Etter Den kalde krigen trodde Vesten at en religiøs krig ikke lenger var mulig i det 21. århundret. Dagens geopolitiske hendelser viser at det er mulig.
Professor og postdoktor Juri Saar har publisert en kronikk i Eesti Rahvusringhääling, som adresserer feilaktige antakelser i Vesten om at en religiøs krig var en umulighet i det 21. århundret.
Han argumenterer for at dagens geopolitiske hendelser viser en sammenfallende forståelse av verden og krig mellom Russland og den muslimske verden, som begge ser på Vesten som en fiende.
Saar trekker linjer til historiske og ideologiske røtter som har formet dagens russiske aggresjon, som han karakteriserer som «en religiøs og ideologisk krig». Han advarer om at Vesten må være forberedt på å møte denne trusselen på alle nivåer, og ikke bare gjennom militær beredskap, men også ved å forstå og adressere de dypere årsakene og metodene i denne konflikten.
I 2013 begynte russerne å snakke om systematiske tiltak som vi kan definere som hybridangrep, etter en artikkel om «Gerasimov-doktrinen» ble publisert. Nå har disse handlingene fått et ideologisk-religiøst bakteppe av en religiøs krig. Moskva erklærte offisielt i mars i år at det som skjer i Ukraina, er en religiøs handling med mål om å «ødelegge ondskap overalt i verden.»
Saar skriver at selv om Moskva stadig hevder at verdens tyngdepunkt flytter seg østover, og at Europa snart vil være en ubetydelig utkant i global politikk, er hovedfienden i denne krigen Vesten. Det er bekymringsfullt når folk lar seg påvirke av dette og begynner å gjenta fortellingen uten å tenke selv, noe som uten tvil er en del av Kremls propagandastrategi. Det er enda verre hvis dette fører til forberedelser til krig med Kina, hvor europeiske spørsmål må vike til fordel for andre temaer.
Les også: Var kritisk til krigen – russisk historieprofessor sparket
Forholdet mellom Russland og Kina er blitt beskrevet, ifølge Saar ganske treffende, som «vennskapet mellom en kanin og en boa.» Det eneste Russland får fra øst er status som vasall, eller rettere sagt en kholop, og Kremls eneste sjanse til å vinne noe er fra Vesten. Der kan de stadig fattigere russerne se frem til deilige munnfuller som de flittige menneskene i Vesten har forberedt for dem. Å være rik og svak på samme tid gjør en til et ideelt mål for røvere.
Vestlige analytikere er enige om at så lenge Putin er ved makten i Russland, vil det være krig, ifølge Saar.
Selv om dette er sannsynlig, må vi huske på at Russlands religiøse krig har rast siden i det minste siden moskovittiden. Og en religiøs krig, ifølge definisjonen i Vesten, er ikke «en fortsettelse av politikk med andre midler», men snarere en eskatologisk kamp mellom godt og ondt, lys og mørke, overlevelse og død.
Saar argumenterer med at Vesten, spesielt den venstreliberale leiren, har gjort store anstrengelser for ikke å legge merke til kontaktpunktet mellom islamistisk terror og religion, mens det nå ser ut som om det er forsøk på å gjenta denne mentale feilen i tilfellet Russland. For å forstå dagens geopolitiske situasjon, må vi ifølge Saar derfor se etter årsakene i fortiden.
Vi vet at de russiske fyrstestatene ble underlagt det mongolsk-tatariske herredømmet før de ble en sentralisert makt. Denne okkupasjonen varte i rundt 250 år, fra cirka 1237 til 1480. Det mest interessante er at overgangen fra dette herredømmet til det keiserlige Moskva skjedde uten store problemer. De russiske herskerne var ivrige etter å tjene erobrerne som underordnede og ba om tillatelse fra khanene til å styre. Overgangen fra Den gyldne horde til et sentralisert Russland førte til at herskernes styringsprinsipper og skikker ble tatt i bruk.
Islamsk historie maler mongol-tatar erobrerne som hedninger som ikke brydde seg om lokal religiøs følelse, noe som betyr at russernes sjeler ble uberørt av okkupantene. Dessverre er dette enda et eksempel på et viktig tema som blir feilframstilt, konkluderer Saar.
Økonomi først, verdier sist? Litauisk professor om Norges kritiske veivalg i møtet med Kina 🔒
