Når støvet legger seg etter FNs sikkerhetsråds resolusjon av 17. november 2025, tvinges vi til å stille det vanskeligste spørsmålet: Vant Israel krigen? Svaret krever at vi ser forbi slagmarkens tåke og vender oss til krigsteoriens far, Carl von Clausewitz. Israels seier måles ikke i antall ødelagte bygninger, men i realiseringen av politiske mål gjennom den nye 20-punktsplanen.
I sitt hovedverk Vom Kriege (Om krigen), postulerer den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz den nå udødelige tesen: «Krig er bare en fortsettelse av politikken med andre midler». Dette er ikke bare en aforisme; det er det analytiske rammeverket vi må bruke for å forstå utfallet av krigen i Gaza.
For en militærstrateg er volden aldri et mål i seg selv, men et instrument for å tvinge motstanderen til å underkaste seg din vilje. For å avgjøre om Israel har «vunnet», må vi derfor isolere de politiske målene som ble satt etter 7. oktober-invasjonen, og vurdere om den ferske internasjonale infrastrukturen faktisk oppfyller disse.
De tre politiske aksiomene
Israels casus belli og påfølgende krigsmål var tydelige og tredelte:
- Retur av alle gisler.
- Total demontering av Hamas’ militære kapasitet og politiske styre.
- Sikring av at Gaza aldri igjen utgjør en eksistensiell trussel.
Les også: Hamas nekter å avvæpnes 🔒
Det vi ser konturene av nå, gjennom den USA-ledede 20-punktsplanen og det påfølgende mandatet fra FNs sikkerhetsråd, er en nesten punktlig oppfyllelse av disse målene – men oppnådd gjennom en mekanisme få forutså: en internasjonalisering av suvereniteten.
Tapet av voldsmonopolet
Sosiologen Max Weber definerte staten gjennom dens monopol på legitim bruk av fysisk makt. I Gaza har Hamas nå mistet dette monopolet fullstendig.
Punkt 13 i den nye avtalen er i praksis dødsdommen for Hamas som politisk entitet: «Hamas og andre fraksjoner samtykker i å ikke ha noen rolle i styringen av Gaza, verken direkte, indirekte eller i noen annen form.» Når dette kombineres med punkt 15, som introduserer en midlertidig internasjonal stabiliseringsstyrke (ISF) bestående av tropper fra muslimske majoritetsland, ser vi et klassisk geopolitisk skifte.
Israel har ikke bare slått Hamas militært; de har skapt et politisk vakuum som nå fylles av aktører Israel kan sameksistere med. Ved å overføre sikkerhetsansvaret til ISF, og den sivile administrasjonen til en teknokratisk komité under oppsyn av «Board of Peace» – ledet av Donald Trump – har Israel oppnådd det strategen B.H. Liddell Hart ville kalt «the indirect approach». De har sikret sine grenser ved å binde internasjonale stormakter og regionale nøkkelspillere (Egypt, Qatar, Tyrkia) til masten.
Jus post bellum – Retten etter krigen
Et kritisk aspekt ved moderne krigføring er jus post bellum – hvordan overgangen fra krig til fred håndteres. Her ligger Israels kanskje største strategiske seier.
Les også: Når avskrekking ikke lenger avskrekker: Irans strategiske blindgate overfor Israel 🔒
Tradisjonelt ville en militær seier tvunget seierherren til å okkupere, drifte og gjenoppbygge det erobrede territoriet – en enorm økonomisk og politisk byrde. Gjennom rammeverket som ble signert i oktober og formalisert i FN i november 2025, har Israel eksportert dette ansvaret.
Det er nå et internasjonalt mandat som krever deradikalisering og demilitarisering. Hvis Hamas eller andre aktører motsetter seg dette, fastslår punkt 17 at operasjonene vil fortsette i de områdene som ennå ikke er overdratt til ISF. Israel har dermed fått verdenssamfunnets velsignelse til å opprettholde presset til målene er nådd, samtidig som gjenoppbyggingen finansieres og organiseres eksternt.
Konklusjon: En realpolitisk triumf
Clausewitz advarte mot å se krig som en isolert handling; det er en del av en større helhet. De gjenværende gislene returneres, og Hamas er fjernet fra makten.
Skeptikere vil peke på at ideologien Hamas representerer ikke kan bombes bort. Det er korrekt. Men krigens hensikt var å fjerne deres evne til å utgjøre en strategisk trussel. Med etableringen av et «terrorfritt» Gaza under internasjonal jurisdiksjon, har Israel oppnådd en endring av status quo som var utenkelig før krigen.
Det gjenstår år med arbeid for å demilitarisere og deradikalisere samfunnet, men byrden for dette arbeidet er nå flyttet fra Jerusalems skuldre til et bredt internasjonalt kollektiv. I et kynisk, realpolitisk perspektiv er dette definisjonen på en strategisk seier. Israel brukte makt for å endre de politiske realitetene på bakken, og diplomatiet for å sementere dem.
