Midt i skiftende allianser og svekkede internasjonale normer forsøker Georgia å finne en realistisk balanse mellom prinsipper og overlevelse. Landets sikkerhetspolitikk står overfor et farlig valg mellom idealisme og strategisk nødvendighet.
Det siste møtet mellom Donald Trump og Volodymyr Zelenskyj understreket nok en gang hva som fortsatt er selve bærebjelken i enhver politisk eller sikkerhetsmessig ramme: troverdige garantier for en nasjons sikkerhet. Dette er et så selvsagt prinsipp at det nesten virker overflødig å diskutere det, men likevel er en åpen og usentimental samtale uunnværlig. Samtidig, når man snakker om «robust» sikkerhet, er det verdt å minne om flere sentrale punkter:
- I dagens verden er absolutt sikkerhet umulig, og ethvert løfte om å sikre den er til syvende og sist tomt;
- I løpet av de siste tiårene har den overbevisende kraften til internasjonale rettsnormer svekket seg betydelig;
- Myndigheten til folkeretten og institusjonene som er bygget på den, har erodert;
- Effektiviteten til forebyggende politiske og juridiske mekanismer avhenger nå i stor grad av viljen og initiativet til verdens sterkeste makter;
- Den kjernefysiske komponenten har mistet mye av sin opprinnelige avskrekkende og stabiliserende rolle i internasjonale relasjoner;
- Strukturen og karakteren til militære konflikter har endret seg så mye at skillet mellom aktive og passive faser i stor grad har mistet sin mening, gitt kompleksiteten i moderne metoder;
- Gradvis aggresjon har blitt en vanlig metode for å oppnå geopolitiske fordeler – ved å bygge diplomatiske og politiske gevinster gradvis på militære fremskritt.
Disse punktene danner grunnlaget for en mer realistisk forståelse av sikkerhet.
I Georgias tilfelle er det en økende tendens til å nærme seg sikkerhetsdebatten med en viss originalitet. Selv om man bør unngå å gjøre originalitet til en mote, er det vanskelig å unngå enkelte konseptuelle klisjeer helt – men dagens uvanlige situasjon krever like uvanlig tenkning og mot til å forkaste foreldede begreper.
For eksempel har georgiske sikkerhetsdebatter ofte fokusert på formell status. Det er forståelig, men likevel noe misvisende hvis dette fokuset overskygger hovedfaktoren for sikkerhet: landets funksjonelle verdi og relevans for omverdenen. Som det er blitt diskutert flere ganger, kan Georgias nasjonale utvikling ikke forestilles uten gjensidig nytte — både ved å bidra til og dra nytte av det internasjonale systemet. Bare initiativer som oppstår i slike krysningspunkter av interesser kan gi det nødvendige grunnlaget for både intern stabilitet og ytre betydning. Nåtidens realiteter krever en fornyelse av den politiske og doktrinære tenkningen som preget 1990-tallet.
Les også: Georgias sikkerhetsdilemma: Balansering på kanten mellom “krig eller fred” 🔒
Sikkerhetsdilemmaet er virkelig et «dilemma», ettersom et land som Georgia verken kan oppnå full og betingelsesløs sikkerhet gjennom militarisering eller gjennom ensidige innrømmelser. I begge tilfeller kan ubalanse få motsatt effekt — å oppmuntre til ytre aggresjon heller enn å avskrekke den. For Georgia, særlig i en så kompleks region, ligger en ekstra utfordring i å forutse og motvirke ytre destabiliseringsforsøk med balanserte, proporsjonale tiltak som unngår både overdreven aggressivitet og merkbar selvtilfredshet i regjeringens opptreden.
I praksis må bestemte øyeblikk og beslutninger formes av de rådende omstendighetene. Utviklingen av global sikkerhet og transformasjonen av tidligere statiske modeller og status quo illustreres tydelig av nylige eksempler: Finlands og Sveriges beslutning om å forlate nøytraliteten, fornyede debatter i Østerrike om landets etterkrigsstatus, Sveits’ revurdering av sin nøytralitet og historiske beslutning om å slutte seg til sanksjonene mot Russland, og Danmarks økende åpenhet for EUs forsvarsinitiativer.
