En beretning fra «Besinningshelg» hos Den hellige Birgittas abbedi Pax Mariae i Vadstena[1].
Å besinne seg vil si å finne seg selv igjen, gjenvinne fatningen og (re)etablere kontakten med seg selv. I stillhet, mobilfrie soner, korte innledninger av søstrene ble deltagerne ledsaget gjennom besinnelseshelgen på begynnelses av veien tilbake til seg selv, og uavhengig av tro. Utrustet med verdifull innsikt og konkrete råd i dager fylt av lyd, data og menneskelivets gjøren og laden i sin alminnelighet, råd dro vi hjem igjen.
Historisk bakgrunn og en ganske relevant digresjon
Foranledningen til helgen hos Birgittasøstrene ligger 722 år tilbake i tid. Da ble Birgitta Birgersdotter født i 1303 i Uppsala. Sytti år senere døde hun i Roma etter å ha ventet i tyve år på å få pave Urban Vs skriftlige godkjennelse på opprettelsen av en klosterorden for kvinner og menn i Vadstena i Sverige. Klosteret stod ferdig i 1384. elleve år etter Birgittas død. I århundrene etter har Vadstena vært regnet som Sveriges åndelige sentrum. På det meste var det 79 klostre i Europa, blant annet overtok ordenen benediktinerordenens kloster Munkeliv i Bergen i 1426.
I 1526 kom reformasjonen til Sverige og katolisismen ble forbudt. Birgittas blomstrende klosterorden skrumpet inn de neste hundreårene. Likevel, det er et paradoks og en påminnelse om hvor lite vi mennesker råder over at en av Sveriges mektigste konger, Gustav II Adolf Vasa, som var en sterk forsvarer av protestantismen og kongen som gjorde Sverige til stormakt, fostret datteren, Kristina Augusta (1626–1689) som slett ikke tenkte eller trodde som sin far.
Les også: Lützen (16. november 1632) – «Nordens løve» døde i kveld 🔒
Da Gustav II Adolf døde på slagmarken ved Lützen i 1632 var han 38 år gammel. Han var banebrytende på det militære området, og utviklet militære teknikker, organiseringer og strategier som ble førende for europeisk krigføring. Men i likhet med de fleste av oss, kunne han ikke spå og derfor ikke vite at datterens regjeringstid bille bli kort fordi hun abdiserte og dro til Roma der hun konverterte til katolisismen.
Kristina var fire år faren døde. Frem til hun ble myndig ble Sverige styrt av en formynderregjering under ledelse av rikskansler Axel Oxenstierna. Kristina regjerte fra 1832 til 1854. I løpet av sin korte regjeringstid inviterte hun mange lærde og kloke mennesker for å lære og for å kunne forstå innholdet i krigsbyttet faren hadde tatt med seg. Blant flere av de inviterte takket Pascal nei, Descartes, derimot, takket ja og kom vinteren 1649. På iskalde vintermorgener vandret de to, dronningen og tenkeren, rundt i slottets ganger mens Descartes foreleste om ulike emner. Kulden var sterk, Descartes ble syk og døde i februar 1650 på Stockholm slott.
Som abdisert dronning mottok Kristina en beskjeden og ustadig apanasje fra Sverige; hun ble en slags dronning uten land selv om hun hadde andre planer; sammen med Mazarin planla hun å bli dronning av Napoli, men også av Polen. Men skip hadde hun i tillegg til at hun utfoldet stor aktivitet i Roma der hun også holdt seg med et mindre hoff. Kristina var en egenrådig karakter, hun brukte alltid bukser under skjørtet. Som en av få kvinner er hun gravlagt i St. Peterskirken i Roma[2].
Birgittinerordenen
Den opprinnelige Birgittinerordenen består i dag av fem klostre i Europa, men den mannlige delen av den for lengst borte.
Dagens Birgittasøstre er en ny gren av Birgittinerordenen, og ble etablert av Elisabeth Hesselblad (1870–1957). Til forskjell fra Birgittinerordenen, som er utpreget kontemplativ, er Birgittasøstrene utadvendt i sine aktiviteter med vekt på kunnskapsformidling om Den hellige Birgitta, nå ut til mennesker. De driver et gjestehus der man kan leie rom hele året, og så tilbyr de altså helger da de tar opp bestemte temaer.
