I en tid preget av uro, tap av mening og åndelig hjemløshet, peker både psykologi og kristen tradisjon mot erkjennelsen som en kilde til håp. Epifania er et bilde på lyset som bryter frem i mørket.
I boken Modern man in search of a soul fra 1933, skriver Carl Gustav Jung:
«I løpet av de siste tredve årene har folk alle fra de siviliserte landene på jorden søkt hjelp hos meg … Blant mine pasienter […] har det ikke vært en eneste hvis problem i siste instans ikke kan tilbakeføres til ønsket om å finne religiøs tilhørighet i livet. Jeg kan med sikkerhet si at alle ble syke fordi de hadde mistet det som levende religioner til enhver tid har gitt troende, og at ingen av dem ble helt friske før de hadde funnet tilbake til dette religiøse forholdet.» […] «Her står prestene overfor en umåtelig horisont. Men det er som om ingen har lagt merke til det … Det er på høy tid at både prester og psykoterapeuter forener krefter for å møte denne enorme åndelige oppgaven (nemlig å ta opp og arbeide med vår tids presserende psykiske oppgaver).»[1]
To kirkelige markeringer den sjette januar 2026
I dag, 6. januar, stenger pave Leo XIV Den hellige døren i St. Peterskirken. Den har stått åpen siden julaften 2024 da tidligere pave Frans’ innledet jubelåret 2025[2].
6. januar er også dagen for Den katolske kirkes feiring av Herrens åpenbaring, Epifania. Epifania er den eldste kirkelige feiringen av Jesu fødsel; eldre enn julefeiringen den 24. desember.
Epifania kommer av det greske ordet epiphanios og betyr det som kommer tilsyne; i kristen terminologi vil det si at mennesket utsettes for en guddommelig, lysende manifestasjon eller åpenbaring. Det som ble manifest for ca. 2000 år siden var Gud i barneskikkelse samt en sterkt lysende stjerne som ledet tre vise menn fra land som lå øst for Betlehem i Judea – for eksempel Persia – til krybben der Gud lå omgitt av Maria og Josef, dyr og gjetere.
Les også: Når gravkamre blir geopolitikk: Roma-katakombenes uventede velgjører 🔒
På 1100-tallet og via det latinske, kristne begrepet epiphania trengte ordet inn i flere europeiske språk. Som den greske varianten betød det til å begynne med en synlig, lysende manifestasjon av det guddommelige. Imidlertid tok det ikke lang tid før ordet fikk en betydning som gikk utover det strengt teologiske. På litterært og filosofisk fransk fikk ordet en overført valør: En plutselig, indre, lysende åpenbaring; en erkjennelse av noe som hittil har vært skjult.
Både på fransk, italiensk og engelsk kan man si «avoir une épiphanie» / avere una epifania / have an epiphany. Betydningen er overlappende på de tre språkene: Å ha erkjent noe plutselig og sterkt. Det nærmeste vi kan komme en variant av dette på norsk er « å gå et lys opp for en», «det har gått et lys opp for meg», men om den norske varianten er like entydig og sterk på det erkjennelsesmessige planet som den franske, italienske og engelske er usikkert …
Håpets epifani
Kirkens tema for jubelåret 2025 var håpet. Dermed er det ikke sagt eller ment at det er uaktuelt å håpe i 2026. Tvert imot, vi trenger håpet mer enn noensinne. Vår verden bader i mørke. Åpningen på det nye året og de realpolitisk usikre tidene vi står overfor, gjør at man kan ha lyst til å stikke hodet under puten. Hva kan vi stille opp med? Hva kan vi som enkeltmennesker ta med oss inn i 2026 for å holde håpet levende på en kraftfull, meningsbærende og effektiv måte?
Håpet er knyttet til erkjennelsens lys; at det går et lys opp for en, for meg, for deg – hvem er jeg, hva holder meg i live, hva vil jeg, og om jeg inngår i en større sammenheng. Det er spørsmål som knytter an til Jungs 93 år gamle konklusjon og diagnose på den moderne, siviliserte verden – en verden kom med en høy pris – et enormt åndelig tomrom og stor hjemløshet – og at vi gjennom erkjennelsen kan knytte an til glemte kilder, her står kristendommen i en særstilling, og manøvrere oss videre inn i det 21. århundre med håpet intakt.
Sluttnoter
[1] Modern man in search of a soul, s. 264 ff, s. 259, New York, Harvest.
[2] Peterskirken, Roma: Alle de fire pavelige basilikaene i Roma har en hellig dør. Dørene er vanligvis lukket fra innsiden og åpnes bare i jubileumsårene, som er hvert 25. år. Den hellige døren i Peterskirken er murt igjen på innsiden. Den første dagen i jubileumsåret slår paven på mursteinene med en hammer, åpner døren og slipper inn pilegrimene som kommer for å få tilgivelse. Når jubileumsåret er slutt, lukker paven døren for de neste 25 årene. Tradisjonen med å åpne og lukke Den hellige døren kan føres tilbake til det 15. århundre.