Det er derfor ikke overraskende at dette dilemmaet blir enda mer komplekst i Georgias virkelighet, som er full av uløste spørsmål — ikke bare i forhold til oss selv og våre partnere, men også om effektiviteten til de globale og regionale sikkerhetsordningene. For å hindre at denne usikkerheten forsterkes, har den georgiske staten et større ansvar for å forklare trusler og utfordringer for sitt eget samfunn, og — gjennom bred nasjonal enighet — identifisere effektive måter å svare på.
Fremgang i Georgias sikkerhetstenkning kan derfor forestilles som et skifte fra én enkelt lineær retning til en diskusjon om flere, fleksible alternativer. Dette vil gjøre det mulig å tilpasse nasjonale interesser organisk til internasjonale forpliktelser. Disse alternativene trenger ikke være gjensidig utelukkende: de kan eksistere side om side, utfylle hverandre eller skifte etter omstendighetene, så lenge de tjener hovedformålet — å skape best mulige forhold for Georgias sikkerhet i en flytende og transaksjonspreget verdensorden.
En nødvendig del av en slik realisme vil være innføringen av regelmessige «stresstester», altså systematiske vurderinger av aktuelle trusler som gjør det mulig å oppdage sikkerhetsrisikoer i tide og integrere dem i helhetlig politisk, militær og organisatorisk planlegging.
Sikkerhetsdebatter utløser ofte kritikk om at realisme innebærer å gi opp etikk og humanitære verdier. Denne anklagen er grunnløs. Forholdet mellom realisme og moral er ikke et spørsmål om utelukkelse, men om nødvendig balanse. Poenget er ikke å forkaste moral når man analyserer et problem, men å sikre at moralske eller ideologiske tilnærminger ikke tilslører klar analyse og praktiske løsninger. Dette er særlig relevant for Georgia, hvor overdreven bruk av «-ismer» i sikkerhetsfeltet risikerer å sløse bort både ressurser og tid til fordel for valgkampretorikk eller mediepopularitet.
Les også: Georgias spiral mot autoritarisme: Kan landet trekkes tilbake fra stupet? 🔒
I lys av dagens og fremtidens utfordringer er romantikken som er så karakteristisk for den «georgiske politiske skolen» ikke lenger nyttig — verken som nostalgi for fortiden eller som unnskyldning for dagens passivitet. Denne tendensen skjuler bare fraværet av forebyggende og proaktiv politikk.
Kort sagt, i dagens internasjonale sikkerhetsmiljø er det kontraproduktivt å sette realisme og etikk opp mot hverandre. Enda enklere sagt: politikk basert på uproduktiv idealisme og overdreven teoretisering hindrer reell håndtering av internasjonale spørsmål, inkludert de skiftende dynamikkene mellom store og små stater. I praksis gir en slik politikk Georgia verken håndgripelig gevinst eller strategisk resultat.
Vi må minne oss selv om at i det moderne sikkerhetsdilemmaet blir rommet for å velge mellom moralsk dyd og strategisk hensiktsmessighet stadig mindre: rasjonaliteten i det hensiktsmessige fortrenger i økende grad komfortsonen til rent «verdibaserte» beslutninger.
Georgias regjering reverserer to tiår med utdanningsfremskritt
Av Nikoloz Alavidze, medlem av Geocase Advisory Board og ekspert på internasjonal handelsfinansiering, selskapsstyring og innovasjon
Etter tretten år ved makten har Georgias regjeringsparti definitivt satt landet på en kurs mot selvskading. Slike tendenser har riktignok vært synlige i flere år, men disse selvpåførte sårene blir stadig dypere og mer ødeleggende. Det ferskeste eksemplet er regjeringens kunngjøring om nye utdanningsreformer som vil trekke Georgia ut av det europeiske høyere utdanningsområdet (EHEA), også kjent som Bologna-prosessen. Dette er nok et drastisk tiltak som har som mål å undergrave grunnlaget for landets langvarige kurs mot Vesten.
