I stedet for strategisk klarhet og enstemmighet falt Den europeiske unionen tilbake til sin vanlige linje: forsiktig, alliansefri og påfallende taus.
Det nylige terrorangrepet i Pahalgam var ikke bare nok en voldshandling – det var en skremmende påminnelse om de brutale truslene som fortsatt plager det indiske subkontinentet. Mens mange i det internasjonale samfunnet hastet med å fordømme angrepet, var reaksjonen fra EU på sitt beste lunken og strategisk tilbakeholden.
India svarte med berettiget raseri gjennom Operasjon Sindoor og tok fast og besluttsom handling mot terror. Responsen var ikke bare reaktiv. New Delhi har gjennom årene bygd opp en robust kontraterrordoktrine som harmonerer både med nasjonale behov og internasjonale normer. Gjennom diplomatisk arbeid, etterretningssamarbeid og militær presisjon, som sett etter Uri og Balakot, har India konsekvent vist strategisk modenhet i møte med provokasjon.
Selv om støtte strømmet inn fra flere europeiske enkeltland, virket EUs reaksjon som blokk, til tross for fordømmende ord, nøye kalibrert for å unngå ubehagelige sannheter. Ved å unnlate å peke på Pakistan – et land med veldokumentert historie som tilflukt for militante nettverk – og ved å oppfordre til «nedtrapping» i stedet, falt EU tilbake til sin vanlige holdning av gjennomtenkt nøytralitet.
Denne episoden reiser et nødvendig spørsmål: Hvorfor avstår EU ofte fra å innta en utvetydig holdning når terror rammer Sør-Asia? Mens europeiske ledere med rette forventer solidaritet hvis angrep skjer på eget territorium, avslører deres motvilje mot å håndtere sikkerhetstrusler i India med samme klarhet en vedvarende inkonsekvens i tilnærmingen.
Lesing av EUs offisielle reaksjon
I kjølvannet av angrepet i Pahalgam kom EU med en formell fordømmelse. EU-ledere erklærte med rette at terror i enhver form er uakseptabel og at de ansvarlige må holdes til ansvar. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen kalte angrepet «avskyelig» og hyllet det indiske folkets ukuelige vilje. Sterke ord – og de var nødvendige.
Men nesten umiddelbart etter denne solidaritetserklæringen vendte EU tilbake til velkjente diplomatiske forbehold. I samme åndedrag ba Brussel både India og Pakistan om å vise tilbakeholdenhet og trappe ned spenningen, som om begge parter var like skyldige. EU oppfordret til dialog framfor militær respons og minnet begge sider om å følge folkeretten og unngå sivile tap.
Les også: Det stormfulle forholdet mellom India og Pakistan i en ustabil verden 🔒
En slik tilsynelatende balansegang kan høres rimelig ut, men i praksis undergraver den EUs moralske autoritet. Ved å behandle offeret for et terrorangrep og den påståtte sponsoren som likeverdige parter sender EU et urovekkende signal: at geostrategisk balanse veier tyngre enn rettferdighet. Avvisningen av å knytte grenseoverskridende terror til Pakistan viser manglende vilje til å ta saken på alvor.
The Resistance Front, en frontorganisasjon for terrorgruppen Lashkar-e-Taiba i Pakistan, tok først på seg ansvaret for Pahalgam-angrepet, men trakk det senere tilbake. India hevdet imidlertid å ha sterke beviser for at angrepet var statlig sponset. Etterforskninger av relevante indiske organer bekreftet kommunikasjon mellom angriperne og deres bakmenn i Pakistan. India forventet derfor langt sterkere reaksjoner enn intetsigende uttalelser fra internasjonale organer som EU, gitt unionens påstand om nulltoleranse mot terror.
Ulike røster innen EU-blokken
Det var slående kontrast mellom enkelte sentrale europeiske staters reaksjoner og EUs som blokk. Medlemsland som Frankrike og Nederland – samt Storbritannia, som står utenfor EU – støttet åpent India i kampen mot statlig sponset terror.
Frankrikes president Emmanuel Macron fordømte Pahalgam-angrepet uten forbehold og bekreftet fransk støtte til Indias kamp mot terror. Uttalelsen understreket den voksende strategiske konvergensen mellom Paris og New Delhi, formet av økende handel og dypere forsvarssamarbeid. Indias bruk av franske Rafale-jagerfly under gjengjeldelsen i Operasjon Sindoor illustrerte det operasjonelle omfanget av partnerskapet.
