Gjenoppbygging etter konflikt, transportdiplomati og strategisk autonomi er i ferd med å omforme Aserbajdsjans rolle i Eurasias geopolitikk.
For ikke lenge siden ble Aserbajdsjan i stor grad betraktet som et geopolitisk randland – viktig først og fremst for olje og gass, hemmet av en uløst konflikt og i stor grad reaktivt overfor større makters dagsordener. I dag er dette bildet stadig mer utdatert. Fra Det kaspiske hav til Sentral-Asia og fra Sør-Kaukasus til Europa har Aserbajdsjan vokst fram som en stat som ikke bare tilpasser seg regionale endringer, men aktivt former dem.
Dette skiftet kom ikke av seg selv. Det gjenspeiler et samvirke mellom transformasjon etter konflikt, infrastrukturbasert diplomati og en utenrikspolitikk som setter strategisk autonomi foran blokkpolitikk. Under president Ilham Aliyev har Aserbajdsjan gjort geografi til et fortrinn og posisjonert seg som et bindeledd mellom regioner, energisystemer og politiske interesser i en tid der global sammenkobling er i ferd med å bli redefinert.
Tanken om at Aserbajdsjan en dag kunne spille en slik rolle er ikke helt ny. På midten av 1990-tallet, da landet fortsatt slet med ustabilitet og en uavklart krig, hevdet den avdøde amerikanske strategen Zbigniew Brzezinski at Aserbajdsjan hadde kjerneegenskapene til en vellykket, selvstendig stat – forutsatt at landet klarte å konsolidere suvereniteten og forankre seg økonomisk. Da jeg intervjuet Brzezinski i 1996 til boken min The South Caucasus at the Crossroads, og senere snakket med ham igjen ved Jamestown Foundation i 2010, beskrev han konsekvent Aserbajdsjan som et geopolitisk hengsel: et land hvis suksess eller fiasko ville forme balansen i det bredere kaspiske området og Sør-Kaukasus. Tre tiår senere framstår denne vurderingen mindre teoretisk enn empirisk.
Fra konfliktløsning til strategisk gjenoppbygging
Gjenopprettingen av Aserbajdsjans territorielle integritet markerte et avgjørende vendepunkt. Det som fulgte, kan imidlertid vise seg å være like betydningsfullt. I stedet for å fryse status quo etter konflikten, handlet Baku raskt for å integrere de tidligere armensk-okkuperte områdene i nasjonale og regionale utviklingsplaner. Flyplasser, motorveier, jernbaneforbindelser, kraftinfrastruktur og nye byprosjekter er blitt igangsatt i et tempo som sjelden ses i miljøer etter konflikt.
Denne gjenoppbyggingen handler ikke bare om å reparere det som ble ødelagt. Den dreier seg om å reposisjonere Karabakh innenfor Aserbajdsjans langsiktige økonomiske strategi – ved å knytte området til logistikkorridorer, prosjekter for fornybar energi og digital infrastruktur. Ved å legge vekt på smarte byer og grønne energisoner har myndighetene søkt å koble etterkrigsoppbyggingen til framtidig vekst, snarere enn til tidligere avhengighet.
Les også: En amerikansk trojansk hest i Armenia?
For eksterne partnere er budskapet tydelig: Aserbajdsjan er ikke bare i stand til å gjenopprette full kontroll over territorier, men også til å styre og utvikle dem. Denne kapasiteten er viktig i en region som lenge har vært preget av frosne konflikter og fastlåste omstillinger.
Midtkorridoren og Eurasias nye geometri
Aserbajdsjans økende innflytelse er mest synlig på området for samhandling og forbindelser. I takt med at spenninger forstyrrer tradisjonelle handelsruter mellom øst og vest, har Midtkorridoren – som knytter Kina og Sentral-Asia til Europa via Det kaspiske hav og Sør-Kaukasus – fått økt strategisk betydning. Aserbajdsjan befinner seg i korridorens operative kjerne.
Gjennom vedvarende investeringer i Alat-havnen, modernisering av jernbaner, kaspisk skipsfart og samordning av toll har Baku forvandlet seg fra et transittland til et logistisk knutepunkt. Dette har løftet Aserbajdsjans relevans ikke bare for EU og Tyrkia, men også for sentralasiatiske stater som søker mer mangfoldig tilgang til globale markeder.
