«30-minutterskrigen» er et preludium til den amerikanske hybridkrigen. Her følger en beskrivelse av det som skjedde natt til lørdag i Venezuela.
For omverdenen er denne «30-minutterskrigen» i Venezuela bare en synlig avslutning på en reell hybridkrig som er utkjempet på Atlanterhavet de siste fire månedene. Med rettslig godkjennelse av operasjon «Southern Spear» har den amerikanske marinen plassert USS Gerald R. Ford utenfor Venezuelas kyst, det er det største hangarskipet og militære fartøyet USA har til rådighet – og med det største ødeleggelsespotensialet i verden.
Angrepet natt til 3. januar var siste ledd i en imponerende oppbygging av militære, marine styrker rundt Venezuela. USA har utplassert rundt 15 000 soldater og femten krigsskip utenfor Sør-Amerikas kyster, blant dem amfibiske angrepsfartøy og minst én angrepsubåt. De har også plassert ti F-35-jagerfly ved det nærliggende Puerto Rico. En slik oppbygging av styrker i regionen har ikke vært sett siden 1989 da USA invaderte Panama. US Navys innsatsstyrke har ødelagt alle mistenkelige fartøy som befant seg i operasjonsområdet. Blokaden til sjøs har beslaglagt alle tankskip i «skyggeflåten» som fraktet sanksjonert råolje (spesielt til Kina).
Angrepet natt til 3. januar ga Maduro-regimet dødsstøtet. I 2025 ble regimet utpekt som en utenlandsk terrororganisasjon. Det som fulgte var en målrettet avsettelse av en utenlandsk regjering – riktignok en regjering som allerede var erklært illegitim av et overveldende flertall demokratiske stater. Operasjonen ble juridisk begrunnet med tiltalen for narkoterrorisme fra 2020 og dusøren som nylig ble økt med 50 millioner dollar, og i praksis førte til oppløsningen av den bolivariske felleskommandoen.
Strategien bak og tidslinjen for angrepet
Bekreftede rapporter fastslår at cyberangrepet mot Caracas varte i underkant av 30 minutter.
Den komplekse operasjonen 3. januar 2026 ble utformet etter doktrinen om «halshuggingsangrep»; en strategi som også brukt av Israels forsvar (IDF), og hvis mål er å nøytralisere motstanderens lederskap og lamme kommando- og kontrollkapasiteten. Operasjonen ble gjennomført av USAs felleskommando for spesialoperasjoner (JSOC), i stor grad mannskap fra Delta Force, og tok ikke i bruk en klassisk bakkeinvasjon i stor skala.
I stedet ble det gjennomført et synkronisert angrep fra luften og med spesialstyrker mot militærkomplekset Fuerte Tiuna og flybasen La Carlota. På mindre enn 20 minutter og i motsetning til tidligere amerikanske inngrep som har vært basert på massive utplasseringer av tropper, utnyttet denne operasjonen B-21 Raider-bombeflyenes teknologiske stealth-egenskaper og avansert elektronisk krigføring for å få full kontroll med det elektromagnetiske spekteret og området der ekteparet Maduro og deres nærmeste befant seg. Målet var ikke territoriell okkupasjon, men å hente ut Nicolás Maduro og hans kone Cilia Flores for å stille dem for retten i USA.
«30-minutterskrigen»
- 02:00: flere eksplosjoner ryster flybasen La Carlota og Fuerte Tiuna (militært hovedkvarter) samtidig.
- 02:30: rugende stillhet over hele det sjokkerte Venezuela. Himmelen klarner, og operasjonen er i praksis avsluttet. Ingen invasjon har funnet sted.
Det var en lynrask operasjon som varte i underkant av 30 minutter. En målrettet jakt på mennesker. En kirurgisk uthenting av det som var målet. En perfekt samordnet innsats mellom etterretningstjenester og elitestyrker i de væpnede styrkene, og et uttrykk for USAs makt og evne til å projisere sin militære styrke på hele verden.
Politiske mål
Målet er “å halshugge”, ikke okkupere; det er en hybridkrigføring som vil fortsette for å tvinge gjennom en «demokratisk overgang».