Storbritannia, tidligere EU-medlem, uttrykte også sterk solidaritet. Utenriksminister David Lammy uttalte at India hadde all grunn til å være rasende over angrepets grusomme natur. Tidligere statsminister Rishi Sunak, med indisk opphav, understreket at ingen demokratisk nasjon bør akseptere grenseoverskridende terror.
På samme måte formidlet Nederlands statsminister Dick Schoof sine kondolanser og omtalte angrepet som en «feig» handling, samtidig som han bekreftet Nederlands utvetydige motstand mot terror i alle former.
Det mest påfallende etter Pahalgam-angrepet var EUs tilbakeholdenhet. Kontrasten er tydelig: I tilfellet med Russlands invasjon av Ukraina handlet EU bestemt, med harde fordømmelser, omfattende sanksjoner og forventninger om at partnere som India skulle revurdere forholdet til Moskva. Når det derimot gjelder terror knyttet til India-Pakistan-konflikten, trekker EU seg tilbake til strategisk tvetydighet – forsiktig, alliansefri og påfallende stille.
Indias utenriksminister S. Jaishankar uttrykte tydelig skuffelse over EUs forsiktige respons, og understreket at India er på jakt etter partnere – ikke moraliserende «predikanter». Han kritiserte EUs oppfordring til tilbakeholdenhet, og påpekte at India verdsetter prinsipiell konsekvens – «ikke predikanter som ikke praktiserer hjemme det de forkynner i utlandet». Uttalelsen reflekterte New Delhis forventning om en mer robust og utvetydig holdning fra EU, særlig i lys av de økende handelsforbindelsene, den strategiske dialogen og det dypere samarbeidet mellom partene.
Denne inkonsekvensen risikerer å svekke EUs troverdighet som global aktør for kontraterror. Dersom Brussel ønsker å være mer enn en regional blokk og virkelig vil «gjøre Europa til en sikkerhetsleverandør» som i sitt strategiske kompass, må unionen vise moralsk klarhet og politisk vilje til å ta prinsippfaste standpunkt også utenfor eget nabolag.
EUs stillhet om Pakistan-sponset terror
EU har riktignok vært tydelig på sitt mål om å bekjempe global terror på et tidlig stadium. Likevel har tilbakeholdenheten overfor Pakistan ikke gått ubemerket hen og har reist en rekke spørsmål.
Pahalgam er ikke første gang EU velger å se bort fra statlig sponset terror i Pakistan. Da EU lanserte sin kontraterrorstrategi i 2005, listet Brussel opp fire mål: forebygge, beskytte, forfølge og respondere. Til tross for press fra USA har EU ikke iverksatt konkrete tiltak mot Islamabad, selv om Pakistan stadig anklages for å sponse terror og huse terrororganisasjoner. Pakistan sto også på Financial Action Task Force sin «watch-liste» for terrorfinansiering fra 2012 til 2015; fortsatt opererer Lashkar-e-Taiba, en sentral terrorgruppe i Pakistan, med tilsynelatende straffrihet.
Les også: Pakistans mareritt: Taliban vender våpnene mot sin gamle allierte 🔒
India har lenge hevdet at Pakistans militæretablissement spiller en sentral rolle i å muliggjøre grenseoverskridende terror, særlig i Kashmir, Afghanistan og resten av Sør-Asia. New Delhi mener Pakistans hær dominerer politikken og lar terrornettverk operere uhindret. Jaishankar uttalte nylig i Berlin at vestlige, særlig europeiske, land over tiår har alliert seg med Pakistans militære ledere.
New Delhi må på sin side gjøre mer for å overbevise EU og medlemslandene om hvordan den pakistanske staten tilbyr fristeder for terrorister, samt formidle Indias budskap om nulltoleranse for terror i alle former. India må understreke behovet for koordinert handling mot terror og dens støttespillere. EUs motvilje mot å fordømme Pakistan forklarer også Indias begrensede gjennomslag i europeiske fora, ettersom landet ikke makter å skape en felles plattform i følsomme spørsmål.
Å sende delegasjoner på tvers av partier til utlandet er et sterkt første steg. Delegasjonen til Europa, ledet av Ravi Shankar Prasad, er en gyllen mulighet. På reiser til Frankrike, Tyskland, EU-institusjonene, Italia, Danmark og Storbritannia må delegasjonen vise og forankre en overbevisende, langsiktig politisk konsensus: at EU og India står sammen mot terror.
Denne delegasjonen er ikke bare symbolsk. Den signaliserer New Delhis vilje til å utdype strukturerte politiske samtaler med sentrale europeiske aktører om terror, radikalisering og hybride trusler. India har også søkt å institusjonalisere sikkerhetsdialoger gjennom plattformer som India-EU Strategic Partnership Roadmap 2025 og kontraterrordialogen. Slike plattformer kan brukes til å samordne globale kontraterror-tiltak, forutsatt at begge sider viser samme besluttsomhet.