Kasakhstan, Usbekistan og Turkmenistan ser i økende grad Aserbajdsjan som sin viktigste vestlige port. Felles transportinitiativer, energisamarbeid og koordinert infrastrukturplanlegging har skapt det som i praksis er en funksjonell samhandlingsblokk over Det kaspiske hav. Selv om dette ikke er formalisert som en politisk union, har nettverket konkrete geopolitiske virkninger: Det reduserer avhengigheten av enkeltruter, styrker regional forhandlingsmakt og plasserer Aserbajdsjan i sentrum av en voksende eurasisk utveksling.
Energidiplomati utover avhengighet
Energi står fortsatt sentralt i Aserbajdsjans internasjonale profil, men betydningen har endret seg. Gasseksport via den sørlige gasskorridoren har styrket Aserbajdsjans rolle i Europas energisikkerhet i en tid med akutt usikkerhet. Samtidig har Baku investert tungt i havvind, solkraft og framtidige prosjekter for overføring av grønn energi.
Denne todelte tilnærmingen – å møte umiddelbar etterspørsel samtidig som man forbereder en langsiktig omstilling – har styrket Aserbajdsjans troverdighet som strategisk partner, snarere enn som en rent utvinnende leverandør. Den bidrar også til å forklare landets økende synlighet på globale arenaer, inkludert engasjement på høyt nivå i FN og vertskap for store internasjonale fora. Slik anerkjennelse gjenspeiler ikke bare energikapasitet, men også diplomatisk pålitelighet.
En utenrikspolitikk bygget på strategisk autonomi
Kanskje det mest særpregede ved Aserbajdsjans framgang er landets utenrikspolitiske linje. I stedet for å forankre seg i én blokk har Baku fulgt en strategi basert på strategisk autonomi – med arbeidsforhold på tvers av geopolitiske skillelinjer. President Aliyev har hatt kontakt med et bredt spekter av ledere, blant dem Tyrkias Recep Tayyip Erdoğan, Russlands Vladimir Putin, Irans president Masoud Pezeshkian, EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og USAs president Donald Trump. Disse møtene illustrerer et diplomati som vektlegger tilgang, selvstendighet og pragmatisk innflytelse.
Les også: Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
Denne tilnærmingen har gitt Aserbajdsjan handlingsrom i et stadig mer polarisert internasjonalt system. Forholdet til EU er forankret i energi, transport og regelverkssamarbeid, mens forbindelsene til Russland forblir pragmatiske uten å undergrave uavhengigheten. Engasjementet med Iran er justert gjennom økonomisk og regional dialog, og forholdet til Tyrkia og USA er styrket gjennom forsvars-, økonomisk og diplomatisk samarbeid. Resultatet er ikke nøytralitet, men strategisk manøvrerbarhet på tvers av konkurrerende innflytelsessfærer.
Fra potensial til makt
Sett under ett tyder disse utviklingstrekkene på at Aserbajdsjan har passert en strategisk terskel. Landet reagerer ikke lenger bare på regionale dynamikker; det bidrar til å definere dem. Sør-Kaukasus – lenge formet av ytre rivalisering og uavklarte tvister – organiseres i økende grad rundt initiativer som springer ut fra Baku.
Disse gevinstene er imidlertid ikke selvopprettholdende. Aserbajdsjans framvoksende rolle vil avhenge av evnen til å håndtere kompleksitet, ikke bare akkumulere fortrinn – å balansere samhandling med sikkerhet, økonomisk integrasjon med suverenitet og regional ambisjon med langsiktig stabilitet. Utfordringen framover handler mindre om ekspansjon enn om konsolidering: å sikre at dagens strategiske fortrinn blir til varig innflytelse.
Samtidig er makt i dagens internasjonale system i økende grad nettverksbasert og transaksjonell. Målt etter disse kriteriene har Aserbajdsjans prestasjoner vært bemerkelsesverdige. Det Brzezinski en gang beskrev som potensial, har begynt å materialisere seg som handlekraft: en stat som bruker samhandling, gjenoppbygging og strategisk autonomi til å forme omgivelsene, snarere enn å bli formet av dem.
Aserbajdsjans utviklingsbane reiser nå et strategisk spørsmål for landets partnere, snarere enn for Baku selv. Kan internasjonale aktører forholde seg til Aserbajdsjan som en formende kraft – en som forankrer stabilitet gjennom samhandling og pragmatisk diplomati – i stedet for å se landet utelukkende gjennom nedarvede narrativer om post-sovjetisk transisjon? Svaret vil påvirke ikke bare Sør-Kaukasus’ framtid, men også mulighetene for et mer sammenkoblet Eurasia i en tid der fragmentering har blitt den globale normen.
Klemt mellom stormakter: Aserbajdsjans vei videre etter Karabakh-krigen 🔒