I motsetning til Irak eller Afghanistan er det ingen synlige soldater på bakken som holder kontroll med territoriet. Angrepene har utelukkende vært rettet mot kommando- og kontrollsentra.
De strategiske målene for angrepet: Maduro og «førstekrigeren» (hans kone) ble pågrepet, ført om bord i et helikopter og fraktet til USS Iwo Jima for videre transport til New York, der de skal stilles for retten. President Trump bekreftet i et innlegg på Truth Social at Nicolás Maduro og hans kone, Cilia Flores, er tatt til fange og ført ut av landet.
Det politiske budskapet til verden: At også Maduros kone (kjent som «førstekrigeren») ble pågrepet er avgjørende. Amerikanske etterretningstjenester har samlet bevis for at hun er den finansielle hjernen bak «Suni-kartellet» og sitter på nøklene til offshore-kontoene.
Det politiske og symbolske budskapet til velgerbasen for MAGA og America First: Skipet Maduro og hans kone ble overført til, var ikke tilfeldig valgt. I år markeres 80-årsjubileet for slaget i Stillehavet, og USS Iwo Jima er et symbol på USAs motstandskraft og makt til sjøs. USS LHD-7 spilte en sentral rolle i et av de blodigste slagene under andre verdenskrig.
Den «hybride» taktikken: DEA og Delta force
Dette var mer enn et militærangrep. Det var en føderal pågripelse. Trump uttalte eksplisitt at operasjonen ble gjennomført «i samarbeid med amerikanske politimyndigheter».
Strategien for «halshuggingsangrep» var: Ved å slå ut kommunikasjonssentrene i Caracas, Miranda og La Guaira skilte USA slangens hode (Maduro) fra kroppen (de væpnede styrkene), og hæren stod igjen i et fullstendig mørke, desorientert og uten ledelse både fysisk og operativt.
Den nye amerikanske utenrikspolitiske doktrinen: Trumps tillegg til Monroe-doktrinen
Nøyaktig ett år etter Donald Trumps historiske gjenvalg som USAs 47. president, offentliggjorde Det hvite hus den nye nasjonale sikkerhetsstrategien, et dokument på 33 sider som markerer et varslet og farlig brudd med amerikansk utenrikspolitikk gjennom flere tiår. Det nye «Trump-tillegget» til Monroe-doktrinen er tett knyttet til den nasjonale sikkerhetsstrategien, som fastslår USAs forrang på den vestlige halvkule for å hindre at nøkkelressurser havner under fiendtlig utenlandsk eierskap, stanse destabiliserende folkebevegelser og beskytte forsyningskjedene. Pågripelsen av Nicolás Maduro sklir rett inn i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien og markerer enda et eklatant brudd med tidligere amerikansk utenrikspolitikk. Diplomatisk, økonomisk og politisk press for å fremtvinge regimeskifte uten å krysse grensen og gå til direkte intervensjon er ikke lenger en del av doktrinen «Trump 47».
Grensen for å intervenere direkte mot ledelsen i en annen stat er overskredet. Operasjon Southern Spear, USAs militære og overvåkingskampanjen hvis mål var å «identifisere, avbryte og svekke transnasjonale kriminelle og illegale maritime nettverk», ifølge president Donald Trumps administrasjon, nådde sitt hovedmål i natt. Den hybride krigsoperasjonen mot terror og narkotikasmuglere førte til pågripelsen av Nicolás Maduro, det egentlige strategiske målet for operasjon «Southern Spear 2026».
Fra et taktisk perspektiv fremstår operasjonen som en ubestridelig suksess. Den var planlagt ned til minste detalj fulgt av en systematisk opptrapping av militært press: sjøblokade, utplassering av den amerikanske flåten og intensivert kamp mot narkotikahandel. Dette ble ytterligere forsterket gjennom infiltrasjon av spesialstyrker og etterretningsagenter på søramerikansk territorium. Den nattlige operasjonen var rask og avgjørende: Målrettede angrep mot strategiske punkter og at de amerikanske spesialstyrkene hentet ut Nicolás Maduro, hans kone og sentrale medlemmer av regimet. Fra et rent militært ståsted var operasjonen en suksess.
