Det er umulig å forstå krigen som herjer Ukraina uten å kjenne de grunnleggende mytene og de geopolitiske konstantene til dette store imperiet, hvis verdenssyn er motsetningen til Europas.
Siden Bettelheim[1] og hans psykoanalyse av eventyr vet man at man skal være på vakt mot prinsessehistorier.
Historien om Sofija Palaiologina, den siste arvingen til det falne bysantinske riket, er intet unntak. Født i 1455 bærer hun et vakkert navn, men har som eneste ressurs håp som ingen lenger tar alvorlig. Europas fyrster foretrekker å kurtisere italienske bankierdøtre hvis gull glatter over adelsmangel. Arvingen etter elleve keisere ser ut til å ende som ugift gammel jente, da pave Paul II, som huser henne i Roma og kanskje er i ferd med å gå lei av å forsørge henne, ved et mirakel finner en enkemann som vil ha henne. Han sender henne av gårde straks, og den unge kvinnen legger ut på en flere måneder lang reise mot et fyrstedømme bortgjemt i steppen; ingen vet egentlig hvor det ligger, men man vet at det inntil nylig betalte tributt til en mongolsk horde som spiser rått kjøtt.
Man vet ikke hva Sofija tenkte da hun oppdaget den stygge trebyen der den slags bjørn som skulle bli hennes mann bodde, men han levde lykkelig og de fikk mange barn (13, for å være nøyaktig). Det må sies at den lille Askepott bar på en magisk skatt. Løftet om et imperium. Det holdt å tro på det.
Løftet om et imperium
Det er her eventyret får en mørkere vending.
Ivan III tar i bruk sin kones våpenskjold, den dobbelthodede keiserørnen, og erklærer seg som arving til Palaiologos-slekten. Det som begynte som en uskyldig innskytelse, blir en europeisk forbannelse når barnebarnet hans, Ivan IV den Grusomme, utroper seg til «tsar over alle russlandene».Det vil si over sine egne landområder og over naboenes, som fra dette øyeblikk blir potensielle russiske territorier.
Russland skal ikke være en nasjon, men et imperium. Det vil si en ekspansjonistisk politisk konstruksjon. Moskva skal være det tredje Roma og hæren dets legioner for en politisk og endetidsorientert drøm.
Les også: Er Russland ekspansjonistisk? 🔒
Man kan ikke fullt ut forstå et lands politikk hvis man overser grunnmytene som danner rammen for landets strategiske rasjonalitet. Russland utviklet fra starten av ideen om en naturgitt rett til dominans og utvidelse. Det er ikke fordi russerne nødvendigvis er verre enn andre, men slike prinsipper sikrer ikke akkurat naboenes fred. I tillegg har geografien påført dem den uheldige byrden av innestengthet, som de forsøker å frigjøre seg fra ved å praktisere uten skrupler det eldste av alle yrker, nemlig krigens, ikke det andre.
Imperiets helhetlige verdensvisjon gir liten plass til individet. Det russiske folk har derfor aldri kjent frihet i sin historie. Rettsstaten koker der ned til statens og makthavernes rett: Bojare[2], apparatsjiker[3] eller oligarker, som i praksis er nøyaktig de samme. Et lite misunnelsesverdig særtrekk ved Russland er fraværet av en historisk betydningsfull middelklasse, det vil si et sosialt mellomlag som kunne begrense den ørsmå eliteklassens allmakt. Regimene har avløst hverandre, men landets ujevne og arkaiske samfunnsstrukturer består.
Individuelle og kollektive personligheter har ingen plass. På den individuelle undertrykkingen er det lagt deportasjoner av hele folkeslag, som tatarene på Krim, eller utslettelse av opprørske samfunnsklasser. Ytringsfrihet har forblitt en forbrytelse helt til i dag.
Når en stat behandler sine egne undersåtter slik – man våger knapt å kalle dem borgere – har den ingen grunn til å vise større måtehold overfor utlendinger.
Russland og Frankrike: To ulike visjoner
Denne visjonen er den strake motsetningen til det franske politiske prosjektet.
Med opp- og nedturer, usunne fristelser og tidvis litt hykleri har Frankrike gradvis, fra Filip den Smukke[4] via Richelieu[5] og Vergennes[6] til de Gaulle, utformet og forsvart det store målet om respekt for suvereniteter, folkerett og europeisk maktbalanse som fredsprinsipper. Og landet har oppfunnet menneskerettighetene og borgerrettighetene.
Den dobbelthodede ørnen vil gripe verden i klørne sine, mens hanen nøyer seg med å passe på hønene sine og kornet sitt. Derfor har det aldri vært annet enn midlertidig forståelse mellom Paris og Moskva.
Les også: Trumps mest pågående Russland-hauk 🔒
De to landene sto mot hverandre allerede i moderne tid om det historiske Polen (som omfattet en stor del av Ukraina) og om Krim, hvor man i Frankrike mente at Russland ikke hadde noe å gjøre. Selv den berømte alliansen i 1892 var ikke inngått av hjertelag, men av to ensomme makter. En dårlig alliert var bedre enn isolasjon i farlige tider, selv om et grunnleggende misforstått utgangspunkt trolig ville ha endt ille dersom Oktoberrevolusjonen ikke brått hadde satt sluttstrek for idyllen. Frankrike ønsket å holde Tyskland i sjakk og gjenopprette en mer fredelig europeisk maktbalanse, mens Russland krevde omtrent halve Europa i tillegg til Konstantinopel.
