Kina har som mål systematisk å svekke legitimiteten i amerikansk innflytelse og styrke sitt eget bilde som «venn» av Det globale sør.
Med publiseringen av rapporten Colonization of the Mind: The Means, Roots, and Global Perils of U.S. Cognitive Warfare av Xinhua Institute, presentert under «2025 Global South Media and Think Tank Forum» i Kunming om Det globale sør, anklager Kina USA for ‘mental kolonisering’, som angivelig springer ut av en systemisk og sammensatt strategi med langsiktige mål. Ifølge Beijing er formålet å forme eliter, nøytralisere kritikk og styre utviklingsretningen i Det globale sør. Rapporten beskriver den historiske utviklingen av denne dynamikken, slik det kinesiske instituttet tolker dem.
Xinhua Institute hevder at USA fra begynnelsen av skal ha bygget sin ideologiske makt gjennom faser med territoriell ekspansjon («Manifest Destiny»), politiske doktriner som Monroe-doktrinen og programmer for ‘bistand’ som i realiteten skal ha vært redskaper for ideologisk underkastelse. Et eksempel var Marshallplanen etter andre verdenskrig, der økonomisk hjelp ble knyttet til kulturell og verdimessig påvirkning. Rapporten analyserer symbolene på amerikansk myk makt under Den kalde krigen, blant dem Voice of America og Radio Free Europe (nylig ble nedlagt av Trump-administrasjonen), som begynte å veve et globalt nettverk for informasjonsinnflytelse. Rapporten kritiserer også USAs eksport av politiske og økonomiske modeller i etterkrigstiden (inkludert den såkalte «Washington-konsensusen»), og hvordan USA grep inn i stater styrt av fiendtlige regimer ved å bruke retorikk knyttet til demokrati, frihet og menneskerettigheter.
Ifølge det kinesiske narrativet er dette påvirkningsprosjektet ikke tilfeldig, og i dag organisert gjennom et høyt strukturert og teknologisk system bygget på seks operative pilarer: En strategisk (som integrerer nevrovitenskap og kunstig intelligens i kognitiv hybridkrigføring); en organisatorisk (som involverer statlige etater, tenketanker og NGO-er); en verdimessig (der universelle liberale prinsipper blir verktøy for politisk inntrengning); en medial (fra etablerte medier til digitale plattformer); en innholdsmessig (gjennom populærkultur, akademia og globale merkevarer som McDonald’s, Coca-Cola, Hollywood osv.); og en teknologisk (basert på kontroll over digitale infrastrukturer, algoritmer og data). I denne forståelsen fungerer ingen elementer alene, men som en integrert blokk: Myk makt knyttes til teknologisk overlegenhet og kontroll over narrativer, og amerikansk hegemoni hviler like mye på kulturelle verktøy som på geopolitiske strukturer.
Les også: Undervannskabler: En essensiell slagmark i hybridkrigen 🔒
Beijing mener at nye teknologier – særlig kunstig intelligens – gjør denne “kognitive krigen” mer gjennomgripende og vanskeligere å oppdage. Digitale plattformer med avanserte algoritmer skal gjøre det mulig for USA å forme opinionen med stor presisjon, skape “kognitive bobler” der USA-vennlig informasjon forsterkes for å overvåke og styre samtykke, og samtidig nøytralisere kritiske stemmer gjennom moderering og algoritmisk filtrering. For Kina er dette ikke lenger bare myk makt, men en ikke-militær operasjon som angriper staters ideologiske suverenitet og deres selvstendige tenkning.
På det strategiske planet har denne retorikken en dobbel funksjon, ifølge rapporten: Internt i Kina bidrar den til å styrke nasjonal enighet ved å stemple all kritikk som mulig resultat av fremmed infiltrasjon, frita sentralmakten for ansvar og konsolidere narrativet om et «beleiret men sammensveiset» Kina. Internasjonalt tilbyr Beijing Det globale sør et alternativt narrativ: Et rettferdigere multipolart verdensbilde hvor ulike “sivilisasjoner og kulturer” kan samhandle uten å bli mentalt dominert av USA. I denne sammenhengen blir “avkolonisering av tanken” en strategisk oppgave for mange land i Det globale sør, som kan svare med større kulturell og ideologisk selvtillit og samtidig styrke sine egne utviklingsmodeller.
