Da forsamlingen av riksfyrster og prelater fra Det hellige land møttes i Akko i 1198 og gjorde et lite tysk hospitalsbrorskap om til en militær orden, hadde den kun ett mål for øye: forsvaret av de hellige stedene. Tretti år senere ble den nye ordenen innkalt av en polsk fyrste for å vokte den nordlige grensen til hertugdømmet Masovia mot innfall fra de hedenske Prutenerne. Dermed begynte historien om en ny type territorialstat, som historikerne kaller Ordensstaat – et fyrstedømme styrt av en religiøs orden.
Den tyske ordenens storstrategi utviklet seg først på to atskilte arenaer: de fortsatte sin virksomhet i Det hellige land, samtidig som de mottok landområder og privilegier, særlig i Tyskland og Sicilia. Dermed fikk ordenen geografisk fotfeste i flere riker, men det var bare i Preussen og det nærliggende Livland (dagens Latvia og det sørlige Estland) de etablerte et eget fyrstedømme.
I sin storhetstid, fra 1200-tallet til midten av 1400-tallet, opplevde Den tyske orden en urolig historie preget av viktige milepæler: ankomsten til Preussen rundt 1230; annekteringen av Sverdbroderordenen og innlemmelsen av Livland i 1237; fullføringen av erobringen av Preussen i 1283; erobringen av Øst-Pommern (inkludert byen Gdansk) mellom 1308 og 1310; krigen i 1410–1411, som kulminerte med det store nederlaget ved Tannenberg, og Den trettenårige krigen (1452–1466) mot Polen, som førte til at den prøyssiske ordensstaten forsvant. Livland motsto imidlertid russisk press helt til 1560.
Ordenen ble opprettet for å forsvare de hellige stedene – for krig, som Tempelridderne og Hospitalridderne – og den levde av krig. Dette ble drivkraften bak staten den bygget opp ved Østersjøen. Dermed oppstår spørsmålet om dens geopolitikk.
Hva slags geopolitikk førte Den tyske orden?
En første geopolitisk forståelse kan hentes ut ved å se på alle områdene underlagt ordenen: fyrstedømmet Preussen/Livland, kommanderiene (red. amn. administrative enheter innenfor en ridderorden) og distriktene i Tyskland, Det hellige land og Italia. Denne helheten var formet av ideen og realiteten bak forsvaret av Det hellige land. Den var underlagt militære krav på de ulike frontene og logistiske behov i de fjernere kommanderiene, som skulle levere penger – i moderate mengder totalt sett – og rekruttere menn lokalt for tjeneste i ordenens felttog mot hedninger og muslimer.
Les også: Slaget ved Tannenberg / Grunwald (15. juli 1410): Gudenes skumring 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Slaget ved Tannenberg (august 1914): Historisk revansje og strategisk fiasko 🔒
