Siden romantikken har Venezia vært forbundet med død, forfall og tidens flyktighet. En slik oppfatning innebærer å overse byens særegenhet og egentlige natur. Venezia er et foretak som ble en by – en konkret manifestasjon av kapitalismens idé, slik den kommer til uttrykk i handel, militær makt, estetikk og tro.
Venezia er mer enn et motiv på et postkort; byen er et laboratorium for historie, geopolitikk og makt. Serenissimas historie er et grunnlag for refleksjon over hva vi kan lære om makt, nemlig forholdet mellom økonomi og militær styrke, områdets betydning, og hvordan en tilsynelatende dårlig plassert by kom til å dominere Middelhavet i flere hundre år. Venezia er også en sammenkobling av økonomi, politikk, tro og kunst. En by av musikere og handelsmenn, men også av soldater og ingeniører.
Jean-Baptiste Noé er redaktør for Geopolitikas franske partnerpublikasjon Revue Conflits. Han er doktor i økonomisk historie, professor i politisk økonomi og en fremstående autoritet på Venezia og bystatens historie.
Hans siste utgitte bok er: Léon XIII. Le pape de la modernité (Salvator. Leon XIII, modernitetens pave, red.anm.).
– Når vi snakker om geopolitikk, la oss begynne med geografien. Venezia utviklet seg i en lagune, ved utløpet av den lombardiske sletten. Det sies ofte at havet er en fordel for en by. Er det tilfellet her også?
– I Venezias tilfelle møter vi et paradoks. I antikken og middelalderen unngikk man kystområder; det er steder preget av sykdommer, myrer, og angrep som fra havet. På 700- og 800-tallet søkte imidlertid befolkninger fra den lombardiske sletten tilflukt i lagunen for å unnslippe invasjoner fra landsiden. Lagunen var ikke først og fremst et økonomisk fortrinn; den var i utgangspunktet et tilfluktssted. Dens isolerte beliggenhet og det sammenvevde nettet av øyer gjorde det mulig å søke beskyttelse og sikre seg et godt forsvar.
– En vanskelig geografi ble utnyttet og forvandlet til en fordel. Det er slik menneskelig handlekraft seirer over geografisk determinisme. Lagunen forble likevel et ustabilt og bevegelig tilfluktssted på grunn av tidevannet og setningene i grunnen. Man måtte kjempe mot ødeleggelsene fra naturkreftene – fuktigheten, slam og gjørme som gjorde bygningene ustabile, hele tiden. Når man betrakter gulvet i Markuskirken, ser man umiddelbart at det ikke er helt rett: steinen følger terrengets bølgende form. Å bygge her var en kontinuerlig seier.
Les også: Italias nasjonsbygging 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
– I et geopolitisk perspektiv illustrerer Venezia på forbilledlig vis spenningen mellom et betinget utgangspunkt og mulighetene. Alt ved dette stedet talte mot fremveksten av en stor by, og likevel oppstod den – og bygget sin makt nettopp på dette handicapet. Det er en slående demonstrasjon av menneskets evne til å temme et område og forvandle det til en maktressurs.
– Man snakker om Venezia i entall, men når man går gjennom byen, oppdager man mange bydeler, øyer, og historiske lag. Kan man snakke om Venezia i flertall – om flere Venezia?
– Ja, Venezia kan bare forstås i flertall, og Paul Morand har beskrevet dette på en fremragende måte i Venises (1971). Byen er først og fremst mangfoldig på grunn av sine rom: Murano og glasset, Arsenalets industrielle og militære dimensjon, Canal Grande og de aristokratiske palassene. Hvert kvartal har sin funksjon og sin identitet. Til dette kommer et historisk mangfold. Å gå inn i Markuskirken er å bli ekspedert inn i den bysantinske verden; å krysse andre bydeler er å gjenfinne det barokke Venezia fra 1600-tallet eller opplysningstidens Venezia på 1700-tallet.
– Karnevalet slik vi kjenner det i dag, er en gjenoppfinnelse fra det 20. århundre. Det ble forbudt av Napoleon i 1797, senere gjeninnført, men døde det gradvis ut på 1800-tallet. Det var først i 1980 at byen Venezia offisielt gjenopprettet det, med utgangspunkt i sin egen historie. Karnevalet fremstår for oss som uforanderlig med sine tradisjoner og masker, selv om det i virkeligheten er en relativt nytt påfunn basert på historisk et lappeteppe, slik det ofte er med folkefester. Men det illustrerer svært godt de historiske lagene som kjennetegner Venezia og byens mangfoldighet.