På institusjonelt nivå oppfordrer rapporten til en form for “åndelig” (eller ideologisk) uavhengighet: Det globale sør bør gjenvinne kulturell selvtillit, frata den amerikanske modellen monopol på «universelle» begreper og utvikle en form for samarbeid som ikke er underordnet vestlige interesser. Dette knyttes til Kinas internasjonale initiativer – som Belte-og-vei-initiativet (Den nye silkeveien), men også initiativene for global sivilisasjon, global sikkerhet og global styring – som tilbyr land i sør økonomiske og institusjonelle samarbeidsformer ledsaget av et alternativt politisk narrativ.
Analyser fra vestlige tenketanker – som Jamestown Foundation – antyder at Xinhua-rapporten inngår i en kinesisk kognitiv strategi som har som mål å svekke legitimiteten i USAs innflytelse og styrke Kinas bilde som en “vennlig” leder for Det globale sør. Retorikken om «kolonisering av sinnet» skal også skjule Kinas interne problemer ved å fremstille sosioøkonomiske utfordringer som resultat av fremmed innblanding snarere enn systemiske dysfunksjoner. I dagens geopolitiske debatt veves Xinhua Institutes narrativ om «kolonisering av sinnet» sammen med konkrete data: Det er ikke bare snakk om en retorisk metafor, men også et strukturert strategisk opplegg fra Det kinesiske kommunistpartiet, som setter inn store økonomiske og teknologiske ressurser.
Kinas strategiske globale innflytelse
Når det gjelder økonomi og infrastruktur, knyttes Belte-og-vei-initiativet (BRI) tett til kommunistpartiets kognitive strategi. Land i Latin-Amerika og Karibia har mellom 2005 og 2022 mottatt 148,9 milliarder dollar i kinesiske investeringer fra aktører direkte knyttet til myndighetene i Beijing, ifølge Eurasia and Mediterranean Study Center. Disse investeringene gjelder ikke bare fysiske byggverk, men også kulturelle, mediale og teknologiske plattformer som forenkler ideologisk påvirkning. Det materielle og det narrative går her hånd i hånd.
På kontinentalt nivå har Forum for samarbeid mellom Kina og Afrika (FOCAC) blitt en hovedkanal for innflytelse. Beijings strategi omfatter store finansieringspakker, men også kulturelt samarbeid: Blant avtalene finnes 182 milliarder dollar knyttet til finansieringsprogrammer i Afrika. Disse midlene omfatter ikke bare infrastruktur, men også “offentlig diplomati”, blant annet kulturell støtte, Konfutse-institutter, mediearrangementer og investeringer i vestlig kunst, kultur og medier.
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
En annen nøkkeldimensjon er teknologisk og digital: Den digitale silkeveien, en integrert del av BRI, tar sikte på å installere digital infrastruktur (fra 5G-sjøkabler til datasystemer) i land i Det globale sør, som styrker kontrollen over informasjon, ideologi og etterretning. Gjennom slike nettverk eksporterer Kina ikke bare teknologi, men etablerer også kanaler for økonomisk og industriell spionasje, datatyveri, spredning av kontrollert og ideologisk innhold – nettopp slike ting som kan brukes i den «kognitive krigen» Xinhua beskriver.
Når det gjelder innhold, bruker Kina kunstig intelligens for å styrke sin myke makt: I 2024 leste rundt 350 millioner mennesker utenfor Kina nettbaserte romaner skrevet på mandarin – en økning på 50 % fra året før – og det globale markedet for kinesisk nettbasert litteratur passerte 5 milliarder yuan (omtrent 600 millioner euro). Det viser hvordan Beijing bruker kunstig intelligens ikke bare for å selge teknologi, men også for å formidle kulturelle uttrykk: Litteraturen blir en slags “trojansk hest” for å spre verdier, historier, narrativer og anti-vestlig propaganda, inkludert støtte til Russlands krig mot Ukraina.