Den russiske fastheten
Man må erkjenne én ting ved russisk utenrikspolitikk: Dens fasthet. Regimene kommer og går, men den imperialistiske idéen består. Allerede Rayneval, som var understatssekretær under Vergennes, bemerket forferdet at Katarina II var villig til å ofre «alt blodet til sine undersåtter» for sine imperialistiske ambisjoner. Gérard, første embetsmann i det franske utenriksdepartementet i samme periode, beskrev den russiske regjeringen som preget av «ambisjon, ønsket om å diktere loven for sine naboer, forakt for folkeretten og for traktater». Man skulle gjerne sagt at Kreml siden den gang har utmerket seg ved sin moderasjon, sin respekt for naboenes suverenitet, for menneskerettighetene og for traktater. Det er dessverre langt fra tilfelle. Vladimir Putin, tidligere høytstående offiser i KGB (den sovjetiske Gestapoen), har jo offentlig kalt oppløsningen av det sovjetiske totalitære imperiet «århundrets største geopolitiske katastrofe». Rosverdig ærlighet, for en gangs skyld.
Putin vil sannsynligvis beholde Donbass. Russland vil tape mye på det. Den tvungne kulturelle og demografiske russifiseringen – en bevisst «storutskifting», om man vil – har historisk hindret Ukraina i å frigjøre seg fra sin altfor mektige nabo. For å kunne hevde seg som en suveren nasjon måtte Ukraina på en eller annen måte få slutt på den altfor store gjennomstrømningen mellom dem og Russland. Trukket sammen på etnisk og kulturelt homogene grunnlag, herdet av den grunnleggende kampen som har pågått siden 2022 og som ville bli hjørnesteinen i landets kollektive minne, ville Ukraina til slutt være friere og sterkere. Landet ville vende seg bestemt mot vest, samtidig som det holdt en årvåken vakt mot øst.
En erobring som isolerer
Erobringen av Donbass vil paradoksalt nok isolere Russland. Det vil vinne noen mål med steppe, men miste det enorme handlingsrommet som Ukraina tidligere representerte for det ved Europas dørterskel. Moskva vil ikke lenger veie tungt mot europeiske nasjoner som igjen er både militært og moralsk opprustet, endelig helbredet fra de posthistoriske illusjonene til progressivismen. Russland vil bli skjøvet ut til periferien av de tre makt- og velstandspolene: Det nordamerikanske, det europeiske og det kinesiske. Moskvas geopolitiske mareritt – å bli marginalisert – vil da bli virkelighet.
Men ingenting er evig, ikke engang det verste. Russland er ikke dømt til å være Europas urokråke for alltid.
Selvsagt må landet da godta geografiens begrensninger. Det vil kunne ta eksempel av tyskerne, som til slutt forsto at det var bedre å leve i regnet, men i fred på feil side av Rhinen, enn å bli beskutt i solskinnet i Frankrike. Alle har det bedre slik, først og fremst dem selv.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
Men endringen kan bare komme fra et skifte i de sosiale forholdene. Fremveksten av en utdannet middelklasse vil gå hånd i hånd med ønsker om velvære og frihet. Da vil det ikke lenger være snakk om å dra og dø i Ukraina for en gammel despots ære. Et velstående Russland ville være et fredeligere Russland. Men oligarkregimet ville ikke overleve de demokratiske ambisjonene til et ekte sivilsamfunn. Det vil gjøre alt for å hindre det. Krigen er en tragedie for bestemødrene i Novgorod som mister sin eneste sønn, og for de ukrainske barna som legger blomster på farens grav. Men den sikrer makten til de russiske elitene som startet den.
Det finnes ikke plass til et rovdyr i den europeiske hagen. Ukrainas dør må lukkes og låses. I håp om at man en dag kan åpne den for det russiske folket, endelig frigjort fra åket.
Sluttnoter
[1] Bruno Bettelheim (1903–1990) var en østerriksk-amerikansk psykolog kjent for sin psykoanalytiske tolkning av eventyr, særlig i boken The Uses of Enchantment (1976). Forfatteren viser her til Bettelheims idé om at eventyr kan avsløre dypereliggende psykologiske og kulturelle mønstre – en referanse brukt for å introdusere tekstens gjennomgang av russiske historiske myter.
[2] En betegnelse på den høyeste adelen i middelalderens og det tidligmoderne Russlands makthierarki. De utgjorde kjernen i aristokratiet og var nærmeste rådgivere til storfyrstene og senere tsarene, frem til Peter den Store svekket deres politiske innflytelse på 1700-tallet.
[3] Et medlem av det sovjetiske partiapparatet — en funksjonær som gjorde karriere innenfor systemet ved å være lojal mot partilinjen. Ordet brukes i dag også om byråkrater eller maktpersoner som først og fremst tjener systemet, ikke offentligheten.
[4] (Philippe le Bel, 1268–1314) var konge av Frankrike fra 1285 til 1314. Han er kjent for å ha styrket den franske kongemakten, svekket pavedømmets innflytelse og etablert en mer sentralisert stat. Han førte harde økonomiske og juridiske reformer og stod bak oppløsningen av Tempelridderordenen.
[5] Kardinal Richelieu (1585–1642) var Frankrikes mektige førsteminister under Ludvig XIII. Han regnes som arkitekten bak den moderne franske statsmakten, kjent for å styrke kongens autoritet, svekke adelen og føre en aktiv utenrikspolitikk for å balansere Habsburgerne i Europa.
[6] Viser til Charles Gravier, greven av Vergennes (1719–1787), Frankrikes utenriksminister under Ludvig XVI og en sentral skikkelse i europeisk diplomati på 1700-tallet. Han er særlig kjent for å ha støttet de amerikanske uavhengighetsstyrkene og for å styrke Frankrikes stilling gjennom balansert maktpolitikk i Europa.
