Jihadister bruker overfallet fra Assads tilhengere på syriske sikkerhetsstyrker som en unnskyldning for massakrer på alawittiske sivile. Et Syria der ulike befolkningsgrupper og religioner lever fredelig og likestilt sammen, forblir en fjern drøm.
Bevisene tetter seg om at over tusen alawittiske sivile ble drept av jihadistiske militsgrupper i den syriske kystregionen sist helg. For å forstå massakrene, kan det være nyttig å se tilbake til august 2013. Den gang startet opprørsgrupper fra nordøst en offensiv mot de landlige bosetningene til alawittene i kystfjellene. Blant disse var al-Nusra-fronten, som på den tiden var den viktigste jihadistorganisasjonen og den offisielle al-Qaida-avleggeren i landet. I tillegg deltok hovedsakelig jihadistiske og salafistiske grupper, inkludert mange syrere, men også tsjetsjenere, nordafrikanere og europeere.
Den overraskende fremmarsjen tok regjeringsstyrkene på sengen, og opprørerne klarte å ta noen alawittiske landsbyer hvor de umiddelbart drepte og kidnappet hundrevis av forsvarsløse sivile. Offensiven ble raskt slått tilbake, men hendelsene preget den syriske borgerkrigen i mer enn et tiår.
Dypere røtter i sekterisk hat
Det ble tydelig for et bredere publikum for første gang hvor dypt hatet mot alawittene var blant opprørerne, og hvilke dramatiske konsekvenser dette kunne ha for minoriteten, som utgjør rundt 10 prosent av den syriske befolkningen. Jihadistene gjorde lite for å skjule sin forakt, som da al-Nusra-lederen Abu Muhammad al-Jolani i et mye omtalt intervju i mai 2015 kunngjorde at hans organisasjon ville skåne alawittiske sivile ved et nytt fremstøt mot kysten, men kun «hvis de vendte tilbake til Guds religion». Jolani kunne knapt ha gjort det tydeligere at alawittene i hans syn ikke regnes som muslimer og i «hans Syria» kun ville ha en fremtid hvis de konverterte til sunni-islam. Fiendtligheten fra opprørerne var én grunn til at alawittene samlet seg bak Assad.
Alawittene, som opprinnelig stammer fra sjiaislam, betraktes som en gnostisk sekt. Deres tro inkluderer blant annet reinkarnasjon, noe som gjør dem til særlig foraktelige og forkastelige vantro i øynene på de fleste sunni-muslimer. I århundrer ble alawittene undertrykt og forfulgt av de overveiende sunni-muslimske herskerne i Syria, noe som førte til at de trakk seg tilbake til de utilgjengelige fjellregionene langs kysten. Selv om dette sikret deres fysiske overlevelse, forble de en foraktet minoritet: stort sett fattige bønder uten innflytelse på landets utvikling.
Les også: Syria overtatt av islamister: En geopolitisk katastrofe i horisonten? 
Fra historisk undertrykkelse til maktgrep
Denne situasjonen endret seg først på 1900-tallet, da mange alawitter klarte å gjøre karriere i militæret. I 1970 ble en av deres egne, Hafiz al-Assad, president gjennom et militærkupp. Sunni-islamister har siden den gang ansett alawittene som spesielt forferdelige vantro. Assad plasserte sine lojale, hovedsakelig alawitter, i nøkkelposisjoner i militæret og i etterretningstjenestene. Sønnen Bashar al-Assad, som overtok presidentembetet i 2000, videreførte denne praksisen, noe som førte til at mange alawitter fikk stillinger i regimet, særlig innenfor militæret og etterretningen. Samtidig var det kun noen få utvalgte familier høyt oppe i hierarkiet som dro nytte av dette – alawittene flest forble marginaliserte.
Mot slutten av 2024 var også de alawittiske eliteenhetene i hæren tynget av korrupsjon, nepotisme og dårlig ledelse. De var ikke lenger villige til å ofre seg for Assad-regimet. Styrkene oppløste seg i løpet av få dager, noe som tvang Assad-klikken til å flykte til utlandet. De fleste alawitter ble igjen og måtte da frykte represalier fra de seirende islamistene, som holdt dem kollektivt ansvarlige for regimets forbrytelser.
Hatet forsterkes
Hendelsene fra 2013 hadde vist hvor dypt motviljen mot alawittene stakk. Helt siden 1960-tallet ble oppstigningen til denne minoriteten mislikt av mange sunnier, som ikke aksepterte at «foraktede» alawitter kunne herske i et sunni-dominert Syria.
Avskyen var særlig uttalt blant islamister av ulike nyanser, som så på alawittene, i likhet med sjiaer, som spesielt forferdelige vantro uten plass i et «ekte» islamsk Syria. Al-Nusra-fronten, for eksempel, var ikke mindre fiendtlig enn IS, selv om de var noe mer diskrete når de utførte overgrep. Dersom opprørerne seiret, måtte alawittene frykte for sin fysiske eksistens i landet.
Hay’at Tahrir al-Sham og nye konstellasjoner
Ytterligere etnisk-religiøse rensinger kunne ramme alawitter, sjiaer, kristne, drusere, ismailitter og kurdere. Det endret seg ikke umiddelbart selv da Nusra-fronten i 2017 ble omdøpt til «Støttefronten for det syriske folk» (Hay’at Tahrir al-Sham, HTS) etter å ha brutt med al-Qaida og lovet å avstå fra internasjonale terrorangrep. I realiteten var dette et taktisk trekk for å befeste makten i Idlib-regionen og vinne støtte fra Tyrkia og Qatar. Selv om bruddet med al-Qaida var reelt nok til at terrororganisasjonen opprettet en ny avlegger i Syria, forble de fleste av HTS’ krigere jihadister med et grunnleggende hat mot alawitter. Utenlandske militante fra ulike land sluttet seg dessuten til, ofte uten å oppgi de sekteriske holdningene sine.
Les også: Syrias alawittiske minoritet står i fare for utslettelse
Da HTS-ledede allianser av islamistiske grupper i desember 2024 tok store deler av Syria, var konfrontasjoner med alawittene uunngåelige, spesielt fordi HTS med maksimalt 30 000 mann ikke kunne holde kontroll over det nyerobrede territoriet. Det var derfor overraskende at større massakrer lot vente på seg. Men allerede i desember samme år kom rapporter om vilkårlige henrettelser av tidligere Assad-funksjonærer, fulgt av drap og kidnappinger av alawittiske sivile.
Nye massakrer og usikker fremtid
Den siste bølgen av massehenrettelser i kystregionen ble utløst av angrep fra Assads gjenværende lojalister på HTS-tropper. Likevel virker det som jihadistene, enten HTS selv eller allierte grupper, benyttet anledningen til å drepe en lang rekke uskyldige alawitter.
Hendelsene understreker at det «nye Syria», der forskjellige folkegrupper lever side om side i fred, forblir en fjern visjon. I beste fall får alawittene og andre minoriteter ingen politisk makt. De må også regne med ulike former for diskriminering under et regime der sunni-islamister styrer. I verste fall representerer massakrene i kystregionen bare starten på en bredere etnisk-religiøs rensing rettet mot alawitter, sjiaer, kristne, drusere, ismailitter – og muligens også kurdere. Allerede i dag stiller mange spørsmål ved om alawittene i det hele tatt kan overleve i en stat styrt av HTS.