Men ikke bare det: Kina kombinerer kulturell myk makt med sportsdiplomati. Gjennom «stadiondiplomati» bygger Beijing idrettsanlegg i partnerland som synlige symboler på kinesisk tilstedeværelse. Disse stadionene er ikke bare samlingsplasser, men fungerer som fysiske knutepunkter for å styrke det symbolske og sosiale båndet mellom lokalbefolkningen og Kina.
På det kognitive og strategiske planet beskriver Xinhua Institute et konkret system i flere nivåer: Finansiering av kulturelle prosjekter (Konfutse-institutter, stipender), etablering av digital infrastruktur (via Den digitale silkeveien) og produksjon av nytt digitalt innhold (litteratur, nettmedier) er konkrete pilarer i en hybrid offensiv. Ifølge det kinesiske perspektivet fører det ikke bare til «avkolonisering av tanken» i Det globale sør, men bygger også et nettverk av kulturelle og kognitive allianser som styrker partnerlandenes ideologiske suverenitet.
Strategisk tegner dette konturene av en moderne form for «kognitiv krig»: Det holder ikke å kritisere amerikansk hegemoni; Kina tilbyr land i sør alternative verktøy – på områdene økonomi, utdanning og medier – for å styrke deres intellektuelle uavhengighet. Koloniseringen av sinnet må, ifølge Beijing, ikke bare motarbeides med symbolsk motstand, men også med reelle investeringer. Disse er allerede i gang og dominerer globalt. De kan måles i milliarder av dollar, hundrevis av kulturelle institutter, titalls digitale infrastrukturer og nesten to milliarder brukere som konsumerer kinesisk innhold på sosiale plattformer som TikTok.
Tallene gjør Xinhua Institutes anklager i mindre grad til en abstrakt teori enn en konsolidert geopolitisk strategi: «Kognitiv krigføring» støttes av et finansielt, medialt og teknologisk økosystem som Kina bygger ut systematisk i Det globale sør – ikke som enkeltstående tiltak, men som en del av landets globale ambisjoner og langsiktige strategi.
Å anklage andre for egne feil
Rapporten fra Xinhua Institute er et klassisk eksempel på å anklage en annen for ens egne feil (accusation in a mirror). Uttrykket viser til en retorisk strategi der man tillegger en motstander de samme feilene man selv begårc for å fraskrive seg ansvar ved å projisere egne handlinger og skyld over på andre. I lang tid kunne det hevdes at Kina, i motsetning til Russland, forsøkte å bli elsket heller enn fryktet, at landet ønsket å tiltrekke seg beundring og fremstå på en positiv måte i verden. Beijing har ikke oppgitt opp ønsket om å være attraktiv, eller ambisjonen om å forme internasjonale normer. Ikke å «miste troverdighet» er fortsatt svært viktig for kommunistpartiet.
Les også: Interne splittelser kan bli Vestens akilleshæl i geopolitiske kriser 🔒
Samtidig er Kina blitt stadig mer komfortabel med å anvende infiltrasjon og press: Påvirkningsoperasjonene har blitt langt skarpere de siste årene, og metodene ligner stadig mer på Moskvas. Denne utviklingen viser en “russifisering” av kinesiske påvirkningsoperasjoner som omfatter hele spekteret av verktøy – fra de mer ufarlige (offentlig diplomati) til de mer skadelige, som innebærer å blande seg i andre staters indre anliggende gjennom partnerskap, oppkjøp av andeler i strategiske selskap og infrastruktur, og også hemmelige operasjoner.
