Svalbard er ikke bare vill natur og forskningsstasjoner. Det er et geopolitisk anker – som nå mister sitt industrielle feste.
Den 30. juni 2025 leser jeg i dagens utgave av Frifagbevegelse på nettet om hvordan over hundre års norsk gruvedrift på Svalbard avsluttes. Den statseide kullgruva Gruve 7 henter opp sitt siste kull denne sommeren. Tilbake står en håndfull arbeidere som nå må flytte, pendle eller gå arbeidsledige. Samtidig mister Longyearbyen sin industrielle ryggrad – og Norge svekker sin reelle tilstedeværelse i Arktis.
Dette er ikke bare en lokal næringssak. Det er en geopolitisk feilvurdering av alvorlig karakter.
Svalbard er mer enn snøscootere og nordlys
Svalbard er ikke et hvilket som helst sted. Øygruppen ligger midt i Arktis – en region hvor stormaktene i økende grad posisjonerer seg. Russland har økt sitt militære nærvær i nord, Kina har definert seg som en «nær-arktisk makt», og både EU og USA har lagt frem egne arktiske strategier. Det handler om tilgang til kritiske ressurser, kontroll over nye skipsruter og langsiktig maktbalanse.
Midt i dette velger Norge å legge ned sin eneste operative gruve på Svalbard – frivillig. Det er ikke bare symbolsk uklokt. Det er strategisk uforståelig. For suverenitet er ikke et dokument. Det er praksis. Det er tilstedeværelse. Det er arbeidsplasser, barnehager, snøscooterverksteder og skoleavslutninger.
Når du fjerner industri og næringsgrunnlag, fjerner du også befolkning. Og da fjerner du også den faktiske forankringen av norsk suverenitet.
Industridød = svekket sikkerhet
Det er bemerkelsesverdig hvordan denne nedleggelsen kan finne sted nesten uten strategisk debatt. For hva betyr det at 60–70 arbeidsplasser forsvinner? At unge familier må flytte sørover? At et robust lokalsamfunn smuldrer bort?
Det betyr at Norge svekker sin operative tilstedeværelse i Arktis – akkurat når verden beveger seg inn i en ny fase av ressurskamp og stormaktsrivalisering. Forskere og turister alene sikrer ikke norsk suverenitet. Det gjør industri. Det gjør arbeid. Det gjør familier med hund, lån og hverdagsliv.
Flere av arbeiderne sier det rett ut i Frifagbevegelse: «Uten kull hadde Longyearbyen aldri eksistert.» Nå gjør vi det motsatte av det som burde vært en nasjonal strategi: Vi avvikler næringslivet som sikrer vår geopolitiske tilstedeværelse – og overlater rommet til andre.
Miljøpolitikk uten realitetsorientering
Miljøargumentene brukes som det moralske skjold for nedleggelsen. Men det holder ikke. Kullet fra Gruve 7 er ikke kraftverkskull. Det brukes i metallurgisk industri – i produksjon av stål, aluminium, elbiler, solcellepanel og vindmøller. Hele det grønne skiftet er avhengig av metallurgisk kull.
Les også: Tidligere Trump-rådgiver og arktisk kommissær: – Grønlands fremtid ligger hos USA 🔒
Så hva skjer når vi slutter å produsere dette kullet selv? Jo, vi importerer det – ofte fra Colombia, Russland eller Kina – med betydelig høyere utslipp. Som en av arbeiderne sier det: «Vi importerer 3 millioner tonn kull i året. Det er galskap.» Det gir dårligere klimaregnskap, økt transport og større sårbarhet i forsyningslinjene.
Norge skaper med andre ord ikke en grønnere verden – vi bare flytter utslippene ut av syne, og avlaster vår egen klimafølelse med en slags moralsk selvberoligelse.
Det tause ansvaret
Historiene fra arbeiderne i artikkelen er sterke. De forteller om samhold, om tapt fremtidstro, om farer og tragedier – men også om yrkesstolthet, fellesskap og det å bygge et samfunn sammen. Det er nettopp slike verdier vi sier vi verdsetter i den norske modellen. Men her kaster vi dem under bussen for å pynte på Norges internasjonale klimaprofil.
Vi ser unge mennesker som må flytte fra stedet de kaller hjem. Barnefamilier som mister livsgrunnlaget sitt. Lokalsamfunn som mister den økonomiske sirkulasjonen fra industriarbeid og aktivitet. Og en generasjon arbeidere som føler seg avvist av det norske fellesskapet. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå,» sier flere av dem. Andre flytter sørover, i håp om å finne noe tilsvarende – men vet at de aldri vil finne samme samhold.
Vi trenger et geopolitisk regnskap
Nedleggelsen av Gruve 7 burde vært gjenstand for en helhetlig vurdering, der man la frem et geopolitisk regnskap, ikke bare et klimaregnskap. Hvor mye er norsk nærvær i Arktis verdt – i kroner, i strategisk verdi, i suverenitet? Hva skjer når våre egne ungdommer forlater Svalbard, mens andre nasjoner – med langt mer langsiktige strategier – trapper opp sin tilstedeværelse?
Les også: Trumps arktiske spill: Island kjenner trykket fra Grønland 🔒
Dette burde være sikkerhetspolitikk på høyeste nivå. Men beslutningene fremstår som teknokratiske og symbolske – løsrevet fra realitetene.
En ny vei: Industriell grønn omstilling – ikke avvikling
Det finnes en annen vei. Man kunne investert i ny industriell aktivitet på Svalbard – basert på resirkulering, kritiske mineraler, karbonfangst eller grønn prosessindustri. Man kunne etablert et nytt statlig mineralselskap som sikret norsk tilstedeværelse og arbeidsplasser i nord. Man kunne sagt: Vi skal både kutte utslipp og sikre norsk suverenitet. Men det krever politisk mot og strategisk klarsyn.
Det er dette som mangler.
Konklusjon: Hvem er igjen når lyset slukkes?
Ved å legge ned den siste gruva på Svalbard uten å bygge noe nytt, frasier Norge seg både nærvær og ansvar. Det er ikke miljøpolitikk. Det er geopolitisk ansvarsfraskrivelse. Og det er de unge arbeiderne, barna deres og de lokale samfunnene som betaler prisen.
Vi kan ikke fortsette å gjøre industri og arbeid til noe skamfullt – mens vi applauderer symboler og narrativer som ikke holder i møte med virkeligheten.
Når vi fjerner industrien, svekker vi sikkerheten. Når vi svekker sikkerheten, svekker vi suvereniteten.
Det burde vært åpenbart. Men det ser ut til at det ikke er noen voksne hjemme.
George Renner, Arktis og geopolitikk i luftmakten tidsalder 🔒
