Tilnærming mellom Trump-administrasjonen og Pakistan. Felles interesser for handel og utnyttelse av naturressurser, men også ønsket om støtte mot Iran og Kina.
Kort fortalt
Overraskende tilnærming sommeren 2025 mellom Trump-administrasjonen og Pakistan, et forhold ellers kjent som kaotisk. Islamabad smigrer åpenlyst Washington, helt til å foreslå Trump til Nobels fredspris for hans «mekling» under en kort indisk-pakistansk oppblussing i Kashmir, mens Det hvite hus fremhever sin rolle og lover «handelsutveksling».
En avtale følger: tollsatsene senkes til 19 % og USA lover investeringer (energi, gruver, teknologi, krypto), der Trump til og med nevner felles utnyttelse av «enorme oljereserver». Pakistans forsvarssjef Asim Munir legger opp til gjentatte besøk i USA, samtidig som han holder en anti-indisk retorikk.
Denne sekvensen må ses i lys av Trumps skiftende historikk overfor Islamabad (fiendtlige tweets i 2012 og 2018, overdrevne komplimenter i 2016, samarbeid med Imran Khan i 2019). Målet? Å få regional støtte i konteksten spenningene mellom Israel og Iran, samt å redusere USAs avhengighet av Kina for kritiske mineraler, der Balutsjistan vekker interesse. Men forholdet mellom USA og Pakistan har en innebygd ustabilitet, styrt av kortsiktige beregninger.
De siste ukene har mange observatører, både på det indiske subkontinentet og utenfor, blitt overrasket over den plutselige interessen fra USAs 45. president – uttrykt av ham selv og hans administrasjon flere ganger – for den flyktige islamske republikken Pakistan. Et turbulent medlem av nasjonenes konsern, som hittil oftere har blitt fordømt enn rost av Det hvite hus’ nåværende beboer.
I den omskiftelige historien – uten spesiell konsistens eller gjensidig oppriktig respekt – i forholdet mellom Washington og Islamabad de siste femti årene, har vekslingen mellom oppturer og (mange) nedturer vært en konstant, avhengig av hvem som satt med makten i de to landene, deres strategiske agenda og innen- eller utenrikspolitiske omstendigheter i deres mandat.
Dermed vekker den overraskende tilnærmingen sommeren 2025, som få kunne ane bare uker tidligere, spørsmål om dens opprinnelse og motiver. For i Washington, D.C., på adressen 1600 Pennsylvania Avenue NW[1], under det fireårige mandatet som begynte ved årsskiftet, finnes det nødvendigvis motiver (og konkrete interesser).
1. Trump – Islamabad: «jeg elsker deg, jeg elsker deg ikke» (med unntak av når gevinster står på spill …)
Om ego, bruk av smiger – og fordelene ved det. I slutten av juni, i Pakistans administrative hovedstad, var tonen overfor amerikanske myndigheter påfallende smigrende (for ikke å si grovt smiskende); men det spilte liten rolle. Mye sto på spill.
Bare noen dager etter den høyst oppsiktsvekkende mottakelsen av den pakistanske hærsjefen (og nærmest åpent erklærte presidentkandidaten) 19. juni i Det hvite hus – inkludert en privat lunsj med president Trump[2] – erklærte visestatsminister I. Dar på vegne av Sharif-regjeringen sin begeistring for den amerikanske presidenten. «Det rene land» hadde så vidt kommet seg etter en kort konflikt med India i Kashmir (7.–10. mai).
Det spilte heller ingen rolle: ministeren kunngjorde at Pakistan ville nominere president D. Trump til Nobels fredspris 2025[3], for hans avgjørende mekling som ifølge Islamabad førte til at fiendtlighetene tok slutt. En «innsats» som Trump ikke forbigikk i stillhet, men som han gjentatte ganger erklærte å ha «bidratt til å dempe», og som han fristet både Islamabad og New Delhi med ved å love «mange handelsutvekslinger med dem hvis de avsluttet konflikten»[4]. En mekling så edel og uselvisk at den var verdig Nobels fredspris…
Tollsatser og andre «storsinnede» gester fra Trump-administrasjonen 2.0
Før den fryktede fristen 1. august inngikk Islamabad og Trump-administrasjonen 2.0 en avtale som senket Pakistans tollsats til 19 %[5] (opprinnelig var det snakk om 29 %) og åpnet for det uventede perspektivet av amerikanske investeringer i et utviklingsland med et krevende forretningsklima[6].
Pakistans finansminister, som ikke skjulte sin begeistring, erklærte: «Denne avtalen markerer begynnelsen på en ny æra med økonomisk samarbeid, spesielt innen energi, gruver og mineraler, informasjonsteknologi, kryptovaluta og andre sektorer»[7].