Konseptet om de tre krigene
Konseptet om «de tre krigene» er kjernen i Kinas politiske krigføring, altså en ikke-militær form for konfliktutøvelse som skal beseire en motstander uten kamp ved å skape et miljø som er fordelaktig for Kina. Det er et strategisk konsept som gjelder både i krig og fred, og omfatter kampen om folkeopinionen, psykologisk og juridisk krigføring (sistnevnte tilsvarer det som ofte kalles “lawfare”).
Et sovjetisk begrep er også nyttig for å beskrive Kinas repertoar: «Aktive tiltak» (active measures), som inkluderer desinformasjon, forfalskninger, sabotasje, svertekampanjer, økonomisk destabilisering i fiendtlige eller lite samarbeidsvillige stater, provokasjoner, ‘falsk flagg’-operasjoner – à la spøkelsesskipene som seiler i europeiske farvann og saboterer kabler og gassrørledninger – samt manipulasjon rettet mot å svekke sosial samhold, rekruttering av ‘nyttige idioter’ og etablering av frontorganisasjoner.
Hovedaktørene bak kinesiske påvirkningsoperasjoner er organer knyttet til partiet, staten, hæren, og bedrifter. Innen partiet gjelder det Propagandadepartementet, som overvåker ideologi og kontrollerer hele mediespekteret og all kulturell produksjon; Enhetsfrontens arbeidsdepartement (UFWD); Det internasjonale forbindelsesdepartementet (ILD), som har kontakt med utenlandske politiske partier; og Den kinesiske kommunistiske ungdomsligaen (CYL), som fungerer som bindeledd til unge og rekrutteringskanal for fremtidige ledere, og som mobiliseringskraft ved behov – selv om den formelt er en masseorganisasjon og ikke en del av partiets struktur. Også Kontor 610 – et organ med agenter over hele verden som opererer uten rettslig ramme for å eliminere dissidenter og medlemmer av Falun Gong, en religiøs bevegelse grunnlagt av Li Hongzhi, som vokste frem på 1990-tallet og hevder å ha tilhengere i mer enn 100 land – spiller en sentral rolle. Bevegelsens løfte om å heve seg over qigong-praksiser[1] og tilby åndelig frelse viser hvordan sekterisk tradisjon og åndelig innflytelse fortsatt gjør seg gjeldende. I 1999 ble de fleste qigong-bevegelsene stemplet som farlige og undergravende for staten, og det førte til en hard statlig undertrykkelse.
Les også: Russisk propaganda og påvirkning i skyggen av krigen i Ukraina 🔒
Innad i staten er to organer særlig viktig for påvirkningsarbeidet: Statssikkerhetsministeriet (MSS), den ledende sivile etterretningsenheten, og Taiwan-kontoret (TAO), som står for propaganda rettet mot Taiwan. Innad i Folkets frigjøringshær (PLA) står Den strategiske støttestyrken (SSF) i front, særlig via sitt departement for nettverkssystemer. Denne enheten har store ressurser og får oppdrag innen informasjonsoperasjoner. Den viktigste aktøren her er Base 311 i Fuzhou, som arbeider med å gjennomføre strategien om de tre krigene, og driver flere medieselskaper som stråmenn.
Endelig spiller statlige og private selskaper en viktig rolle i å samle inn data som er nødvendig for å avgjøre hvem som skal være mål for påvirkningen, når og hvordan. Infrastruktur er særlig nyttig i datainnsamlingen – som bygninger og undersjøiske kabler – sammen med nyere teknologier: Digitale plattformer som WeChat, Weibo og TikTok, selskaper som Beidou og Huawei, og databaser som gir innsikt i det forskere kaller Kinas “teknologiske autoritarisme” eller “digitale autoritarisme”, brukes for å forberede og gjennomføre påvirkningsoperasjoner i utlandet. Også Den felles stabskommisjonen under Den sentrale militærkommisjonen driver påvirknings- og etterretningsoperasjoner.