Les også: La Commedia dell’arte: Frihetens og maskens teater
– Venezia er en historisk flerlaget by hvor hvert lag fortsatt er synlig. Det er også derfor byen fortsetter å fascinere: Den har aldri vært monolittisk, og alle besøkende kan finne sin egen historie og sitt eget forhold til Venezia.
– Venezia er ikke en klassisk stat. Du beskriver den som en by-bedrift. Hva innebærer det uttrykket?
– Venezia er en by hvor politikken er redusert til et minimum; økonomien strukturerer alt. Det finnes et politisk apparat – dogen og rådene – men det er utformet for å hindre maktkonsentrasjon. Dogen er en voldgiftsfigur, nesten som en fagforeningsleder. Den reelle makten tilhører de store handelsfamiliene, som styrer byen som et foretak.
– Man kan si Venezia var et multinasjonalt selskap før sin tid; et lite samfunn som søkte tilflukt i lagunen, ble til en handelsmakt som administrerte et nettverk som strakk seg over hele Middelhavet. Den investerte, opprettet handelsstasjoner, forlot dem som ble for kostbare, og spredte aktivitetene på flere områder. Byen tenkte nøyaktig som et foretak som vil optimalisere sine aktiva.
– Derfor er konflikten mellom imperium og dominium – mellom politikk og økonomi – løst i Venezia: det er økonomien som gir byen dens form. Politikken er et verktøy, ikke et mål i seg selv.
– Man snakker av og til om et «venetiansk imperium». Er det en passende betegnelse?
– Ikke egentlig. Ordet «imperium» fremkaller tanken på en administrasjon, en ideologi og en vilje til å forene folk. Venezia hadde ingen intensjon om å gjøre kypriotere eller kretensere til venetianere. Det byen ønsket, var støttepunkter: havner, handelsstasjoner og ruter.
– Da disse territoriene ble for dyre – overfor osmanene, for eksempel – forlot Venezia dem. Den fungerte som et holdingselskap: hvis en eiendel slutter å være lønnsom, skilte man seg av med den og reinvesterte andre steder, særlig på den lombardiske sletten.
– Det dreide seg om et nettverk, ikke et imperium. Om et nærvær til Middelhavet organisert som et usedvanlig effektivt nettverk.
– Man forestiller seg gjerne Venezia som en fredelig makt. I virkeligheten disponerte den over en betydelig militær styrke…
– Det stemmer. Venezia var en handelsmakt, men den kunne ikke ha vært det uten en solid militærmakt, særlig til sjøs. Arsenalets verft var et industrielt mesterverk, i stand til å produsere masseprodusere galeier og krigsskip. Venetianerne deltok i korstogene, i erobringen av Konstantinopel (1204) og i slaget ved Lepanto (1571), en avgjørende hendelse i konfrontasjonen med Det osmanske riket.
Les også: Slaget ved Lepanto (7. oktober 1571): Begynnelsen på begynnelsen 🔒
– Venezia var altså ikke bare en skjør by av skjønnhet og dekor: den var en maritim festning med flere sentrale pulserende setra – Canal Grande der det økonomiske livet sirkulerte, og Arsenalets verft som spredde den militære makten.
– Når man vandrer gjennom gatene, merker man likevel en behersket makt. Ingenting er så monumentalt at det virker overveldende. Alt fremstår balansert og velordnet.
– Dette er det jeg kaller «makt med måtehold». Venezia kjente sine grenser: man kunne ikke bygge for høyt eller for tungt i lagunen. Byen har aldri søkt det overdrevne. Og nettopp denne begrensningen har vist seg å være en styrke; den muliggjorde en bemerkelsesverdig stabilitet fra det 11. til det 18. århundre. Få stater har vart så lenge.
– Overdrivelse er ofte begynnelsen på tilbakegangen. Venezia forstod dette. Ved å være måteholden konsoliderte byen sin makt og sikret i nesten 800 år.
– Trieste ligger bare en totimers togreise unna; byen var tidligere havnekapital i det østerriksk-ungarske riket. Hvilken forbindelse har den til Venezia?
