Estland, Latvia og Litauen venter med engstelse på presidentvalget i USA. Med USAs støtte til Ukraina som et politisk stridstema og Donald Trumps spørsmål rundt NATOs kollektive forsvarsforpliktelse, virker fremtiden for europeisk og transatlantisk sikkerhet usikker for de tre baltiske landene.
Som naboland til Russland og stadig utsatt for trusler derfra, er få allierte like sårbare for konsekvensene av en transatlantisk splittelse som Estland, Latvia og Litauen.
Deres avhengighet av USA for sikkerhet preger deres syn på valget. Mens noen land vurderer hvordan de kan «Trump-sikre» NATO, understreker de sin forpliktelse til å samarbeide med den som blir valgt.
De tre baltiske landene erkjenner at USAs rolle i Europa vil fortsette å endre seg uansett valgresultat, på grunn av økende rivalisering med Kina og større fokus på Indo-Stillehavsregionen.
Samtidig håper de fleste baltiske tjenestemenn at landets demokratiske institusjoner og byråkrati vil begrense neste presidents mulighet til å gjøre radikale politiske endringer. For dem vil nøkkelen være hvordan det pågående skiftet i transatlantiske relasjoner utvikler seg og håndteres i Washington.
Den kritiske testen blir Ukraina. Selv om president Joe Bidens tidlige lederskap som respons på Russlands invasjon bekreftet USAs uunnværlighet, har de funnet hans forsiktige tilnærming skuffende. Både tidligere og nåværende baltiske tjenestepersoner har nylig signert et åpent brev som oppfordrer Biden til å «ikke sverte sin arv» ved å begrense bruken av vestlige våpen mot mål inne i Russland og ved å unnlate å gi Kyiv mer militær støtte.
Når det gjelder Ukraina, ønsker de baltiske landene ikke bare å «holde amerikanerne involvert», men også å se en overgang til å søke «fred gjennom styrke».
Det er usikkert om noen av kandidatene vil gjøre dette. Kamala Harris har gjentatt administrasjonens løfte om å støtte Ukraina «så lenge det trengs» og kritisert Donald Trump for å være villig til å presse Kyiv til å forhandle med Moskva. Likevel har hennes kampanje vært vag når det gjelder en strategi for Ukraina. Sannsynlige medlemmer av hennes administrasjon, som Phil Gordon, forventes også å foretrekke en forsiktig og pragmatisk tilnærming.
På den annen side tror noen i de baltiske landene at Trumps aggressive forhandlingsstil kan føre til at hans administrasjon øker presset på Russland for å få en rask avslutning på krigen han har nevnt.
Dette forutsetter imidlertid at hans administrasjon vil inkludere tjenestepersoner med samme tankegang—som Mike Pompeo og Robert O’Brien—og overser bekymringer om Trumps evne til å følge opp tiltak som enhver forhandlet fred uunngåelig vil kreve. Mer grunnleggende hviler dette på troen på Trumps forpliktelse overfor USAs allierte—eller på hans egne ord. Det mest sannsynlige scenariet er at Ukraina bare vil bli utsatt for press snarere enn styrket.
«Holde amerikanerne involvert»
Når det gjelder europeisk sikkerhet, ønsker de baltiske landene å «holde amerikanerne involvert» samtidig som de anerkjenner USAs skiftende prioriteringer.
De gjør dette ved å støtte USA både innenfor og utenfor NATO. Innen alliansen forsterker de Washingtons krav om at europeiske medlemmer bør bidra mer, og de fremhever at deres forsvarsutgifter er godt over de påkrevde to prosent av BNP. De påpeker også at de gir mest støtte til Ukraina i forhold til størrelsen på sine økonomier.
Les også: Litauens urokkelige stand: En modig utenrikspolitikk mot Kinas tvangsmakt 🔒
De planlegger også å bygge videre på eksisterende regionale samarbeidsmekanismer, som Baltic Security Initiative Act, og å styrke sine bånd til større europeiske allierte. Et eksempel er Litauens ønske om å etablere et 2+1-rammeverk med Tyskland og USA, gitt den planlagte utplasseringen av en tysk brigade i landet.
