Et system uten suverenitet.
CFA Franc fortjener spesiell oppmerksomhet fordi den ikke følger de samme prinsippene som andre pengesystemer. I motsetning til de store internasjonale valutaene er den i stor grad kontrollert utenfra, og befinner seg dermed utenfor de økonomiske maktkampene. Uten begreper for å forstå sin egen autonomi og verktøy for å oppnå den, er disse landene satt ut av spillet i kappløpet om suverenitet.
Denne artikkelen bygger videre på en tidligere artikkel.
Den strukturelle umuligheten ved å delta i en valutakrig
Denne pengepolitiske ordningen er strukturelt ute av stand til å delta i en «valutakrig» i egentlig forstand, ettersom en slik krig innebærer at land fører politikk med konkurrerende devalueringer for å øke eksporten og begrense importen.
Mekanismen bak CFA-francen, som bygger på fast kurs mot euro og har valutastabilitet som høyeste prioritet, hindrer afrikanske stater i å devaluere sin valuta for å stimulere eksporten eller tilpasse økonomien til lokale forhold.
Mens land som Nigeria jevnlig justerer nairaen for å beskytte petroleumsøkonomien, og Egypt devaluerer pundet for å fremme turisme og eksport, forblir landene i francsonen passive tilskuere.
Følgelig er pengepolitikken i denne franskspråklige unionen utformet etter mønster av eurosonens, uten hensyn til mål som vekst og sysselsetting. Å være bundet til en så sterk valuta som euro svekker eksportørenes priskonkurranseevne og gjør import mer attraktiv enn lokal produksjon. I praksis fungerer systemet som en skatt på eksport og en subsidiering av import.
Selv om landene i eurosonen står overfor lignende begrensninger, dempes virkningene der av høyere utviklingsnivå og innflytelse på Den europeiske sentralbanken.
For de afrikanske landene i francsonen er fraværet av devalueringsmulighet desto mer skadelig, fordi hvert land rammes av ulike økonomiske sjokk: et fall i kakaoprisen i Elfenbenskysten, en dårlig avling i Senegal eller en oljekrise i Nigeria. Makroøkonomiske studier viser at slike nasjonale sjokk forklarer mesteparten av variasjonene i BNP – fra 68 % i Ghana til 96 % i Senegal over en tolvårsperiode [1]. Denne dominansen av lokale forstyrrelser taler for selvstendige pengepolitikker tilpasset hvert lands situasjon. En felles og uniform politikk blir derfor både kostbar og ineffektiv.
Les også: Mali: Al-Qaida innfører økonomisk blokade mot Bamako 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
CFA-franc: Anker for finansiell stabilitet eller kolonial lenke?