Geopolitiske og rettslige konsekvenser
Det mest kontroversielle juridiske aspektet ved intervensjonen er avvisningen av Nicolás Maduros immunitet i egenskap av statsoverhode. Tradisjonelt beskytter prinsippet om ratione personae sittende statsledere mot strafferettslig jurisdiksjon fra utenlandske domstoler. Ifølge «det amerikanske tiltaledokumentet mot Venezuelas øverste tjenestemenn» – Congress.gov mars 2020 – sluttet imidlertid USA å anerkjenne Maduro som legitim president allerede i januar 2019, og reklassifiserte den venezuelanske regjeringen som kriminell virksomhet.
Justisdepartementet, ledet av den Trump-lojale Pamela Bondi, har i praksis brukt USAs rettslige presedens etter saken mot Noriega, der en de facto-leder ble holdt ansvarlig for narkotikaforbrytelser som hadde «direkte konsekvenser» for USA. At Cilia Flores er omfattet av tiltalen er et strategisk grep for å oppløse «førstekrigerens» innflytelse på det venezuelanske rettsvesenet og den nasjonale etterretningstjenesten (SEBIN). I motsetning til Nicolás Maduro, har hans kone Flores aldri hatt et embete som kan gi henne immunitet på linje med et statsoverhode. Hennes rettslige eksponering springer ut av hennes påståtte tilsyn med «familiekontoret» i Miraflores-palasset, som angivelig koordinerte tildelingen av gruvekonsesjoner i gruvebeltet Orinoco til transnasjonale kriminelle organisasjoner i bytte mot politisk lojalitet og enorme ulovlige økonomiske bidrag.
Offentliggjøringen av tiltaler i New Yorks sørlige distrikt knyttet til narkoterrorisme og Solenes kartell markerer et skifte mot «juridisk intervensjonisme», der strafferetten brukes som et hovedverktøy i utenrikspolitikken; det gjorde det mulig for Det hvite hus å omgå Kongressen og unnlate å varsle den om angrepet på forhånd.
Hvordan vil Venezuelas allierte reagere, i første rekke Russland, Iran og Kina?
På det internasjonale planet er resultatet av 30-minutterskrigen at en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet og en fiende av det demokratiske Vesten er nøytralisert og skal stilles for en amerikansk, føderal domstol.
Kreml og Utenriksdepartementet i Folkerepublikken Kina har fordømt pågripelsen som et «nykolonialt angrep» på FN-pakten. De hevder at dersom USA ensidig kan avgjøre hvilke ledere som er «suverene» og hvilke som er «kriminelle», vil hele rammeverket, som baserer seg på freden i Westfalen i 1648, for det grunnleggende folkerettslige prinsippet som sier at hver stat har enerett til å styre over eget territorium og befolkning uten innblanding fra andre stater, bryte sammen. Sekundært kan det skape en juridisk slagmark ved Den internasjonale domstolen (ICJ), der Den russiske føderasjon kan forsøke å reise søksmål mot USA for «aggresjon».
Motsatt har Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen (CIDH) og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) publisert foreløpige konklusjoner som antyder at sammenbruddet på Maduros regime er en forutsetning for å gjenopprette Den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen i Venezuela. Operasjonen 3. januar 2026 er derfor ikke bare en kriminell pågripelse, men en kraftfull bekreftelse på «juridisk intervensjonisme» som kan komme til å omdefinere folkeretten i det 21. århundre.
Hybride trusler fra Atlanterhavet retter seg også mot Europa
Angrepet sender utvilsomt et tydelig signal til Teheran også, men ikke bare dit. Alle Maduros livvakter var cubanere, og under pressekonferansen kom president Trump med eksplisitte henvisninger til situasjonen på Cuba. Blir Cuba det neste målet for Southern Spear?
Taiwan, Grønland og selvsagt Ukraina representerer andre dystopiske, men mulige scenarioer – som jeg advarer mot og beskriver krigsplanene for i boken «Hybride trusler», der jeg fører leserne inn i den geostrategiske virkeligheten vi lever i.
Vi har fortsatt ikke nådd toppunktet i Trump-administrasjonens politikk og må forberede oss på nye geopolitiske sjokk.
Pågripelsen av Nicolás Maduro er et stort vendepunkt for Latin-Amerika
