Et nytt kapittel i Midtøstens historie skrives nå. Denne gangen er det regionale stormakter som setter dagsordenen – ikke Washington eller Brussel.
Midtøsten er igjen i bevegelse. Den vedvarende konflikten mellom Israel og Hamas, kombinert med den dype og smittende ustabiliteten fra et Libanon dominert av Hizbollah og et Syria preget av ekstremisme, fundamentalisme og etnisk rensing, sender sjokkbølger gjennom hele regionen.
I dette klimaet, etter Israels kontroversielle angrep mot Hamas-ledere i Doha, har praten om arabisk enhet og en felles forsvarsallianse – et «arabisk NATO» – blusset opp med ny intensitet. Men bak den høye retorikken skjuler det seg to helt ulike realiteter: Én er et velkjent politisk teater for mediene, den andre er et stille, men genuint tektonisk skift i regionens maktbalanse.
Retorikk versus realiteter
Den siste runden med samtaler om et «arabisk NATO», sparket i gang under toppmøtet i Doha i september 2025, er neppe noe nytt. Ideen om en pan-arabisk militærallianse har vært en gjenganger i snart 80 år, og har strandet hver gang på grunn av de samme hindringene: dyp mistillit mellom regimene, motstridende nasjonale interesser og frykten for at én makt – som regel Egypt – skal dominere.
Dagens forslag, selv om det fremmes i en kontekst av økt spenning med Israel, lider av de samme svakhetene. Qatar og De forente arabiske emirater vil neppe underordne seg et Kairo-ledet militærapparat, og de dype sikkerhetsbåndene mange av gulfstatene har til USA og Vesten, gjør en reell, uavhengig allianse etter modell av NATOs artikkel 5 til en fjern drøm.
Retorikken fra Doha tjener et innenrikspolitisk formål. Den kanaliserer frustrasjonen i «den arabiske gaten» og gir regimene en plattform for å vise handlekraft. Men i praksis er veien fra felles militærøvelser til en bindende forsvarsallianse ufattelig lang.
Det virkelige skiftet: Saudi-Arabia ser østover
Bak denne avledningsmanøveren skjer det imidlertid en langt mer substansiell utvikling. Den strategiske forsvarsavtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan, signert 17. september 2025, er det virkelige jordskjelvet. Her ser vi konturene av en ny, selvstendig sikkerhetspolitikk fra Riyadh.
For første gang har en sentral amerikansk alliert i Gulfen inngått en gjensidig forsvarsavtale med en ikke-vestlig, islamsk atommakt. Dette er mer enn symbolpolitikk; det er en strategisk gardering mot en opplevd sviktende og uforutsigbar amerikansk sikkerhetsgaranti.
Les også: Forsvarspakten mellom Saudi og Pakistan: New Delhis syn 🔒
Kronprins Mohammed bin Salman sender et utvetydig signal til Washington: Saudi-Arabia har andre alternativer. Avtalen åpner for en pakistansk atomparaply over Gulfen og institusjonaliserer en sikkerhetsarkitektur som opererer helt uavhengig av Vesten. Dette er ikke lenger bare snakk – det er konkret handling som endrer maktkartet.
Ringvirkninger fra Rødehavet til Middelhavet
Disse nye alliansene får umiddelbare konsekvenser, spesielt i det østlige Middelhavet. Det voksende militære samarbeidet mellom de regionale stormaktene Egypt og Tyrkia, kombinert med Saudi-Arabias nye kurs, skaper en uforutsigbar dynamikk. Et tettere samarbeid mellom egyptiske, tyrkiske og etter hvert gulf-arabiske marineflåter kan utfordre den etablerte sikkerhetsbalansen som Hellas, Kypros og Israel er en del av.
Dette truer ikke bare energiinfrastruktur og maritime grenser, men også vitale handelsruter gjennom Suezkanalen og Rødehavet. En økt militarisering i disse farvannene vil ha globale økonomiske konsekvenser. For NATO betyr det en potensiell destabilisering av alliansens sårbare sørflanke.
En ny verdensorden tar form
Mens USA og Europa forsøker å tolke disse signalene, sitter Kina og Russland på sidelinjen og ser sine interesser bli fremmet. Et fragmentert Vesten og et mer selvsikkert og uavhengig Midtøsten passer perfekt inn i deres strategiske mål. Beijing og Moskva står klare til å fylle ethvert maktvakuum med våpen, teknologi og investeringer.
Konklusjonen er klar: Toppmøtet i Doha var et sidespor. Den sanne historien er fremveksten av en multipolar sikkerhetsorden i Midtøsten, drevet frem av regionale stormakter som ikke lenger vil legge sin skjebne i hendene på én enkelt hegemonisk makt. Spørsmålet er ikke om et tektonisk skifte er på vei, men hvor dypt det vil gå.
Fremtiden vil i stor grad avhenge av to faktorer: Hvordan den økonomiske giganten India reagerer på Pakistans nye rolle i Gulfen, og hvordan Tyrkias ny-osmanske ambisjoner vil forme – eller forstyrre – de nye maktaksene i regionen.
Avtalen mellom Saudi-Arabia og Pakistan: Mot et nytt strategisk rammeverk?