Tema for årets besinningshelger er det samme som den katolske kirkens for jubelåret 2025[3]: Håpets pilgrimer. For som søstrene sa: I en urolig verden preget av krig, vold, mangel på mat og rent vann for altfor mange mennesker, et demokrati under press, er det vesentlig å ivareta håpet. Forstå hva håp er og deretter leve det[4].
Håpets pilgrimer
Alle trenger vi håp, alle er vi på et vis reisende i håp, alle trenger vi å leve i og med håp. Søstrene snakket om håpet fra flere vinkler: i språkhistorisk, kulturell, mytologisk og religiøs sammenheng.
Språkhistorisk går svensk og norsk “håp” tilbake til de tre viktigste språkene i vår kultur, gresk og latin, og den germanske språkfamilien. Det latinske ordet for håp er «spes»; i romersk mytologi var det navnet på en ung, vakker gudinne med blomst i hånden; om henne ble det sagt at hun var den siste som forlot menneskene. Gudinnen Spes er nok best kjent fra fortellingen om Pandoras eske, kvinnen som åpnet esken og slapp all verdens sorger og ulykker utover menneskene og jorden; den eneste som ble igjen i bunnen av esken var Spes, Håpet …
Les også: Det evige Roma og katolisismen 🔒
I gresk mytologi er navnet på gudinnen Elpis, et begrep som tilsvarer forventning. Det finnes et annet ord for håpet hos grekerne: kypto/kybda. Det vil si å bøye seg fremover og se inn i fremtiden. Det er en interessant betydning når man knytter det til den germanske språkfamilien der ordet håp er knyttet til å hoppe. Opprinnelsen er uklar, men av svensk fremgår det at håpet innebærer en slags eksplosiv bevegelse i kroppen slik at kroppen / tyngdepunktet forflytter seg gjennom luften; altså hopper[5].
I henhold til kristen tro er håpet nedlagt i menneskenes hjerter av Gud. Håpet er én av de såkalte teologiske dydene om tro, håp og kjærlighet; altså en iboende tilskyndelse om å gjøre det gode utfra tro, håp og kjærlighet. Symbolsk står hjertet for kjærlighet, korset for troen, og ankeret for håpet; håpet er både fast og bevegelig …
Håpet er koblet til valg og mot. Å håpe er ikke å vente på at noe godt skal skje, eller å ha et positivt syn på livet. Å håpe er, ifølge søstrene, en aktivitet, en handling; det er å ta et modig valg, å se fremover: For dit du strekker din lengsel, dine forhåpninger og din tro der er også hjertet.
Besinningshelgen
Vi var atten påmeldte denne helgen. Etter kveldsmaten fredag ettermiddag hersket stillhet og taushet til middag søndag ettermiddag. Søstrene oppfordret oss til å legge bort mobiler og datamaskiner. Vi ble også oppfordret til å følge deres døgnrytme:
06.15 0700 meditasjon i kirken, etterfulgt av 15 minutters pause
07.15 Laudes + ters (ved den tredje time, kl. 09)
08.00 Frokost
09.30 Meditasjon
12.30 Middag
15.00 Meditasjon
16.25 Vesper
17.15 Messe
18.15 Kveldsmat
19.15 Avslutning i kirken
20.00 Completorium (ved leggetid)
Etter klokken 21 skulle det være stille i klosteret.
Opplegget var konkret og åpent for alle; de fleste av oss var ikke troende. Jeg går ut fra at vi var mennesker med behov for selverkjennelse, ro og balanse. Bare å sitte taus rundt et bord med ukjente er i seg selv en øvelse i besinnelse. Én gang er en hendelse, to ganger er tradisjon, og det gjaldt her også. Vi ble fortrolig med stillheten, ikke snakke, ikke sjekke mobilen, md å følge søstrenes livsrytme, gå til kirken, meditere, lytte til søstrenes sang. Vi vennet oss til de små nonnecellene, toalett og dusj på gangen, og den gode, hjemmelagde maten.
Les også: Vatikanets suverenitet 🔒
Søstrene holdt tre innledninger i løpet av helgen. Lørdag ba de oss om å gå ut og finne en sten. Senere fikk vi hver vår lapp med spørsmål som alle angikk håpets plass i våre egne liv: Hva er jeg forankret i? Hva holder jeg meg fast i? Hva holder meg fast i livet?
