Joe Rogan gir eliter et forum der de kan utfordres, og bør presse enda hardere.
Det er en vanskelig tid for oss som ønsket et øyeblikk der institusjonstro og tittelvelde ble revet ned til fordel for genuin lærdom, dannelse og ekspertise som finnes utenfor rammene av et ideologisk akademia. Den utløsende årsaken: britiske Douglas Murrays nylige opptreden i Joe Rogans podkast.
Murray er en glødende nykonservativ som har drevet misjon siden George W. Bush‑epoken. I våre dager brukes ordet «nykonservativ» ofte upresist om dem som foretrekker en mer offensiv utenrikspolitikk, men det er uhistorisk. Nykonservatisme har en bestemt grunntone: ikke bare å prioritere høye militærutgifter, men å bruke dem til å spre et sett med verdier for å institusjonalisere et mer egalitært samfunn gjennom militærmakt. Det er en slags omvendt trotskisme. Nykonservative ønsker ikke å bevare noe som helst, selv om de gir tomme løfter til sosialkonservative standpunkter (som forkastes når det passer). Deres primære instinkt er revolusjonært: å spre verdier med makt. Begrepet har – med og uten rette – vært brukt om mange, men hvis én mann med god grunn kan kalles nykonservativ, er det Murray, forfatter av Neoconservatism: Why We Need It (2005).
Murray kom for å debattere Rogan og en kar ved navn «Comic Dave Smith» og begynte straks å spørre hvorfor Rogan ikke inviterer eksperter. Murray hevdet for det første at ekspertise faktisk har blitt devaluert, og at ekspertklassen ikke har gjort seg selv noen tjenester de siste årene; for det andre at det ikke betyr at all ekspertise er dårlig; og for det tredje at de eneste som bør uttale seg om noe, er de med direkte, håndfast erfaring. Det krever åpenbart ikke en doktorgrad å forstå tomheten i Murrays resonnement, som startet med en feilslått autoritetsappell og fortsatte derfra. (I en normal, dømmekraftig debatt ville han tapt bare på dét.) Murrays erkjennelse av at ekspertise er devaluert, omfatter tydeligvis ikke utenrikspolitiske eksperter, hovedsakelig nykonservative og nyliberalister, som har kjørt de angloamerikanske politiske ledermiljøene i grøfta i over to tiår.
Les også: – Der Reagan ville trukket seg tilbake, nøler ikke Trump🔒
Den mest besynderlige påstanden var at man må ha besøkt et område (Gaza i dette tilfellet) for å kunne mene noe om den generelle tanken at USA ikke bør blande seg inn i mellomøstlige interetniske kriger. I internasjonale relasjoner ligner det Isaiah Berlins metafor om reven og pinnsvinet. Mens reven er generalist og teoretiker med et distansert blikk på helheten, graver pinnsvinet seg dypt ned og søker inngående kunnskap om ett enkelt faktum. De to står ikke i motsetning, men utfyller hverandre: Reven baserer seg på primærkilder gravd frem av pinnsvinet for å utforme en generell teori eller storstrategi – uten den risikerer man politisk lammelse og endeløse detaljer på mikronivå.
I praksis kan imidlertid dypere områdestudier gjøre pinnsvinet tilbøyelig til å overdrive trusselen. Forskeren kan anse sitt område som av aller største betydning, noe et mer distansert blikk ikke vil støtte. Murray, om han var en genuin intellektuell i stedet for en posør med overklassesosiolekt, ville ha innsett at hans statsfinansierte rundreise faktisk gjør ham mer forutinntatt mot et sett av forhåndsbestemte konklusjoner. Dave Smith eller Joe Rogan trenger derimot ikke å besøke Gaza eller Israel for å slå fast at regionen ikke er strategisk viktig for USA, og at amerikanere ikke bør sende skattepenger for å forsvare noen av sidene.
Eller kanskje Murray ikke bryr seg. Som nykonservativ er han uansett disponert for å ta parti i konflikten, og hans krav om områdespesifikk ekspertise er lik hans autoritetsappell – et raskt grep for å diskreditere motparten i stedet for å svare. Til syvende og sist vil Murray like lett avfeie dem som faktisk befinner seg i Gaza og inntar et motsatt standpunkt. For Murray, som for hans mer lærde og intellektuelt sammenhengende forgjenger Christopher Hitchens, er hovedmålet å spre sekulære, liberale likhetsverdier i galaksen med makt. Det nominelle “America First”-lakklaget på det råtnende nykonservative møblementet fra Bush-tiden er nettopp dét – en endring i stil, ikke i innhold.
Les også: Back to the fifties: Myten om det tapte USA, fra Reagan til Trump 🔒
Som jeg har skrevet før, er historisk revisjon viktig – forutsatt at den gjøres intelligent. For det det er verdt, var det én setning fra Murray som var kraftfull og korrekt: «Hvis du kaster ut masse dritt, kommer du til et punkt hvor ‘jeg bare stiller spørsmål’ ikke lenger er gyldig; du stiller ikke spørsmål, du forteller folk noe.» Han har rett, selv om uttrykket er grovt; den ironiske «jeg bare stiller spørsmål»-holdningen er en unnvikende taktikk for dem som mangler intellektuell ryggrad og er for feige til å ta en tydelig posisjon uten å høres ut som rene skrullinger.
Den nye høyresiden mangler ikke intellektuell tyngde. Kjernen i det siste tiåret har faktisk vært at total ideologisk dominans i akademia, med venstreorienterte portvoktere, har holdt ekte høyreintellektuelle utenfor universitetene. Dette magasinet (red. anm. The American Conservative) driver ikke med å anbefale enkeltpersoner. Men i farten kan jeg nevne flere av våre glimrende skribenter og redaktører – fra Pat Buchanan til Dan McCarthy, Michael Brendan Dougherty og Curt Mills – som både ville være villige og langt bedre egnet til å debattere nykonservatisme med Murray. Sean McMeekin, som av og til skriver her, er en av sin tids fremste revisjonistiske historikere. Undertegnede har gjort karriere på å skrive om byrdefordeling med Europa og innad i NATO.
Det vil virkelig være tragisk dersom dette øyeblikket tilgriser de hardt tilkjempede seirene fra det siste tiåret med kamper i offentligheten. På den ene siden er den kvelende tittelveldetroen og konformismen i akademia og elitesamfunnet utålelig, og den revolusjonære situasjonen vi lever i byr på muligheter – som i Europa etter reformasjonen. På den andre siden, som med enhver revolusjonær periode, finnes det en iboende forakt for enhver autoritet eller ekspertise; uten klokt lederskap er risikoen at bevegelsen domineres av intellektuelle sjokkjockeyer – overfladiske, men provoserende. I det store bildet frykter denne korrespondenten, kanskje urettferdig, men ikke uten grunn, at høyresiden vil bli varig skadet ved assosiasjon i minst én generasjon hvis vi ikke klarer å gi plassen til dem som pålitelig og grundig kan forsvare oss mot tilbakekomsten av en enda mer offensiv form for nykonservatisme.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