Den kinesiske kognitive infrastrukturen
Tiltakene Beijing bruker i sine påvirkningsoperasjoner og kognitive krigføring i utlandet, retter seg mot to hovedmål som ikke utelukker hverandre: For det første å tiltrekke og fascinere et utenlandsk publikum ved å skape et positivt bilde av Kina. Det kan illustreres med fire narrativer – den kinesiske «modellen», dens tradisjon, velvilje og styrke – der sistnevnte også omfatter infiltrasjon og tvang. Infiltrasjon handler om å trenge gradvis inn i motstandernes samfunn for å hindre muligheten for handlinger som strider mot Partiets interesser. Tvang innebærer en stadig utvidelse av kinesisk «straffende» eller «tvangsbaserte» diplomati med systematiske sanksjoner mot enhver stat, organisasjon, virksomhet eller person som truer Partiets interesser.
Samlet sett retter disse metodene seg mot følgende kategorier:
- Diasporaer, med et dobbelt mål: Å kontrollere dem – slik at de ikke representerer en trussel mot kinesiske myndigheter (Beijing fører en transnasjonal undertrykkelseskampanje som ifølge Freedom House er «verdens mest sofistikerte, globale og effektive») – og mobilisere dem i tjeneste for egne interesser.
- Diplomati, med særlig vekt på to aspekter. For det første påvirkning av internasjonale organisasjoner og normer: Beijing bruker klassiske diplomatiske virkemidler side om side med skjulte påvirkningsoperasjoner (økonomisk og politisk press, innlemmelse, tvang og korrupsjon) for å styrke sin innflytelse. For det andre det såkalte «ulvekrigsdiplomatiet»: Det er et begrep som viser til de mer aggressive posisjonene portvokterne i Utenriksdepartementet og et dusin diplomater har inntatt. Angrepene tar både klassiske og nyere former, særlig gjennom bruken av sosiale medier og en uhindret bruk av skjellsord, advarsler og til og med trusler. Den aggressive vendingen i kinesisk diplomati har de siste årene vist seg å virke mot sin hensikt og har i stor grad bidratt til det brå fallet i Kinas globale omdømme. Denne utviklingen er trolig lett å opprettholde for dem som står bak, siden målet ikke er å vinne støtte internasjonalt, men å vise lojalitet mot Beijing for å kunne klatre oppover i systemet.
Les også: I Kremls vev: Strategiene som truer Europas demokratier 🔒
- Økonomi: Økonomisk avhengighet er ofte det første virkemiddelet Kina tar i bruk. Økonomisk tvang får svært ulike uttrykk: Utestengelse fra det kinesiske hjemmemarkedet, embargoer, handelssanksjoner og restriksjoner på innenlandske investeringer, kvoter i regioner som er sterkt avhengige av kinesiske turister eller masseboikotter. I tillegg krever Beijing stadig oftere forhåndssensur som betingelse for tilgang til hjemmemarkedet, og mange selskaper gir etter for presset.
- Politikk, med mål om å trenge inn i målstater for å påvirke prosesser for utvikling av offentlig politikk. Å holde direkte kontakt med politiske partier og innflytelsesrike politikere gjør det mulig for Partistatens aktører å infiltrere landene de retter seg mot, hente inn formell og uformell støtte og omgå hindringer i regjeringene ved å bruke opposisjonen eller offentlige personer som har gått av. Beijing blander seg også inn i valg (det siste tiåret kan Kina ha påvirket minst 10 valg i 7 land).
- Kultur: Først gjennom produksjon og eksport av kulturelle produkter som filmer, TV-serier, musikk og bøker, alle sterke verktøy for kognitiv tiltrekning. Påvirkningen kan også rettes mot utenlandske kulturproduksenter, særlig filmregissører, slik Hollywood viser: For å unngå å irritere Beijing og sikre fortsatt tilgang til det store kinesiske markedet, driver mange amerikanske filmselskaper selvsensur ved å kutte eller endre scener. Noen går enda lenger og gir «gode» roller til kinesiske karakterer. Enhver kunstner som kritiserer Partistaten, blir så å si alltid nektet tilgang til det kinesiske markedet.