Det er på tide at Europa står sammen med India mot terror
Mens India fortsetter å hevde seg som en regional stormakt med voksende militær og strategisk kapasitet, bør EU merke seg Indias stigende globale betydning. Å knytte seg tettere til India er ikke bare et diplomatisk tegn – det er en strategisk nødvendighet. Et sterkere EU-India-partnerskap ville sende et klart signal til terrornettverk og deres støttespillere: verden står samlet mot denne trusselen.
Europa har lang erfaring med terrorens brutalitet. Land som Frankrike, Italia og Hellas har gjentatte ganger vært utsatt for angrep som har testet samfunn og myndigheter. Og hver gang har India stått i solidaritet – ikke bare med ord, men med urokkelig diplomatisk og moralsk støtte. Da Frankrike ble rammet av Paris-angrepene i 2015, var India blant de første til å uttrykke forferdelse og rekke ut en hånd. New Delhi har aldri nølt med å fordømme terror, uansett geografi eller religion. Enten det gjaldt Paris-angrepene, bombeangrepet på Brussel-metroen eller skytingen i Wien, har Indias standpunkt vært utvetydig. Denne konsekvensen er ikke taktisk, men forankret i en prinsipiell tro på at terror hvor som helst truer verdensfreden.
I dag, når EU håndterer økende ustabilitet – fra den pågående Israel-Gaza-konflikten til voksende islamistiske ekstremistnettverk innenfor egne grenser – er unionen under skjerpet press. Men da India opplevde sin tragedie, var EUs respons høyst lunken.
Opplevde dobbeltstandarder reiser ikke bare moralske spørsmål; de viser også strategisk kortsiktighet. Den globale kampen mot terror krever konsekvent og gjensidig solidaritet. Hvis EU ønsker internasjonal støtte i sine krisetider, må unionen vise samme besluttsomhet når terror rammer strategiske partnere. En avmålt eller tvetydig respons på angrep i India kan undergrave både troverdighet og langsiktig innflytelse. I en større sammenheng bør Europa erkjenne at kampen mot global terror ikke kan føres i isolasjon. Kollektiv handling er den eneste veien videre. Det begynner med å stanse de finansielle livsnervene til terroren. Å granske og begrense pengeflyten til Pakistan, som lenge er anklaget for å huse ekstreme elementer, ville være et avgjørende første skritt for å demontere infrastrukturen som muliggjør vold.
Les også: Diplomatisk dans: India og Europa styrker båndene 🔒
EU må omarbeide sin strategi for å bekjempe global terror, og samarbeidet med India kan bli gjensidig fordelaktig. Via Operasjon Sindoor har India vist verden hvor klinisk effektivt det kan svare militært på terror. New Delhi har også erklært at fremtidige terrorhandlinger vil bli ansett som krigshandlinger og møtt med strenge tiltak.
Mens EU søker å omdefinere sin rolle i en stadig mer multipolar verden, befinner unionen seg ved et strategisk veiskille. Indo-Stillehavsregionen har vokst fram ikke bare som en blomstrende handelskorridor, men som sentrum for fremtidige globale maktdynamikker. Fra maritim sikkerhet til viktige handelsforhandlinger er regionen der økonomiske og strategiske interesser møtes. Og her er India en nøkkel – økonomisk livskraftig, diplomatisk smidig og militært kapabel.
India på sin side venter ikke passivt. Med en selvsikker utenrikspolitikk basert på multiallianse-bygging og et lederskap som ikke vil sitte «på gjerdet» overfor Pakistan eller nikke blindt til Europa, har New Delhi gjort det klart: partnerskap må være prinsippfestet. Dersom EU mener alvor med en framtid fundert på innflytelse, stabilitet og delte verdier, må unionen matche Indias klarhet med sin egen.
Hvis Europa ønsker å være med og forme spillereglene i en multipolar verden, er ikke India bare en interessent – det er en strategisk partner av avgjørende betydning. Fra bekjempelse av terror til utvikling av ny teknologi tilbyr New Delhi både verdimessig samsvar og operativ styrke. Men et slikt partnerskap kan ikke være ensidig. Europa må gå fra moralsk vingling til moralsk klarhet. Tiden for målt taushet er forbi. Fremtiden krever sammenheng, overbevisning og kollektiv handling.
Dette innlegget ble først publisert i The Diplomat.