Les også: Pakistan, en forsvarsindustri man bør merke seg 🔒
Og Biden-presidentens etterfølger gikk enda lenger på sosiale medier: «Vi har nettopp inngått en avtale med Pakistan, der Pakistan og USA skal samarbeide om å utnytte deres enorme oljereserver[8]. Vi holder nå på å velge hvilket oljeselskap som skal lede dette partnerskapet.»
Det er nesten utrolig å tenke at den New York-baserte eiendomsmagnaten refererer til landet hvor en amerikansk SEALs-kommando i mai 2011 nøytraliserte grunnleggeren av terrornettverket al-Qaida i Abbottabad, bare et steinkast fra Pakistans viktigste militærakademi.
Pakistans hærsjef allerede en «Frequent Flyer» til Trumps Amerika?
Ti dager senere (10. august) – to måneder etter sitt forrige Washington-besøk – var den ambisiøse feltmarskalk A. Munir allerede tilbake på amerikansk jord for ulike møter med politiske og militære ledere i USA. Han brukte også anledningen til å tale til den pakistanske diasporaen og kom med nok en runde anti-indisk retorikk (jf. «Kashmir er Pakistans pulsåre»[9]) – denne gangen fra Tampa, Florida[10].
En belastet historikk … å ha i bakhodet
I lys av momentene skissert ovenfor kan det være interessant å hente frem noen kapitler fra den turbulente relasjonen mellom Trump og Pakistan, ved å trekke ut enkelte viktige milepæler. Januar 2012: på Twitter slår den tidligere TV-verten/produsenten fast et ubestridelig poeng: «La det være klart: Pakistan er ikke vår venn. Vi har gitt dem milliarder og milliarder av dollar, og hva har vi fått tilbake? Forræderi, mangel på respekt – og enda verre. #måværetydelig».
Fire år senere (desember 2016) er det ikke lenger spor av denne fastheten som så hardt ble hamret inn. D. Trump har nettopp vunnet presidentvalget; til Pakistans statsminister Nawaz Sharif,[11] som gratulerer ham med seieren, svarer den da påtroppende 45. presidenten i USA: «Du er en fantastisk fyr. Du gjør en strålende jobb, som alle ser. Jeg gleder meg til å møte deg snart. Når jeg snakker med deg, herr statsminister, føles det som om jeg snakker med en jeg har kjent lenge (…). Ditt land er fantastisk, med enorme muligheter. Pakistanere er et av de mest intelligente folkene som finnes»[12]. For en utrolig kjærlighetserklæring.
Men den overlever verken tidens gang eller humørskiftene til casino-, luksushotell- og golfbaneeieren; fullstendig endring i tonen 1. januar 2018 da han, i en tweet, anklager Islamabad for «løgner» og «dobbelspill» i kampen mot terrorisme, for å «gi husly» til terroristene som USA bekjemper i Afghanistan – samtidig som Amerika har gitt «33 milliarder dollar i bistand til Pakistan» de siste femten årene. «Nå er det nok!»[13] tordner han i sitt vante balanserte språk.
Les også: Terroren i Kashmir – her er Pakistans versjon 🔒
Sommeren 2018 blir Imran Khan, den tidligere cricketstjernen og jetset-profilen, grunnlegger av Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI[14]), statsminister. I Washington ønsker president Trump intenst å trekke hjem de amerikanske styrkene som har vært utplassert i Afghanistan siden 2001[15]; for å få til dette søker han hjelp fra Imran Khan (og dermed også fra den svært innflytelsesrike pakistanske hæren og ISI[16]) til å forhandle (så langt det lar seg gjøre) med den radikale afghanske Taliban-opprørsbevegelsen. I. Khan blir belønnet for sine mellomledd med et besøk i Washington i juli 2019 og tydelig offentlig ros – ledsaget av noen mer eller mindre inspirerte spissformuleringer, som «Pakistan lyver aldri, men Iran, det gjør de»[17]. Når en slik dom felles av Det hvite hus’ 47. beboer …
Tilnærminger og småordninger mellom «venner»
Observatører av den «pakistanske pasienten» bemerker at bare én dag etter å ha foreslått at fredsprisen burde tildeles New Yorkeren, fordømte Islamabad de amerikanske luftangrepene mot iranske atomanlegg (kalt et «brudd på folkeretten»), og advarte mot en eskalering som kunne få «svært skadelige konsekvenser for regionen»[18]. For en slående kontrast.
I likhet med en kommentator i Japan Times[19], er det mange som mener at Trumps nåværende særbehandling av Islamabad – og særlig av landets sterke mann for øyeblikket, feltmarskalk A. Munir – må forstås innenfor logikken til Trumps kortsiktige strategi: å sikre seg (så langt det lar seg gjøre) en viss regional støtte i konteksten av spenningene mellom Israel og Iran (hvor USA støtter Tel Avivs linje[20]).