De baltiske regjeringene søker også å holde USA oppmerksomme på deres behov ved å støtte dem i å begrense Kinas globale innflytelse. Mens Litauen har vært mest høylytt i dette, ved å knytte nære bånd til Taiwan og til tider gå inn for en hard linje mot økonomisk avhengighet, har alle tre landene tatt skritt for å redusere økonomisk avhengighet og teknologiske risikoer knyttet til Kina.
De har også presset resten av EU til å gjøre det samme; for eksempel ved å trekke seg fra 17+1-samarbeidet med Kina og stemme for toll på kinesiske elektriske kjøretøy. Selv om det å vise sin tilpasning til USA ikke er den eneste grunnen til denne holdningen (Kinas støtte til Russland er en viktig årsak til spenningen), er denne vurderingen tydelig i deres beslutninger.
Estland, Latvia og Litauen håper at denne tilnærmingen vil gi dem goodwill hos enhver amerikansk administrasjon. Likevel, selv om de kan tilpasse seg Trumps transaksjonelle stil, vil han sannsynligvis igjen presse europeiske land på byrdefordeling og føre en aggressiv handelspolitikk mot EU, noe som vil være svært problematisk for dem. Derimot forventer de at Harris vil holde sitt løfte om fortsatt forpliktelse til NATO og engasjement i Europa.
Konstruktivt samarbeid er mer sannsynlig under Harris
De baltiske landenes evne til å fremme sin sak avhenger også av å nå frem til riktig publikum i Washington. De har gode relasjoner til transatlantiske og nykonservative nettverk, men har hatt begrenset kontakt med de mer isolasjonistiske elementene i Trumps koalisjon eller med de «pragmatiske internasjonalistene» rundt Harris.
At sentrale personer fra de baltiske landene nå innehar viktige EU-poster—som Kaja Kallas som EUs toppdiplomat, Andrius Kubilius som forsvarskommissær og Jovita Neliupšienė som EUs ambassadør til USA—kan hjelpe i denne sammenhengen.
Selv om de er enige med Washington om å begrense risikoen i økonomiske forhold til geopolitiske motstandere som Kina, er de baltiske landene også bekymret for en økende proteksjonisme i USA, ikke minst fordi det kan styrke proteksjonistiske krefter i EU.
Samtidig håper noen at de tre landene kan dra nytte av USAs fokus på å flytte produksjon nærmere hjem, men det er usikkert hvor attraktive de vil være for amerikanske investorer. Deres foretrukne løsning er et transatlantisk frihandelsområde, men dette er urealistisk både under Harris og Trump.
Deres alternative strategi har vært å støtte rammeverk som bidrar til å stabilisere og koordinere EU og USAs posisjoner, slik som Handels- og teknologirådet som ble lansert i 2021. Her er konstruktivt samarbeid langt mer sannsynlig under Harris enn Trump, gitt hans trusler om å innføre globale tollsatser og tendens til å legge økonomisk press på EU.
Les også: Fremtiden til europeisk sikkerhet: Litauens erfaring med Kinas hybride taktikker 🔒
Oppsummert foretrekker de baltiske regjeringene en nøye styrt utvikling av det transatlantiske forholdet som gir europeiske land tid til å styrke sine forsvarsevner og som ikke forstyrrer gjensidig fordelaktig samarbeid.
Dette kan også forklare den klare preferansen for Harris blant folk i de baltiske landene, som mener hun vil styrke USAs globale innflytelse. Disse faktorene tyder på at de baltiske hovedstedene håper på en seier for Harris, selv om de vil søke et produktivt samarbeid med hvem som enn vinner og ikke ser noen av kandidatene som en mirakelløsning.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt overstatt fra engelsk.
Litauen: Fra Moskvas bikkje i vest til Vestens vaktbikkje i øst 🔒
