Mer enn tre tiår etter at konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan begynte, står vi nå ved et historisk veiskille.
Endelig fred er ikke lenger en fjern drøm, men en realistisk mulighet. Begge land har i praksis lagt ned våpnene. Det er ingen aktive fiendtligheter. Et utkast til en fredsavtale finnes – fremforhandlet i god tro fra begge sider.
Så hvorfor er den ennå ikke signert?
Som Aserbajdsjans ambassadør til de nordiske landene ser jeg det som min plikt å gi en ærlig og faktabasert forklaring på hva som holder igjen det siste steget – og hva som kreves for å oppnå varig fred i regionen.
La oss begynne med det positive: vi har reell fred på bakken. Siden 2023 har væpnede konfrontasjoner opphørt. Aserbajdsjan har full kontroll over sitt territorium, og det finnes ikke lenger noen militær trussel mellom partene. Den konstruktive dialogen som har funnet sted de siste månedene – senest i det direkte møtet i Abu Dhabi – vitner om en gjensidig vilje til å normalisere forholdet.
Teksten til fredsavtalen er ferdigstilt og Aserbajdsjan foreslo å parafere avtalen. Men noen avgjørende skritt gjenstår før avtalen kan undertegnes og iverksettes.
Det største hinderet er av juridisk og politisk karakter: Armenias grunnlov inneholder fortsatt formuleringer som gjør krav på deler av Aserbajdsjans territorium – spesielt Karabakh. Dette er uforenlig med prinsippene om gjensidig respekt for suverenitet og territoriell integritet.
Armenia hevder at disse formuleringene ikke har noen praktisk betydning. Men vår erfaring tilsier noe annet. Historiske eksempler viser at den armenske grunnloven tidligere har blitt brukt til å rettferdiggjøre ulovlige politiske ambisjoner. Det kan ikke ignoreres.
Derfor ber vi om ett klart grep: å fjerne alle formelle henvisninger til krav på aserbajdsjansk territorium. Dette handler ikke om symbolikk – det handler om å bygge tillit og å forhindre at fremtidige armenske regjeringer bruker grunnloven som påskudd for å trekke seg fra fredsavtalen.
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
Et annet spørsmål gjelder det foreldede forhandlingsformatet under OSSE – den såkalte Minsk-gruppen. I over 30 år bidro dette mekanismet til lite annet enn å bevare status quo. Minsk-gruppen har utspilt sin rolle. I dag forhandler Armenia og Aserbajdsjan direkte – uten tredjepartsmegling. Det er slik moderne og ansvarlig diplomati bør fungere.
Vi mener Armenia bør gå med på å be OSSE om å avvikle mekanismen som ble opprettet for å håndtere en konflikt som ikke lenger eksisterer. Dette er ikke bare en byråkratisk detalj – det er et nødvendig steg for å bane vei for en ny æra i regionen.
Til tross for tre tiår med okkupasjon og ødeleggelser har ikke Aserbajdsjan gjort økonomisk kompensasjon til et vilkår for fred. Vi har valgt å fokusere på minerydding, gjenoppbygging, tilbakevending og forsoning. Mer enn 50 000 aserbajdsjanere har allerede vendt tilbake til Karabakh og Øst-Zangezur. Infrastruktur, skoler og boliger bygges i høyt tempo.
Mye står på spill. En fredsavtale vil ikke bare gagne Armenia og Aserbajdsjan, men også styrke stabiliteten i hele Sør-Kaukasus og bringe regionen nærmere Europa. Et sentralt element i denne visjonen er utviklingen av Zangezur-korridoren – en transportåre som ikke bare vil knytte fastlands-Aserbajdsjan sammen med sin Nakhchivan-region, men også øst og vest, nord og sør.
Aserbajdsjan har allerede begynt å bygge ut sin del av infrastrukturen. Dersom Armenia ønsker å delta, står døren åpen. Men fremtiden tilhører dem som bygger broer – ikke dem som opprettholder barrierer.
Fred kommer aldri av seg selv. Den krever lederskap, langsiktig tenkning og evnen til å se utover neste valg eller overskrift. Det aserbajdsjanske folket er klare for fred. Vår regjering er klar. Våre barn fortjener det.
Nå venter vi på at Armenia tar de nødvendige stegene: endre grunnloven og legge fra seg illusjonene om gamle territorielle krav. Da kan vi sammen undertegne en avtale som har potensial til å forvandle vår region – til det bedre.
