Gabriel Boric overlater Chiles presidentskap til sin diametrale motsetning, José Antonio Kast. Med partiets nederlag er det den chilenske venstresiden som nå må konfrontere egne motsetninger – og de grunnleggende spørsmålene om sin videre retning.
For fire år siden tiltrådte Gabriel Boric som Chiles president, båret frem av løfter om et radikalt brudd med fortiden. Som 35-åring, med bakgrunn fra jusstudiet ved Universidad de Chile og studentopprørene i 2011, fremsto han som selve symbolet på en ny latinamerikansk venstreside. I dag avslutter han sin periode med en tungt omstridt arv.
Hans presidentskap vil særlig bli husket for jordskjelvet rundt folkeavstemningen om ny grunnlov i 2022. Boric knyttet regjeringens skjebne til forslaget om en ny konstitusjon – et forslag som ble massivt avvist av velgerne. Denne avstanden mellom den utøvende maktens idealisme og elektoratets pragmatisme etterlot regjeringen politisk handlingslammet, uten et bærekraftig prosjekt, samtidig som både økonomien og sikkerhetssituasjonen forverret seg.
Symbolet er slående: Den som sverget å «avslutte nyliberalismen», forbereder seg på å overrekke presidentbåndet 11. mars 2026 til sin politiske motpol, José Antonio Kast. Som leder for en selvsikker og ideologisk tydelig konservativ høyreside vant Kast valget i desember 2025 med nær 59 prosent av stemmene. Dermed ble han den mest demokratisk legitimerte presidenten i Chiles historie målt i oppslutning.
Daniel Mansuy: En generasjons obduksjon
For å forstå denne utviklingen må man lese boken til den chilenske intellektuelle Daniel Mansuy, Los inocentes al poder («De uskyldige ved makten»). Mansuy, utdannet i Frankrike og en sentral skikkelse i chilensk politisk idédebatt, tegner en politisk genealogi over Frente Amplio – bevegelsen som bar Gabriel Boric frem. Han analyserer hvordan Frente Amplio på mindre enn femten år gjennomførte en bemerkelsesverdig maktoppstigning: fra universitetscampuser til presidentpalasset La Moneda.
Les også: Pendelen svinger mot høyre: José Antonio Kasts seier i Chile
Boken inngår i det som kan beskrives som en avgjørende intellektuell trilogi. Etter å ha studert den demokratiske overgangen og skikkelsen Jaime Guzmán – arkitekten bak 1980-grunnloven og subsidiaritetsprinsippet – samt minnet om Salvador Allende, retter Mansuy her blikket mot det han omtaler som «uskyldens sykdom». Med henvisning til den franske filosofen Pascal Bruckner definerer han denne uskylden som en «individualismens sykdom som består i å ville unnslippe konsekvensene av egne handlinger».
Denne generasjonen bygget sin identitet på et kategorisk brudd med Concertación – sentrum–venstre-koalisjonen som styrte landet fra 1990 til 2010 – som ble oppfattet som kompromittert gjennom det som ble kalt «avtalepolitikk». Ved å utrope seg selv til de eneste autentiske representantene for folket, fordi de sprang ut av «sosiale bevegelser», etablerte Frente Amplios ledere en form for moralsk overlegenhet. Denne narsissistiske forestillingen om politisk renhet skulle imidlertid vise seg å være deres største hinder i møte med styringsansvaret.
Den vanskelige maktutøvelsen
Ifølge Mansuy ligger Borics tragedie i hans manglende evne til å «innta embetet» (habitar el cargo). Selv om presidenten besitter ubestridelige kvaliteter – særlig når det gjelder nærhet og empati – synes han å ha forblitt fanget i sin fortid som aktivist: En president som støtter demonstranter utenfor sitt eget palass, illustrerer en sammenblanding av roller – mellom privatperson, aktivist og statlig institusjon.
Les også: Sikkerhet først: Costa Rica velger hardere kurs
Boric avviste den nødvendige distansen som makten fordrer. Dette kom ikke bare til uttrykk i symboler, som hans vedvarende motvilje mot å bære slips, men særlig i en gjennomgående subjektiv tilnærming til embetet. Der Ricardo Lagos – venstreorientert president fra 2000 til 2006 – legemliggjorde statens autoritet med suveren avstand og institusjonell tyngde, valgte Boric å eksponere sine følelser og tvil i møte med kriser. Resultatet var en svekkelse av presidentembetets autoritet og symbolkraft.
Hvilken arv etterlater han?
Boric-perioden etterlater en bitter lærdom: Aktivistisk renhet lar seg ikke opprettholde i møte med statens kompleksitet. Den institusjonelle politikken tilga verken avvisningen av kompromiss eller den moralske selvsikkerheten hos en generasjon som antok at virkeligheten var mer formbar enn den faktisk er.
Mens Kast nå forbereder en samlingsregjering bestående av «teknokrater og uavhengige», med mål om å gjenopprette orden og økonomisk vekst, står ett spørsmål igjen: Var Gabriel Borics tid i La Moneda bare en idealistisk parentes – eller vil Chile før eller siden igjen la seg forføre av «de uskyldiges» politiske illusjon?
Tiden vil vise om denne venstresiden evner å modnes i møte med realitetene – eller om den forblir en opprørets estetikk, ute av stand til å utvikle en styringsetikk.
Antarktis: En geopolitisk utfordring for Chile og Argentina 🔒