Georgia sluttet seg til Bologna-prosessen i 2005. Siden da har landet erstattet sin foreldede 11-årige grunnutdanning med en 12-årig modell i tråd med internasjonale standarder i den utviklede verden. Reformen var ikke bare et avgjørende steg for å styrke utdanningen til georgisk ungdom hjemme, men skapte også forutsetningene for at talentfulle studenter kunne ta høyere utdanning i utlandet. Medlemskap i EHEA har sikret at georgiske studenter oppfyller kravene for opptak til europeiske høyere utdanningsinstitusjoner, og ført til at flere unge kunne vokse og utvikle seg i Vesten. Disse studentene vender så tilbake med solid kunnskap og et bredt verdensbilde – grunnlaget for ethvert lands konkurranseevne.
Problemet er at færre georgiske kandidater fra utenlandske universiteter ønsker å vende hjem for å bygge karriere, gitt det håpløse og tilbakeskuende landskapet regjeringen har skapt. I stedet for å gjøre det harde arbeidet med å fremme gunstige økonomiske forhold og et åpent politisk klima som kunne oppmuntret dem til å vende tilbake, har regjeringen valgt å etablere en slags «utdanningscelle» som vil fange georgiske studenter i landet ved å senke utdanningsnivået og hindre dem i å kvalifisere seg til vestlige universiteter. Det er vanskelig å forestille seg en mer kynisk og ødeleggende politikk mot landets unge.
Les også: – Georgia er ikke et diktatur ennå, men nærmer seg farlig raskt 🔒
Å gå tilbake til en 11-årig modell vil være et enormt tilbakeskritt — et fall i avgrunnen. Den 12-årige modellen er ikke bare et «ekstra år» på skolen. Den er en del av et langt bredere utdanningssystem som gjør det mulig for barna våre å tilpasse seg et globalt, konkurransepreget miljø og oppnå like utdanningsvilkår.
Disse «reformene» kan heller ikke forsvares med henvisning til økonomisk ansvarlighet. Å kutte dette systemet vil ikke spare penger — det vil bare forsterke korrupsjonen. Vi har vært der før; vi husker det godt. Utdanning er ikke bare en budsjettpost. Det er grunnsteinen for nasjonens fremgang og utvikling, og selve fundamentet for at et demokratisk samfunn kan eksistere og blomstre. Selv om kuttene skulle gi minimale besparelser, vil de bli langt overgått av tapene som følger av redusert kunnskap, kompetanse og konkurranseevne blant innbyggerne. For dagens regjering handler kuttene imidlertid ikke egentlig om budsjettdisiplin, men om et middel til å konsolidere kontrollen over befolkningen – særlig de unge.
Det er verdt å merke seg at en lignende prosess pågår i Russland, som ble suspendert fra EHEA etter invasjonen av Ukraina i 2022. Siden da har Russland gjenopplivet sitt gamle pre-Bologna-system i jakten på en nasjonal utdanningsstandard som vektlegger «alternativ globalisering» i stedet for europeisk integrasjon. Dette innebærer også utrenskning av kritiske lærere og ansatte (de få som var igjen). Tegn på en slik intellektuell forfølgelse begynner å vise seg i Georgia også.
Et lite land som vårt har ikke råd til kutt eller undertrykkelse i utdanningssystemet. Investeringene i utdanning må økes og utvides. Det er vår eneste sjanse til å overleve. Så lenge vi forblir et utdannet folk, kan vi forbli en nasjon. Hvis ikke, tar vi et gigantisk skritt mot utslettelse.
Frosken er ved kokepunktet; den må samle sin siste refleks og hoppe ut av gryta. La oss komme til fornuft før det er for sent.
