringer. Japan og Storbritannia har nå større dollarreserver enn Kina. Bruk av yuan tiltar i kinesisk utenrikshandel. I teorien har Kina muligheten av å selge store volum dollar for å tvinge gjennom en depresiering.
Overfor dollar har Kina et dilemma: Kina ønsker mindre bruk av dollar som internasjonalt betalingsmiddel og reservevaluta, for å svekke USAs makt, men neppe noe verdifall på dollar av hensyn til egne eksportinntekter og egne reserver. USA har et speilbilde av et dilemma i forhold til dollar: USA ønsker et verdifall på dollar av hensyn til sin egen handelsbalanse, men samtidig å opprettholde dollarens stilling som internasjonalt betalingsmiddel og reservevaluta. Dette kunststykket gjennomførte USA under president Nixon på 1970-tallet. Femti år senere er verden forandret.
De gjensidig selvmotsigende interessene er utgangspunktet for en maktkamp mellom Kina og USA. En sammenfatning er at Kina ønsker mer internasjonal bruk av yuan, og mer etterspørsel etter yuan, uten verdiøkning, mens USA ønsker et verdifall på dollar med fortsatt utstrakt internasjonal bruk og høy etterspørsel. Signalene fra markedene er at bruken av yuan og andre valutaer tiltar svakt, mens bruken av dollar trues.
Les også: Droner, dollar, forsvar og krigen i Ukraina 🔒
Olje er fortsatt verdens viktigste handelsvare. Hittil har praktisk talt all oljehandel vært gjort i dollar. Da OPEC overtok prisingen av olje i 1973, fortsatte dollar som «oljevaluta», for både prisnoteringer og oppgjør. Det innebærer at alle kjøpere av olje først må skaffe seg dollar. Oljehandelen utgjør en garanti for internasjonal etterspørsel etter dollar, uansett tilstanden i USAs økonomi. Dette kan nå endre seg.
Kina er blitt den største importøren av olje i verdensmarkedet, med kjøp av anslagsvis 20 prosent av internasjonalt omsatt volum olje. Siden 2018 har børsen i Shanghai, Shanghai International Energy Exchange, INE, omsatt fremtidskontrakter for olje i kinesisk valuta, yuan. I 2025 har Kina for første gang inngått kontrakter med Saudi-Arabia om olje betalt i yuan. Dette er et gjennombrudd og kan være et tegn på «avdollariseringen» av internasjonal handel. Det videre forløp vil være betinget av Kinas økonomi og politiske forhold blant annet i Kina, i Midtøsten og i USA. Oljens prising og betaling synes å bevare en internasjonal politisk betydning. IEAs, det internasjonale energibyrås, forvarsler om snarlig nedgang i verdens forbruk av olje synes ikke å slå til. Et alternativ er OPECs prognoser for fortsatt vekst i oljeforbruket,
Skiftet i oljehandelen er ledd i verdens utvikling mot en multipolar orden, 2025 som i 1973. USAs hegemoni er under gradvis avvikling. I stedet fremstår flere store aktører som inngår skiftende allianser uten å ville dominere verden, men med et ønske om ikke å bli dominert av andre. Dette er særlig sterkt på områdene økonomi og finans. Derfor er «avdollarisering» for tiden et felles ønskemål.
Forholdet til den avtroppende hegemon, USA, og dens støttespillere, først og fremst i Europa og Japan, er preget av rivalisering snarere enn konflikt. Ønsket er en gradvis utfordring til dollar heller enn en åpen konflikt med risiko for alle parter. Gull er for tiden et felles virkemiddel og et forsvarsmiddel mot sanksjoner fra USA og andre vestlige land. Dette er bakgrunnen for statlige oppkjøp av gull i land utenfor OECD. Risikoen er at rivaliseringen kan føre til konflikter og i verste fall militære konfrontasjoner som ytterligere styrker verdien av gull, mest sannsynlig også av olje.