Blant flere mulige forklaringer på den merkelige «pakistanske hypen» under Trump 2.0, nevnes også ønsket om å redusere verdens største økonomis avhengighet av rivalen Kina når det gjelder tilgang til kritiske mineraler (litium, nikkel, kobolt, mangan, grafitt), som i stor grad kontrolleres av kineserne. Og det sies at i Pakistan, i provinsen Balutsjistan (plaget av voldelige separatistopprør), finnes et betydelig mineralpotensial (se kobber- og gullgruvene i Reko Diq) som har vekket interessen hos flere amerikanske selskaper i sektoren[21].
Broer og fellestrekk
Ved nærmere blikk ser man at i både Washington og Islamabad former noen felles trekk hos de nåværende makthaverne broer i forholdet mellom Pakistan og USA, i tider preget av usikkerhet: en åpent autoritær tilbøyelighet[22], utvist forakt for den offentlige opinionen og enda mer for opposisjonen (det demokratiske partiet i USA, PTI til Imran Khan i Pakistan), bruk av statens maktmidler til politiske formål (gjentatt bruk av nasjonalgarden[23] i det ene tilfellet, opprettelsen av en nasjonal paramilitær styrke midt i juli i det andre[24]), en Afghanistan-politikk som vekker tvil[25], systematisk bestridelse av valgresultater når de går en imot, osv. Listen er ikke uttømmende, men allerede lang nok til å vekke oppmerksomhet; likevel utilstrekkelig til å rokke ved disse byggverkene som bevisst vender ryggen til allmenninteressen og demokratiske spilleregler. I full straffrihet.
Les også: Det stormfulle forholdet mellom India og Pakistan i en ustabil verden 🔒
På Hindu Kush-fjellkjeden[26] så vel som langs kysten ved Arabiahavet (Karachi-regionen) skifter været raskt, og vinden kan snu fra kveld til morgen, noe som tvinger frem en kortsiktig lesning av det lokale miljøet. En situasjon som minner sterkt om den ekstreme ustabiliteten i forholdet mellom USA og Pakistan, som oftere enn vanlig har vært utsatt for diplomatiske stormer og uventede kuldeperioder – nå med tillegg av den ustabile, skiftende, ja tidvis stormfulle og uforutsigbare sinnsstemningen hos USAs høyeste ledelse.
Sluttnoter
[1] Adressen til Det hvite hus, residens og kontor for USAs president siden 1800.
[2] “Trump embraces Pakistan: ‘Tactical romance’ or a new ‘inner circle’?” spør den internasjonale pressen (jf. Al Jazeera, 19. juni 2025).
[3] South China Morning Post, 24. juni 2025.
[4] Times of India, 8. august 2025.
[5] Samtidig behandlet Washington India langt strengere, der de opprinnelige 25 % toll ble fulgt av ytterligere 25 %.
[6] I sin Ease of Doing Business 2023-rapport plasserte Verdensbanken Pakistan på 108. plass av 190 land. I 2025 satte Transparency International Pakistan på 135. plass (av 180 stater) i sitt Corruption Perception Index.
[7] Reuters, 31. juli 2025.
[8] CIAs World Factbook rangerer Pakistans oljereserver på en beskjeden 51. plass i verden.
[9] The Indian Express, 11. august 2025.
[10] Dawn (Pakistan), 10. august 2025.
[11] Den eldste broren til nåværende pakistanske statsminister Shebhaz Sharif.
[12] Le Point, 1. desember 2016.
[13] Courrier International, 2. januar 2018.
[14] Vant overlegent i parlamentsvalget juli 2018. Hovedopposisjonsparti sommeren 2025.
[15] Under valgkampen i 2020, da han søkte gjenvalg, lovet han velgerne å hente hjem de amerikanske soldatene utplassert i Afghanistan – imperienes gravplass.
[16] Inter-Services Intelligence (ISI), Pakistans militærkontrollerte etterretningstjeneste.
[17] “Trump claims progress in Afghanistan peace talks, says Pakistan is now helping because of him”, The Washington Post, 22. juli 2019.
[18] South China Morning Post, 24. juni 2025.
[19] I utgaven 19. juni 2025.
[20] New Delhi har hittil forsvart en nøytral posisjon i konflikten mellom Teheran og Tel Aviv.
[21] The Financial Express, 31. juli 2025.
[22] «Høyt verdsatt» av D. Trump, har feltmarskalk Munir kortsiktige ambisjoner om å bli president i Den islamske republikk.
[23] United States National Guard.
[24] Fordømt fra første stund av opposisjonen og av menneskerettighetsforkjempere, som frykter (sannsynligvis med god grunn) at styrken vil bli brukt som et redskap for politisk undertrykking.
[25] Tvangsretur av flere hundre tusen afghanske flyktninger siden årets begynnelse; gjentatte grensekonflikter (30 døde tidlig i august 2025); Islāmābāds vedvarende kritikk av Taliban-regjeringen; ulike former for innblanding; osv.
[26] Den vestlige forlengelsen (i Pakistan og Afghanistan) av Himalaya-kjeden.
Pakistans mareritt: Taliban vender våpnene mot sin gamle allierte 🔒
