Når Baku kaller fred «nær», er det i praksis et krav om en total armensk kapitulasjon – ikke en invitasjon til likeverdig forhandling.
I sin nylige artikkel presenterer Aserbajdsjans ambassadør til Norge, Sverige, Danmark og Finland et optimistisk, men i siste instans ensidig syn på utsiktene til fred mellom Armenia og Aserbajdsjan. Samtidig som han hevder at en fredsavtale er «innen rekkevidde», unnlater ambassadøren å ta inn over seg den underliggende maktubalansen og de tvangspregede premissene som preger dagens diplomatiske klima. I stedet for å bane vei for varig forsoning og stabil fred, gjenspeiler Aserbajdsjans posisjon en nullsumtenkning der fred likestilles med Armenias fulle kapitulasjon. En ekte og verdig fred kan imidlertid ikke bygges på dominans, skremsel eller et språk der én part dikterer vilkårene for sine motstandere.
Kjernespørsmålet er illusjonen om at partene forhandler på like fot. I realiteten opptrer Aserbajdsjan i etterkrigskonteksten ikke som en partner som søker gjensidig tilpasning, men som en «seierherre» som krever etterlevelse. Krigen i 2020, etterfulgt av nye eskaleringer i 2022 – da aserbajdsjanske styrker krysset over i armensk suverent territorium og fortsatt besitter disse områdene – og offensiven i september 2023 som førte til tvangsevakueringen av Nagorno-Karabakhs armenske befolkning, understreker at militærmakt fortsatt er Bakus foretrukne middel til «løsning» av konflikten. Ambassadørens utsagn om at «i praksis har begge land lagt ned våpnene» ser elegant bort fra både de nylige militære angrepene og Aserbajdsjans fortsatte storstilte oppbygging av avansert våpenarsenal.
Denne dynamikken avslører den farlige presedensen Aserbajdsjan etablerer: at bruk av makt gir resultater, og at diplomatiske gevinster naturlig bør følge av seire på slagmarken. Hvis denne logikken blir fundamentet for regional fred, undergraver den ikke bare internasjonale normers troverdighet, men inviterer også til vedvarende ustabilitet. Ironisk nok speiler begrunnelsen Baku bruker for å rettferdiggjøre sine maksimalistiske krav den samme logikken autoritære makter andre steder – deriblant Russland – benytter, noe EU og dets allierte ofte kritiserer. Dersom fred gjennom styrke, rotfestet i realpolitikk, bare er et biprodukt av makt og press, hvorfor fordømme Russlands aggressive taktikk i Ukraina, men akseptere lignende fremgangsmåter i Sør-Kaukasus?
Les også: Armenia (og andre små nasjoner) må ikke tvinges til å velge mellom Vesten og Russland 🔒
Videre er Aserbajdsjans krav om at Armenia må endre sin grunnlov som forutsetning for fred ikke bare illegitimt; det er et skoleeksempel på hybride, skadelige virkemidler – politisk tvang forklart som diplomati. Å presse en suveren stat til å omskrive sine interne rettsgrunnlag under trussel om fortsatt isolasjon eller maktbruk speiler akkurat de metodene autoritære regimer, inkludert Russland overfor Ukraina, benytter. Dette kravet handler ikke om ekte fred, men om politisk kontroll. I stedet for å ta tak i reelle temaer – som sikkerhetsgarantier, respekt for suverenitet eller humanitære løsninger – fastholder Baku maksimalistiske betingelser som er ment å bevare ubalansen og blokkere enhver ærlig dialog.
Like bekymringsfullt er Aserbajdsjans aggressive fremming av den såkalte Zangezur-korridoren – et krav som undergraver Armenias suverenitet og reiser alvorlige sikkerhetsbekymringer, til tross for en viss ubegrunnet entusiasme hos enkelte vestlige aktører. Å presse gjennom en ekstraterritorial landforbindelse som omgår armensk lov- og tolljurisdiksjon, er ikke et tiltak for regional tilknytning, men et påtvunget geopolitisk pressmiddel. En fredelig framtid kan ikke konstrueres gjennom trusler om territoriell tvang forkledd som økonomisk utvikling. Samferdsel bør baseres på gjensidighet, men Aserbajdsjan har gjentatt at landet ikke har til hensikt å gi Armenia tilgang til sin infrastruktur. Målet er å opprettholde Armenias politiske og økonomiske isolasjon med alle midler, også gjennom Tyrkias fortsatte grensestengning mot Armenia.
Aserbajdsjanske myndigheter betrakter den såkalte Zangezur-korridoren som en intern rute som skal forbinde Baku og Ankara uten hindringer, og forstår verken hvorfor eller hvordan Armenia kan motsette seg den.
En skjør fred
Fred som blir påtvunget fra en overlegen posisjon og uten gjensidig tillit, er i sin natur skjør. Hvis én part føler seg ydmyket eller presset, vil enhver avtale være midlertidig og sårbar for skiftende politiske vinder. Ekte forsoning må bygge på gjensidig anerkjennelse, kompromiss og respekt for begge folks verdighet og fortellinger, ikke på logikken om underkastelse. Aserbajdsjans fremstilling av OSSEs Minsk-gruppe som utdatert viser dessuten et ønske om ensidig å skrive om spillereglene. Selv om formatet kan ha mistet aktualitet, er den multilaterale grunntanken – inkluderende, internasjonalt meglet dialog – fortsatt uunnværlig.
Les også: Armenia, det forglemte kristne land? 🔒
Ambassadørens henvisninger til ensidig tilbakeføring av fordrevne aserbajdsjanske borgere, som Aserbajdsjan kynisk bruker som diplomatisk skjold for å avlede ansvar og hindre fremgang, overser fullstendig den historiske og pågående lidelsen blant armenere. Flere hundre tusen armenere ble tvunget til å flykte fra byer som Baku, Sumgait og andre aserbajdsjanske tettsteder på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet for å slippe målrettet vold og pogromer – hendelser bredt anerkjent som etnisk rensing, om ikke folkemord. Disse lidelsene ble forsterket av den brutale krigen mot sivile i Nagorno-Karabakh i 2020 og den tvungne eksilen av alle armenere fra regionen i 2023.
Alle disse armenske individene er fortsatt fordrevne, uten anerkjennelse av deres lidelser eller trygge muligheter til å vende hjem. Enhver seriøs diskusjon om flyktningers retur må behandle begge sider med likeverdige og symmetriske tiltak.
Og til sist: Fred er ikke mulig uten en maktbalanse og reduksjon av åpenbare asymmetrier. Bærekraftige avtaler krever en ramme der ingen av partene føler seg diktert til, og begge opplever sikkerhet og politisk handlingsrom som gjensidig ivaretatt. Dette forutsetter også en betydelig nedtoning av militaristisk retorikk fra aserbajdsjansk side, som fortsatt domineres av trusler og maktmarkering snarere enn forsoning. Tillitsskapende tiltak er uunnværlige, og de lar seg ikke kombinere med en offentlig diskurs som glorifiserer militær styrke eller truer med ny vold.
Avslutningsvis kan fred mellom Armenia og Aserbajdsjan ikke smies gjennom diktater, selektiv hukommelse og ujevne vilkår. Den krever et ærlig oppgjør med fortiden, en slutt på triumfalistisk retorikk og en felles forpliktelse til fred og sameksistens. Så lenge Aserbajdsjan betrakter Armenia som den beseirede parten hvis eneste rolle er å underkaste seg, ikke forhandle, vil fred ikke forbli «innen rekkevidde», men ute av takt med virkeligheten.
Hybridkrigføringens skjulte verden: Armenia kjemper for sin overlevelse 🔒