- Utdanning, først og fremst universiteter, som er et hovedmål for Partiets påvirkningsarbeid. De viktigste virkemidlene er: Økonomisk avhengighet som fører til selvsensur ved universiteter; overvåkning og trakassering av kinesiske studenter, universitetsansatte og administratorer ved utenlandske campuser; endringer som påtvinges kursinnholdet, undervisningsmateriell eller planlagte arrangementer; og opprettelse av Kina-studier ved å oppmuntre til selvsensur og straffe kritiske forskere. Partistaten bruker også universiteter for å skaffe kunnskap og teknologi gjennom åpne og lovlige midler, som felles forskningsprogrammer, men også gjennom ulovlige og hemmelige spionasjetiltak. I en tid der sivil og militær sektor glir over i hverandre, bidrar enkelte fellesprogrammer og forskere med tilknytning til mange vestlige universiteter uforvarende til at Beijing kan utvikle våpensystemer og overvåkningsteknologi som brukes til å undertrykke egen befolkning. I 2020 og 2021 brøt det ut flere skandaler som førte til at ulike samarbeid ble avsluttet. Til slutt er det en viktig aktør i Kinas påvirkning av utdanningen som er knyttet til universitetene: Konfutse-instituttene og -klassene, som har åpnet over hele verden og som, under påskudd av å undervise i kinesisk språk og kultur, har økt avhengigheten – eller underkastelsen – enkelte universiteter har til Kina, og svekket den akademiske friheten. Også disse kan ved enkelte anledninger ha blitt brukt til spionasje.
Beijing har investert tungt i kulturdiplomati: Konfutse-instituttene, som fungerer som sentra for spredning av kinesisk språk, kultur, propaganda og etterretning, har åpnet rundt 500 avdelinger i 160 land, og antallet øker stadig. I Italia er det hittil åpnet 10 institutter ved noen av de mest prestisjetunge universitetene, og ett i San Marino. Disse instituttene er viktige verktøy for myk makt: De fremmer ikke bare mandarin, men tilbyr også stipender til utenlandske studenter, det bidrar til å forme fremtidige eliter i samarbeidslandene. Dette nettverket av undervisningsområder er en påvirkningsstruktur som når inn i kjernen av utenlandsk akademia.
Les også: Fra Vilnius til verden: En lekse i motstand mot kinesisk desinformasjon🔒
Amerikanske og britiske etterretningsorganer, blant dem FBI, har klassifisert Konfutse-instituttene som verktøy for økonomisk etterretning for Folkerepublikken Kina. I 2018 fortalte FBI-sjef Christopher Wray Senatet at hver student Beijing sender ut, blir underlagt partikontroll og kan få i oppdrag å samle inn forskningsdata, slik det er beskrevet i rapportene fra Economic Times om FBI-sjefens advarsler om kinesiske studenter. I en fersk rapport fra UK-China Transparency ble sinologer intervjuet, det ble avdekket at mer enn halvparten av de kinesiske studentene i Storbritannia hadde fått beskjed om å overvåke medstudenter og bringe diskusjoner om sensitive temaer til taushet, som undertrykkelsen av uigurene, Taiwans status eller opprinnelsen til SARS-CoV-2. Mange land har etter å ha godkjent instituttene, senere stengt dem. Sverige stengte dem i 2020, ifølge University World News. I USA forbød National Defense Authorization Act (NDAA) for 2023 Forsvarsdepartementet å finansiere universiteter som huser slike institutter: «enhver institusjon finansiert av Folkerepublikken Kina, uavhengig av navn», som det heter i materialet fra BasicResearch.Defense.gov om NDAA og Konfutse-instituttene, med mindre de får unntak fra forsvarsministeren. Revisjoner ble pålagt og det førte til nedleggelser, og ifølge en rapport fra Government Accountability Office (GAO) var bare noen få institutter åpne i 2025. Australia fulgte etter og brukte Foreign Relations Act 2020 til å annullere seks universitetsavtaler, ifølge Times Higher Education. I Polen stemte universitetene i Wrocław og Warszawa tekniske universitet i 2023 for å ikke fornye samarbeidet, med henvisning til risiko for akademisk autonomi, meldte TVP3 Wrocław og Gazeta.pl. Disse nedleggelsene er ikke enestående; de gjenspeiler en økende erkjennelse av at det som begynte som myk makt, men som skjuler et større prosjekt for kulturell og kognitiv påvirkning.
