Europa justerer hvordan sikkerhet, industri og allianser henger sammen.
Europa øker forsvarsutgiftene. De er ventet å nå 381 milliarder euro i år, en økning på 37 prosent siden 2021. Overskriften fanger likevel ikke hovedpoenget. Kontinentet omstiller seg i møte med et strategisk landskap som ikke lenger ligner det man bygde på i tre tiår. Forutsetningene som formet tilnærmingen til sikkerhet, industri og allianser, er ikke lenger stabile.
Det som noen ganger ser ut som en budsjettdebatt, er i praksis en omlegging av Europas økonomiske og geopolitiske posisjon.
Fra diskusjon til handling
Den umiddelbare utløsende årsaken er velkjent. Krigen i Ukraina fortsetter uten et synlig, troverdig sluttpunkt. USAs oppmerksomhet er mer strukket og mer betinget. Kinas press på forsyningskjeder viser hvor sårbar Europa er for ytre påvirkning. Ingenting av dette er nytt, men summen av risikoer har presset Europa fra diskusjon til handling.
Den nye tilnærmingen behandler forsvar ikke som en isolert sektor, men som del av kontinentets økonomiske grunnlag. Regjeringer oppretter langsiktige anskaffelsesprogrammer som bevisst kobler militær kapasitet til industriell kapasitet. Tanken er at forutsigbar etterspørsel skal støtte sektorer som Europa mener er strategisk følsomme: satellitter, cybersikkerhet, avanserte materialer, fremdriftssystemer og andre teknologiområder med både sivil og militær bruk.
Les også: Vil USAs militærindustrielle kompleks sabotere Europas vei til strategisk autonomi? 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Mellom makt og muligheter: Europas jakt på strategisk autonomi 🔒