– Trieste er Venezias nøyaktige motsetning. En sentraleuropeisk by, arvtaker etter Wien, havn for Slovenia og Kroatia. Selv i dag er det Ungarns havn. Budapest gjennomfører betydelige eiendoms- og industrielle investeringer der, fordi en stor del av landets handel passerer gjennom Trieste. Arkitekturen, kafeene og bilskiltene på bilene gjenspeiler “Mittel-Europa”
Les også: Mitteleuropa og Østerrike-Ungarn: forløpere til EU? 🔒
– Vi er to timer fra Venezia, og befinner oss i en annen verden. Trieste og Venezia er adskilt av en usynlig grense av kultur og historie. Venezia tilhører Middelhavets latinske verden; Trieste tilhører den danubiske. Deres rivalisering gjenspeiler to forskjellige visjoner av Adriaterhavet – og dermed av Middelhavet og Europa.
– La oss snakke om troen. Kirkene er nærværende overalt i Venezia. Hvilken rolle har katolisismen spilt for den venetianske identiteten?
– En avgjørende rolle. Venezia er en stor by i katolisismens historie. Bare i det 20. århundre ga den tre paver til Kirken: Pius X, Johannes XXIII og Johannes Paul I. Kirkene er et åndelig og kunstnerisk landskap. Musikken utfoldet seg der med stor kraft, slik vi ser hos Vivaldi; det er først og fremst religiøs musikk. Byen forener på bemerkelsesverdig vis handel og religion: mynt og røkelseskar går hånd i hånd.
– Venezia viser at kapitalismen er et barn av katolisismen. Lenge før de protestantiske landene finner vi her, i Lombardia og i middelalderens Italia, de første bank- og handelsoppfinnelsene. Venezias historie er historien om økonomien – både i praksis og tenkning. Den er kapitalismens by fremfor noen.
– Lojaliteten til Roma ga også Venezia en viktig politisk rolle under skismaet med den ortodokse kirken og i kampen mot osmanene. Lepanto var like mye et troshandling som et sjøslag.
– Siden 1800-tallet har mange forfattere beskrevet Venezia som en dekadent og dødende by. Er dette bildet riktig?
– Det tilhører en epoke, men ikke dagens virkelighet. På 1800-tallet var Venezia i tilbakegang. Byen ble erobret av Napoleon, integrert i det østerriksk-ungarske riket og deretter i Italia, palassene forfalt, de var ødelagt av fuktighet og mangel på vedlikehold. Prakten tilhørte virkelig fortiden. Derav den romantiske forestillingen om Venezia som dødens by, som vi finner i en roman som Døden i Venezia, så vel som i sangene til Charles Aznavour.
Les også: Kultur som propagandainstrument i Fascist-Italia (1919–1945)
– Men det bildet er fullstendig endret siden 1980-årene. Byen er restaurert og revitalisert. Biennalen, Peggy Guggenheim-museet og filmfestivalen Mostra vitner om en intens kulturell vitalitet. Ved å knytte seg til kapitalismen igjen er Venezia blitt en levende by.
– De nevner pengeposteringen som oppstod i Venezia. Kan du forklare dens betydning?
– Historikere i økonomi mener at den pengeposteringen som ble oppfunnet nær Rialto-broen, og som fortsatt er en bro for handelsmenn og boder. Det dreier seg om en postering: en sum som ble ført opp i et register, deretter på en bankkonto. Å ha 1000 euro på kontoen vil ikke si å eie 1000 euro i sedler: summen er skrevet, det vil si at pengene ikke sirkulerer ikke i mynter, men i form av regnskapsmessige bokføringer. Det var en oppfinnelse som revolusjonerte handelen fordi den den muliggjør sikre, raske transaksjoner over store avstander. Tempelriddernes makt bygger delvis på denne typen valuta.
– At den oppstod i Venezia er ikke overraskende, den er en forlengelse av en handelsbasert kultur som forsøkte å beherske tiden og risikoen.
– Avslutningsvis, hva kan Europas mange land lære av Venezias eksempel?
– Vi kan lære tre ting om makt av Venezia. For det første tankegangen med handelsstasjoner fremfor imperium. Handelsstasjonen gir fleksibilitet, nettverk og mobilitet.
– Deretter ideen om måteholden makt: Å akseptere sine begrensninger for å bestå. Og endelig, økonomiens forrang: Det er bedrifter, innovasjon og kreativitet som skaper den virkelige makten, ikke staten alene. Staten er der for å beskytte, ikke for å styre.
– De venetianske maskene er et vakkert bilde på dette: Arvinger etter teateret, og gjenoppfunnet i det 20. århundre, er de et komprimert uttrykk for mange hundre år med historie, handel og estetikk. Venezia er en mangfoldig by, reist på tusenvis av peler – og på tusenvis av mektige søyler: geografi, økonomi, tro og skjønnhet.
/ihc-hide-content]