Kina har ikke stått stille. I 2020 ga landet Konfutse-instituttene nye navn: Hovedkontoret Hanban ble omdøpt til Center for Language Education and Cooperation (CLEC), og finansieringen ble overført til Chinese International Education Foundation (CIEF), ifølge analyser fra China Observers.
- Tenketanker: Kinas strategi er todelt. Beijing forsøker å opprette utenlandske avdelinger av kinesiske tenketanker og utnytte lokale miljøer som selv kan fungere som tenketanker. Her er det tre mulige scenarier: Sporadiske partnere som forsterker budskapet i lokale miljøer, midlertidige allierte som sprer Partiets narrativer, og medspillere som deler verdensbilde og interesser med Det kinesiske kommunistpartiet (KKP).
- Medier: Kinas uttalte mål er å etablere «en ny verdensorden for medier». Siden 2008 har myndighetene investert 1,3 milliarder euro årlig for å få større kontroll over landets globale omdømme. De fremste kinesiske mediehusene er tilstede globalt på flere språk, flere kontinenter og alle sosiale medier – også de som er blokkert i Kina (Twitter, Facebook, YouTube og Instagram) – og investerer store summer i å øke sitt digitale publikum på en kunstig måte.
Les også: Fremtiden til europeisk sikkerhet: Litauens erfaring med Kinas hybride taktikker 🔒
Beijing forsøker også å kontrollere kinesiskspråklige medier i utlandet. Det har vært så effektivt at KKP i praksis så å si har monopol blant dem. Samtidig søker Partistaten å påvirke hovedstrømsmediene. Til slutt er målet også å kontrollere distribusjonsleddene ved å påvirke hele den globale informasjonskjeden – fra TV-stasjoner til digitale plattformer og smarttelefoner. For Folkets frigjøringshær (PLA), og for Partistaten mer generelt, er sosiale medier et verktøy i krigen om informasjonen. Innsatsen for kognitiv kontroll påvirker enkeltpersoner og samfunn på komplekse måter, og kan brukes til å utvide maktsfæren og gjøre en uavhengig stat til en aktør i et neokolonialt forhold. Verktøy for kognitiv styring og manipulasjon av informasjon kan brukes for å nå ulike politiske, økonomiske, militære og andre mål, som i noen sammenhenger er en slags forebyggende forsvar. Hvis man kan svekke en motstander eller overbevise denne om at bare bestemte alternativer finnes, kan tradisjonell konflikt unngås helt. Internett-teknologier gjør det mulig å bruke slike verktøy asymmetrisk, der små statlige og ikke-statlige aktører kan påvirke langt større enheter med lave kostnader, over store avstander og ofte anonymt. Moderne hybride konflikter, og hvordan de påvirker menneskers tenkning og verdier på dypt nivå, er bakteppet for bekymringene om framtidens sikkerhet. Det er menneskehjernen som er slagmarken i disse krigene. Innholdet i kognitive operasjoner – valg av mål, omfang, arena og samtidige eller etterfølgende tiltak – påvirker de høyeste nivåene av menneskelig tenkning, visjoner, verdier, kunnskap og interesser. Kognitive operasjoner påvirker menneskers oppfatning av virkeligheten og beslutningsprosesser, og leder grupper og målrettede mottakere mot tilstander som en geopolitisk motstander ønsker. I en hybrid konflikt der kognitive verktøy brukes, er alle et mål, selv om landene formelt er i fredmed hverandre. Kognitive operasjoner kan også være effektive i forebyggende tiltak for å redusere risiko og trusler fra konvensjonell krig. Samtidig kan de være redskaper for ekspansjon eller til og med en form for kolonisering ved å endre