For noen representerer CFA-francen stabilitet – for andre en lenke til kolonitiden. Seks tiår etter uavhengigheten splitter valutaen fortsatt både økonomer og regjeringer.
CFA-francen – den siste koloniale eller postkoloniale valutaen, «Fransk-Afrikas franc» – har hatt mange navn, men forkortelsen har forblitt den samme. Bortenfor forenklede påstander og overfladiske anklager fortjener dette systemet en økonomisk-intelligent tilnærming som avdekker motivene bak det. Denne valutaen, felles for fjorten afrikanske land og unik i sitt slag, har overlevd i mer enn seksti år etter uavhengigheten.
Historien om CFA-francen begynte 26. desember 1945, da Charles de Gaulle, som da ledet den provisoriske regjeringen, godkjente Bretton Woods-avtalene og opprettet valutaen (dekret nr. 45-0136). Den ble opprinnelig kalt «francen for de franske koloniene i Afrika» og skulle gjenopprette et stabilt betalingsmiddel i koloniene, sikre råvareforsyning til moderlandet og kontrollere kapitalstrømmer.
Beslutningen var ikke bare teknisk, men strategisk, forankret i De Gaulles ambisjon om å gjenreise den franske francens glans og bekrefte Frankrikes økonomiske makt etter krigen.
Valutaen ble dermed et uttrykk for denne ambisjonen – et virkemiddel for fransk innflytelse og nasjonal sikkerhet. At et slikt monetært system fra kolonitiden fortsatt består, er et særfransk fenomen, særlig i kontrast til Storbritannias gradvise oppløsning av sitt «sterling-område».
Afrikanske interesser
For de afrikanske landene i franc-sonen ligger en av CFA-francens største fordeler i den monetære stabiliteten den gir. Valutaen er bundet til euroen (1 euro = 655,957 CFA-franc siden 1999 – man bruker altså euro i CFA-sonen) og garantert konvertibel av Frankrike. Det gir en viss beskyttelse mot inflasjon og valutafall, som er utbredt i nabolandene.
I 2024 hadde Nigeria for eksempel over 30 % inflasjon, mens nairaen og den ghanesiske cedien kollapset. For enkelte grensehandelsaktører ble derfor CFA-francen en «trygg havn»[1]. Dette bidro til at Den vestafrikanske økonomiske og monetære union (UEMOA)- og Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (CEMAC)-sonene håndterte den økonomiske ettervirkningen av COVID-19 bedre, med mer robuste BNP-tall enn gjennomsnittet i Afrika sør for Sahara i 2020 og 2021.
Elfenbenskystens president Alassane Ouattara forsvarte i desember 2019 den faste valutakursen og understreket at den bidro til å hindre spekulasjon, kapitalflukt og sikre lån i euro.
Men denne stabiliteten har en høy pris: tap av pengepolitisk selvstendighet. Koblingen til en sterk euro svekker eksportnæringenes konkurranseevne og fremmer import på bekostning av lokal produksjon og industrialisering. Sentralbankenes politikk (Sentralbanken for de vestafrikanske statene [BCEAO] og Banken i sentralafrikanske stater [BEAC]) er først og fremst rettet mot å kontrollere inflasjon, ikke mot vekst og jobbskaping – et prioriteringsmønster arvet fra Den europeiske sentralbanken. Dette er påfallende, gitt at Afrikas økonomiske realiteter er svært ulike eurosonens.
Et spørsmål om mening og makt
Debatten om CFA-francen splitter regjeringer og opinioner. Valutaen blir ofte beskrevet som økonomisk ineffektiv, politisk tvilsom og sosialt urettferdig – kritikk særlig kjent gjennom den togolesiske økonomen Kako Nubukpo[2].
Land som Burkina Faso, Niger, Mali og nylig også Senegal under president Bassirou Diomaye Faye, uttrykker ønske om å gjenvinne monetær suverenitet.
Den 50 % devalueringen i 1994, presset frem av IMF, Verdensbanken og Paris, er fortsatt et åpent sår, sett som en «brutal og ydmykende hendelse [som] delvis undergravde tilliten»[4].
Ifølge undersøkelser fra november 2024 ønsker nær 95 % av de spurte vestafrikanske aktivistene å forlate CFA-francen.
At systemet virker foreldet, må ikke overskygge spørsmålet om korrupsjon. En ny valuta betyr ikke nødvendigvis framgang for befolkningen. Uten sterkere regler for åpenhet og kontroll kan pengeforvaltningen snarere bli et nytt rom for elitens maktmisbruk.
For å imøtegå slike anklager har enkelte afrikanske ledere sagt at de «gikk i Frankrikes skole», og at ord som «korrupsjon» ikke finnes i deres lokale språk. Men at et ord ikke finnes, betyr ikke at fenomenet ikke gjør det.
Franske interesser
For Frankrike er CFA-francens gevinster mindre økonomiske enn strategiske. I motsetning til hva mange tror, tjener ikke det franske finansdepartementet direkte på de afrikanske valutareservene[4].
«Operasjonskontoen» er rentebærende for de afrikanske sentralbankene og koster Frankrike titalls millioner euro årlig på grunn av konvertibilitetsgarantien.
CFA-francens betydning for Paris ligger i valutaens rolle som innflytelsesmiddel. Etter uavhengigheten ønsket Charles de Gaulle å opprettholde nære organiske bånd til de tidligere koloniene gjennom en «organisk fellesskapstanke» der Frankrike beholdt kontrollen over kjerneområder som valutaen.
I desember 2019 ble en stor reform kunngjort for UEMOA-landene. Navnet «CFA-franc» skulle erstattes med «Eco».
Den viktigste endringen var at landene ikke lenger måtte plassere 50 % av sine valutareserver hos det franske finansdepartementet. Tiltakene hadde som mål å «dempe kritikken»[5] om nykolonial dominans.
Likevel ble den faste kursen mot euro (1 euro = 655,96 CFA-franc) beholdt, og Frankrike fortsatte som garantist for konvertibiliteten.
En valuta i desinformasjonens tid
Samtidig er CFA-francen gjenstand for omfattende desinformasjonskampanjer.
Ubegrunnede påstander – som at Frankrike hvert år skal motta 440 milliarder euro i kolonial skatt – sirkulerer jevnlig.
Slike fortellinger forsterkes ofte av ny-panafrikanske bevegelser og utenlandske aktører, særlig russiske, som bruker sosiale medier til å fremme et «fransk komplott»[6] og rette folkelig misnøye mot Paris.
Sluttnoter
- En «trygg havn»-valuta er en myntenhet ansett som et sikkert investeringsvalg i tider med økonomisk eller geopolitisk usikkerhet.
2. Kako Nubukpo, Bruno Tinel, Martial Ze Belinga og Demba Moussa Dembélé (red.), Sortir l’Afrique de la servitude monétaire. À qui profite le franc CFA ?, Paris, La Dispute, 2016.
3. Séraphin Prao, Le franc CFA : une devise refuge malgré les critiques, L’Économiste du Togo, 22. mai 2024.
4. Amath Ndiaye, Franc CFA : le mythe du compte d’opérations comme argent séquestré, Financial Afrik, 10. august 2025.
5. Franc CFA : ce qui va changer, Jeune Afrique, 2020.
6. Thierry Vircoulon, Alain Antil og François Giovalucchi, Thématiques, acteurs et fonctions du discours anti-français en Afrique francophone, IFRI, juni 2023.