Svarene skrev vi ned til oss selv, som vi på symbolsk vis la vi inn i stenen – det gjorde den enda tyngre, så å si. I kirken lørdag kveld gikk vi opp, én for én, og la stenen fra oss i en kurv under alteret. Noen tok sin sten med seg da de dro dagen etter, selv lot jeg min ligge igjen. Også det en symbolsk gest som i hvert fall gjorde meg lettere.
Birgittasøstrene
Per i dag teller søstrene åtte nonner. På tyve år har de fått én novise. Søstrenes liv er preget av bønn og praktisk arbeid, de driver et gjestehus – de holder klosteret åpent for oss her ute for at vi kan komme og for noen dager ta del i deres liv, deres kunnskap og innsikt hvis vi vil. De driver også sin egen butikk der de selger egenproduserte varer; her er ingen Securitasvakter, butikken passes av engler – det står å lese på et skilt.
Humor er svært fremtredende hos søstrene. I en kort film om søstrenes dagligliv, forteller den ene at hennes interesse for Sverige i utgangspunktet skyldtes en kjekk, svensk fotballspiller med bart. Da hun senere hadde avlagt nonneløftet og var bosatt i Birgitta-klosteret i Vadstena, kom han og besøkte henne og søstrene.
Av de åtte søstrene bruker to av dem rullator; det langsomme klosterlivet går med årene enda langsommere. Hvert år tar de imot frivillige som har lyst til å komme og bidra til søstrenes arbeid.
Vadstena ligger vakkert til ved innsjøen Vättern. De historiske omgivelsene er storslåtte Gustav 2 Vasas barokkslott ligger et stenkast unna, det gjør også ruinene etter det første klosteret, og andre historisk interessante bygg.
Fikk vi med oss en skatt hjem?
Jeg mener svaret på det er ja; jeg tror vi alle reiste av sted med en ny forståelse av hva håp innebærer. At det er noe annet og mer enn passivt å vente på noe, fortrinnsvis, godt. Håp er aktivt, det er å handle, å hoppe fremover med fremsyn og mot, det er å lengte etter og ville noe bestemt. Det kan ta tid, veldig land tid. Birgitta fikk sitt kall da hun var i førtiårene, da var hun blitt enke og var mor til åtte barn. Hun fikk beskjed av Gud om å dra til Roma og vente på paven til han godkjente hennes orden. Det tok tyve år. Hun døde i Roma ca. ti år før klosteret stod ferdig i Vadstena.
Les også: Det hellige året – et symbol på Romas kristne arv 🔒
Abraham, han som ble kallet av Gud til å dra fra Sumer for å bli stamfar til mange folk, ventet så lenge sammen med sin like gamle hustru, Sarah, at de til slutt ordnet det selv ved at Abraham fikk en sønn med en slavinne. Men det var ikke Guds plan, så endelig etter enda flere ufruktbare år ble Sarah gravid og hun og Abraham ble foreldre til Isak.
Første nordmann hos dagens Birgitta-søstre
Under en fellessamtale etter at tausheten var brutt søndag ettermiddag, fortalte en søster at jeg var den første fra Norge som var kommet på en slik helg. Til Vadstena kan man enten kjøre, eller ta tog og buss, eller fly. Vadstena og Birgitta-søstrene er en reise verd.
Og la det være sagt: En helg hos søstrene er både for kvinner og menn.
Sluttnoter
[1] Lenke til søstrenes hjemmeside med all informasjon om dem og deres arbeid: https://birgittaskloster.se
[2] Peter Englund har skrevet en kort biografi om Kristina «Sølvmasken»; den er oversatt til norsk.
[3] På Geopolitikas nettside ligger det en interessant artikkel om Den katolske kirkens jubelår: https://geopolitika.no/det-hellige-aret-et-symbol-pa-romas-kristne-arv-%f0%9f%94%92/
[4] Nikoloz Alavidz artikkel om Georgia på Geopolitika er en god innføring hva fremoverlent håp går ut på:https://geopolitika.no/georgiere-markerer-365-dager-med-kontinuerlig-protest-mot-autoritaert-styre/
[5] Her benytter jeg meg av sr. Marias kilde: F. Kluge Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache, 2002, s. 417 og 428.
