Den arabiske liga ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo av syv arabiske land—Egypt, Saudi-Arabia, Irak, Jordan, Libanon, Syria og Nord-Jemen—gjennom ratifisering av en konstituerende pakt.
Den er en regional organisasjon som ifølge sitt charter har som mål å fremme relasjonene mellom arabiske land og forsvare deres interesser, med respekt for suvereniteten og uavhengigheten til hver medlemsstat. Det er imidlertid tydelig at resultatene har vært alt annet enn overbevisende.
Grunnleggelsen av Den arabiske liga hadde som hovedmål å forene den arabiske posisjonen i Palestina-spørsmålet, et refreng som har gått igjen i alle taler på hvert toppmøte, men med varierende intensitet. Ligaen har utvidet seg etter hvert som flere land har oppnådd uavhengighet: Libya (1954), Sudan (1956), Marokko og Tunisia (1958), Kuwait (1961), Algerie (1962), Sør-Jemen (1967), Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater og Oman (1971), Mauritania (1973), Somalia (1974), PLO (1976), Djibouti (1977) og Komorene (1993). I likhet med de fleste regionale organisasjoner hviler Den arabiske liga på fem hovedorganer: Ligaens råd, Det økonomiske og sosiale råd, Ministerrådet, de permanente komiteene og Generalsekretariatet. Siden grunnleggelsen har hovedkvarteret vært i Kairo, og generalsekretæren er egyptisk, bortsett fra perioden 1979–1990 da hovedkvarteret ble flyttet til Tunis.
Uoverkommelige uenigheter…
De påfølgende utvidelsene har ikke dempet splittelsene mellom land med konfliktfylte relasjoner eller ideologiske uenigheter. Disse ble forsterket etter styrtingen av monarkiene i Egypt i 1953 og Irak i 1958 av nasjonalistiske bevegelser med sosialistisk inspirasjon. Fra starten av var det klart at mens hashemittene (red. anm. en arabisk høvdingætt som stadig spiller en viktig rolle i Midtøsten) som regjerte i Irak og Jordan ønsket en stor, gjenforent arabisk stat, foretrakk egypterne, saudiaraberne og jemenittene å snakke om samarbeid med respekt for hvert lands uavhengighet og suverenitet. For Kairo og Riyadh var ligaen et verktøy for å bekrefte sin posisjon på den internasjonale scenen som regionale stormakter. De ble støttet av Storbritannia, som den gang hadde stor innflytelse i regionen, samtidig som de var imot opprettelsen av en gjenforent panarabisk stat. De viktigste aktørene i organisasjonen forsøkte i starten å ta hensyn til London, slik at avkoloniseringen av den arabiske verden ikke eksplisitt var blant målene i den konstituerende pakten. Det er derfor ikke overraskende at begrepene allianse, enhet, føderasjon og konføderasjon ikke finnes i grunnteksten. Denne posisjonen endret seg med maktovertakelsen i Egypt av «de frie offiserene» i 1952, under ledelse av oberst Nasser, som skulle bli en forkjemper for arabisk enhet og den anti-imperialistiske kampen. Nasjonaliseringen av Suezkanalen i 1956, etterfulgt av unionsakten med Syria to år senere, markerte en svekkelse av de fransk-britiske kolonimaktene, og i mindre grad den italienske. Men ønsket om arabisk enhet støtte fra begynnelsen på mangel av enighet om hvordan den skulle oppnås.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