perspektiver, verdier og interesser hos målgruppene. Forfatterne beskriver hybrid kognitiv kontroll eller ekspansjon som en direkte og styrt påvirkning av verdier, perspektiver, kunnskap, mentalt rom og personlig og sosial bevissthet. Slik kontroll kan gi nye muligheter for statsstyrt kolonisering i den digitale tidsalderen. Kognitive operasjoner retter seg mot å styre menneskers verdensbilder, interesser og verdier – i motsetning til erobring og kolonisering av territorier eller økonomier. Tidligere innebar kolonisering fysisk erobring av territorier og økonomiske systemer; i dag kan begge kontrolleres ved å transformere målgruppenes kognitive sfære ved hjelp av:
- Manipulasjon av informasjon Ved hjelp av falske kontoer i sosiale medier for å spre Partiets propaganda, troll og «astroturfing» (for å simulere spontane folkebevegelser) samt store mengder «internettkommentatorer» (ofte omtalt som «50-øreshæren») som får betalt for å «styre» folkeopinionen. Trollene kontrolleres vanligvis av Folkets frigjøringshær eller kommunistpartiets ungdomsforbund. De forsvarer, angriper, skaper kontroverser, fornærmer eller trakasserer sine mål. En annen måte å simulere autentisitet på er å få tredjeparter til å publisere innhold mot betaling («content farms»; kjøpe innlegg, få innflytelse over en konto, eller rekruttere «influensere»). Fra 2019 begynte Twitter, Facebook og YouTube å identifisere koordinerte kampanjer fra Kina. Som følge av dette ble titusenvis av falske kontoer suspendert: Noen hadde vært «inaktive» lenge, andre var kjøpt eller stjålet. De fleste forsterket kinesisk propaganda og angrep USA (på kinesisk og engelsk).
Les også: Skyggene bak skjermene: Avsløring av russisk desinformasjon 🔒
Da president Trump kom tilbake til Det hvite hus, ble overvåkingen av kontoer og innhold på sosiale plattformer avskaffet, og mange kontoer fikk igjen profilbilder og innlegg generert av kunstig intelligens – en praksis som er vanlig i kinesiske, russiske og amerikanske operasjoner på alle store sosiale medier. Et viktig trekk ved disse kampanjene er at de ikke bare forsvarer Kina: Promoteringen av den kinesiske modellen går hånd i hånd med å svekke andre modeller, særlig liberale demokratier, slik russiske påvirkningsoperasjoner har gjort i årevis. Folkets frigjøringshær står sentralt i disse operasjonene. Den bruker sosiale medier både til åpne påvirkningsoperasjoner og propaganda – ofte rettet mot avskrekking og psykologisk krigføring – og til skjulte, fiendtlige operasjoner mot utenlandske mål.
Til syvende og sist har Kina skapt en parallell kognitiv infrastruktur til den vestlige, som er uten sidestykke blant yngre generasjoner. Systemet er utformet for å vare i minst 20–30 år, ifølge mange analyser. Land i Det globale sør er en arena for konkurrerende politiske narrativer, ikke bare økonomiske konkurranseforhold. I dette miljøet er «kognitiv krigføring» ikke abstrakt, selv om den er usynlig for folk flest, men en politisk strategi formet av investeringer, medier, plattformer og stadig mer inngripende digitale infrastrukturer for å forme tankegangen hos framtidige ledere.
Sluttnoter
[1] Qigong-bevegelser viser i denne sammenhengen ikke til selve treningsformen qigong, men til større organiserte grupper og åndelige nettverk som vokste fram i Kina på 1990-tallet. Flere av dem fikk egne ledere, ideologier og betydelig sosial innflytelse, noe som gjorde dem kontroversielle i myndighetenes øyne.
