Den hellige stols makt hviler på fire pilarer som gjør den til en uunnværlig aktør i verdensdiplomatiet. Det er pilarer som paven og Vatikanets diplomatiske apparat stadig styrker og befester.
For å eksistere på den verdensscenen, må man være mektig. Makt finnes i ulike former: økonomisk, militært, energi, befolkningstall. Vatikanet[1] har ingenting av dette. Det har heller ikke industri, teknologisk kontroll eller territoriell styrke. Likevel er det en uunnværlig aktør i internasjonale relasjoner. Beviset er pave Frans’ begravelse i april 2025, der en lang rekke stats- og regjeringssjefer, ministre og ambassadører var til stede. Det samme gjaldt innsettelsesmessen for pave Leo XIV én måned senere. Ingen stat, ingen religiøs institusjon kan samle så mange ulike dignitærer fra kulturer langt utover katolisismen.
Denne manifestasjonen av makt viser seg i pavenes taler og skrifter, som ofte forventes og som – selv når de ikke endrer politikken – fastsetter etiske rammer og moralske grenser. Slik er det i migrasjonsspørsmålet med et Middelhav som er blitt «en kirkegård» (pave Frans), eller «en verdenskrig i flere stykker» (pave Frans, tale i Sarajevo), og i pave Leo XIVs oppfordringer til nedrustning og til å bygge «en avvæpnet og avvæpnende fred». Den hellige stols makt, som gjør Vatikanet til en helt sentral stat i internasjonale relasjoner, hviler på fire pilarer: uavhengighet, etterretning, nøytralitet og nettverk.
Les også: Det evige Roma og katolisismen 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
